Livet i Venezia

Få byer har spilt en så stor rolle i musikkhistorien som Venezia. På ukas cd-er hører vi musikk av noen av byens mindre kjente komponister og med mindre kjente sider ved den mest kjente.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Venezia har fostret noen av musikkhistoriens største komponister, som Claudio Monteverdi (1567-1643), Andrea og Giovanni Gabrieli (henholdsvis 1532-86 og 1553-1612) og ikke minst Antonio Vivaldi (1678-1741). På midten av 1600-tallet var republikken i forfall, men kunstlivet, og særlig musikken, blomstret.

Melankolsk letthet

Det italienske ensemblet Sonatori de la Gioiosa Marca tar under sin leder Giorgio Fava på sin siste cd på Erato for seg venetiansk strykermusikk fra åra 1660-90. På 15- og 1600-tallet var St. Markus-katedralen i Venezia den kanskje viktigste institusjonen i Italias musikkliv – blant dens kapellmestere opp gjennom tida finner vi både Adrian Willaert, Monteverdi og Giovanni Gabrieli. De fleste av komponistene på Sonatori de la Gioiosa Marcas nye cd var innom den i en eller annen funksjon.

Francesco Cavalli (1602-76) var guttesanger i St. Markus-katedralen, hvor han endte opp som kapellmester. Verket på denne cd-en er sinfoniaen fra operaen Eliogabalo, som for øvrig aldri ble oppført.

Byen tiltrakk seg tyske komponister – en av dem var Johann Rosenmüller (ca 1619-84). Rosenmüller er den «mest venetianske» av tyske komponister. Her får vi to av hans kammersonater fra 1667 og to fra hans samling fra 1682, som er i kirkestil, da chiesa. Samtidig som tyske komponister tok opp den italienske stilen i sin musikk, begynte de venetianske komponistene å uttrykke seg i den tyske stilen, «alla tedesca». Rosenmüllers samtidige Pietro Ziani (ca 1620-84), som var en omvandrende musiker, er den mest tyske av de venetianske komponistene. Hans stil er kontrapunktisk, fugal og kromatisk, noe som er typisk for den nordlige musikken. Den fugale stilen deles av Giovanni Legrenzi (1626-90), som ble kapellmester ved St. Markus-katedralen i 1685; hans musikk er også preget av en melodisk oppfinnsomhet som skiller ham ut. I tillegg inneholder plata verker av Carlo Fedeli «Saggion» (ca 1622-85), fiolinist og seinere konsertmester i St. Markus-katedralen.

Det denne musikken deler, er en slags melankolsk letthet og eleganse. Og Sonatori de la Gioiosa Marca er perfekte til å uttrykke dette. Ensemblet, som etablert i 1983, er et av Italias største tidligmusikkorkestre. Det som preger deres innspillinger, er en gjennomgående puls og et rytmisk raffinement som løfter musikken og gir den sprang og spenst. Dette er en av de fineste innspillingene jeg har hørt, og den kan knapt roses nok.

Mer enn fire årstider

Venezias mest kjente komponist er også den som har komponert verdens mest kjente klassiske musikkstykke, fiolinkonsertene kalt De fire årstider. Og det er først og fremst fiolinkonsertene Antonio Vivaldi er kjent for; men så skrev han da også over 230 av dem. Han er imidlertid mye mer enn dét – han komponerte i tillegg blant annet over 90 operaer. Og på 1920-tallet fant man mer enn 50 kirkemusikalske verker i komponistens personlige arkiv; dette er komposisjoner som på ingen måte står kvalitetsmessig tilbake for konsertene. I løpet av de siste to tiåra er disse verkene blitt høyere ansett og stadig oftere framført og innspilt.

The King’s Consort med kor har under sin dirigent Robert King nylig fullført sin serie på Hyperion med Vivaldis komplette kirkemusikk. På den siste cd-en, som er den tiende i serien, har de til og med fått med en verdenspremiere på en nyoppdaget Nisi Dominus. Robert Kings solistensemble består blant andre av sopranene Carolyn Sampson og Joanne Lunn og den norske mezzosopranen Tuva Semmingsen, som også var med på volum 8 i serien.

Parallelt med denne serien har Opus 111 gitt ut sin «Vivaldi edition». De er kommet til volum 4 av de kirkemusikalske verkene, som er en dobbelutgivelse med Concerto Italiano under Rinaldo Alessandrini. Som solister har Alessandrini blant annet med seg sopranene Gemma Bertagnolli og Roberta Invernizzi og kontra-alten Sara Mingardo.

Begge disse seriene er superbe. Den generelle forskjellen mellom dem ligger i temperament: Alessandrini har en mer «lidenskapelig» tilnærming og bruker flere fakter enn Robert King, hvis tolkning er strammere, mer understated. Man kan velge det som passer en.

---
DEL

Legg igjen et svar