Livet foran muren

Stillheten har senket seg langs Israels grenser. Befolkningen er likevel i konstant beredskap.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[israel] Veien snegler seg langs den libanesiske grensa. Noen få meter til venstre ser man traseen som markerer selve grenseskillet, der et elektrisk gjerde er det eneste som hindrer passasje mellom de to landene. En uttalelse om at et støt fra dette gjerdet vil medføre den visse død blir hengende i luften. Kort etter kommer oppklaringen: gjerdet er ikke dødelig. Det er derimot utstyrt med sensorer som varsler nærmeste militærbase hvis noen skulle prøve å ta seg over.

Her, helt nord i Israel, er det bare strømførende piggtråd og en og annen beskyttelsesmur som hindrer kontakt mellom Hizbollah og israelere. I sommer ble kontakten dødelig. En kommandogruppe fra Libanon tok seg over på den israelske siden og kidnappet to soldater. Det førte til en annerledes krig, der fienden ikke lenger var en rasjonell stat, men radikale muslimer med avanserte våpen.

Sporene etter kampene er fortsatt tydelige. Det er avtrykk etter grovmønstrede dekk i sanden, og i asfalten er det svarte striper etter kraftig akselerering eller oppbremsing. Det går en stikkvei inn til venstre, med noen steiner foran. Stop: Border ahead, står det på en av dem. Den andre er utstyrt med et gult kryss.

En hissig aksjon

Hva var det som skjedde denne skjebnesvangre dagen i sommer, da geriljasoldater fra Hizbollah gikk berserk på feil side av grensa?

– Hizbollah hadde ødelagt overvåkingssystemene, så vi visste ikke om kidnappingen før en time senere. Da hadde de fraktet to reservister (mobiliseringssoldater) fra vår base over grensa til Libanon. Vi sendte umiddelbart en tanks etter dem, men den gikk på en mine, forteller en offiser fra Nurit-basen, som ligger litt lenger oppe.

– De fire soldatene i tanksen, og de to som fulgte etter Hizbollah inn i Libanon, ble drept, forteller han.

Resultatet ble seks drepte soldater og ytterligere to kidnappet. Det var en hissig aksjon, selv til Hizbollah å være. For israelerne som bor langs grensa er ikke provokasjoner fra den libanesiske militsen noe nytt. Beboere så vel som soldater forteller om jevnlige episoder langs grensa. Men de fleste av dem er harmløse, som når Hizbollah driller sine soldater foran Unifil-basen rett over grensa for kibbutz Hanita.

– Unifil, fnyser beboerne i kibbutzen.

De har ikke noen tro på at den nye internasjonale styrken i Libanon skal klare å holde Hizbollah i sjakk. Mandatet er for snevert. FN-soldatene skal verken vokte grensa til Syria eller avvæpne geriljasoldater. Hizbollah vil alltid være bare noen meter unna.

– Grensa går rett der oppe, sier Nathan Hilton.

Han peker på nærmeste fjelltopp. Skillet mellom de to landene tråkler seg langs fjelleggen i nord. På den måten er både Israel og Libanon sikret mot beskytning fra den høyeste toppen. Alle i Israel husker, eller er blitt fortalt, hvordan syrerne brukte Golanhøydene til å pepre løs på alt de så bevege seg nede i dalen før 1967.

I denne urolige delen av verden handler det om å besette eller nøytralisere de høyeste punktene i landskapet.

Hanita ligger i skråningen nedenfor grenseskillet. Innbyggerne her har lært seg å leve med de libanesiske soldatenes synlige og usynlige nærvær. Under krigen var det Hizbollahs flagg som vaiet over Unifil-basen. Selv i fredstid kan man se geriljasoldater leke med våpnene sine der oppe på høyden.

For Hilton er det uforståelig.

– I dette området er det ingen grensetvister, sier han.

– Og det er mange år siden israelske soldater trakk seg ut av Libanon.

Han har et poeng. Grensa i nord er det nærmeste man kommer en gjensidig anerkjent avgrensing mellom Israel og de arabiske nabolandene. Piggtråden og de elektriske gjerdene skiller to stater med avklart territoriell suverenitet i forhold til internasjonal rett.

I sommer ble kibbutzen en krigssone. Det var første gang de 582 beboerne fikk krigen med stor K inn på livet. Men nærkontakten med Hizbollah er ikke ny. På vei opp mot kibbutzen, i en krapp sving der bilene må senke farten, er det reist en flere meter høy mur. Det er for å holde fiendtlige soldater ute. Det ble for fristende for selvmordsbombere å hoppe over gjerdet.

Denne dagen er det ingen væpnede vakter ved innkjøringen til Hanita. Det kan være tilfeldig, eller det kan være tegn på at faren oppfattes

som over.

Få uker etter at våpenhvilen ble inngått er det nesten umulig å finne spor etter bombene noe sted. Det eneste som forstyrrer bildet av et døsig Haifa, er noen granatmerker på veggene her og der, og et par utbombede skur.

Det er så typisk for Israel dette, å hurtig fjerne merkene etter krig og selvmordsaksjoner. Som om man vil viske ut alle påminnelser om at dette er et land ulikt alle andre, et land i konstant beredskap på et eller annet nivå.

Et moderne land

– Israel er på alle måter et moderne land, sier Michal Zahav.

– Vi ønsker å leve våre liv i fred og ro, og har en tendens til å viske ut hendelser som bryter med dette bildet. Det er et slags rytmisk ritual som skifter mellom glemsel og periodevise påminnelser, sier hun.

Michal Zahav jobber på sosialkontoret i den lille kommunen Mevasseret Ziyyon utenfor Jerusalem. Hun var en av dem som tok imot 500.000 flyktninger da krigen startet i midten av juli. Det var en skjellsettende opplevelse som også bidro til å gjenskape det historiske fellesskapet mellom jøder, mener hun.

– Plutselig var det mange som skjønte hva det innebærer å måtte forlate hjemmene sine. Det skapte nye bånd mellom de evakuerte settlerne fra Gazastripen og resten av nasjonen. På en måte forente det et sør som stadig er utsatt for bombeangrep med et nord som aldri har opplevd raketter, sier Zahav.

En nyfølt solidaritet. Det er i så fall ikke første gang krigen skaper bånd mellom menneskene. For israelske soldater var krigen også et paradigmeskifte. Den etablerte hæren i rollen som forsvarsmakt, og ikke som brutal okkupant eller utkaster av jødiske settlere. Men krigen var også en kraftig vekker for Israel: et bevis på hva som skjer når israelerne lemper på den mentale eller militære beredskapen.

– Vi har ikke hatt noen krig som dette siden 1973, sier Zahav.

Så tar hun seg i det.

– Faktisk har vi vel ikke hatt en krig på eget territorium siden 1948, retter hun seg selv.

Det er en plutselig erkjennelse. Krigen i 1967 ble ført mellom stater, og kampene foregikk utenfor Israels grenser. Yom Kippur-krigen i 1973 sendte riktig nok syriske soldater inn over Golanhøydene, men endte med at israelerne sto bare kilometer unna Damaskus og Kairo.

Aldri før har bombene regnet over det bittelille landet ved Middelhavskysten, som er like stort som Telemark fylke og utgjør 0,1 prosent av det geografiske Midtøsten – noe tilhengerne av Israel ynder å påpeke.

På dette lille arealet bor det nesten sju millioner mennesker, hvorav en million israelske arabere. Om jødene fant sammen under krigen, ble sommeren en test på den arabiske befolkningens lojalitet til staten.

Den var i beste fall skjør. Enkelte arabere i Haifa la ikke skjul på at de sto på Hizbollahs side under bomberegnet. Dermed tygde krigen unna enda noen biter i den veven som har vært det arabisk-jødiske fellesskapet gjennom 60 år.

En reise i schizofreni

Å reise gjennom Israel er en reise i politisk schizofreni. På den ene siden av veien ligger palestinske landsbyer inneklemt bak gjerder og murer. På den andre siden ligger arabiske frittliggende landsbyer.

Det er så smalt, så smalt dette landet. Ti meter fra den nye riksvei 6 ligger den okkuperte Vestbredden, skilt fra Israel med en mur. Men muren er ikke synlig fra denne siden. Voller av jord, gress og trær gjør det som på den andre siden er en grell og grå betongvegg til en studie i arkitektonisk veiskulderkunst.

Man må ha kjentfolk med i bilen for å fatte at man kjører langs betongblokker hvis eneste forskjønnelse på den palestinske siden er graffiti.

Så smalt, så smalt. På en klar dag ser man havet langt der ute, eller i det minste kjente merketegn i det urbane kystlandskapet. Høye bygninger vi blir fortalt ligger kloss oppå stranda. Samtidig kjører vi rett ved siden av den grønne linja mellom Israel og de palestinske områdene.

På det aller smaleste er strekket mellom muren og havet tolv kilometer. Lenger nord kan man se silhuetten av Keisarya idet veien skrår vestover vekk fra de okkuperte områdene med sine tre millioner fiendtlige arabere.

Til venstre bor de vennlige araberne, sier de. Sånne arabere som Nabil Shehebar, antakelig.

Vi treffer ham i Haifa. Han sier Israel er et bra land å bo i, og definitivt det beste for ham. Han har reist i den arabiske verden, men kunne ikke tenke seg å dra dit igjen, og langt mindre bo der.

– De hater oss der, sier han.

– De hater oss enda mer enn de hater jøder.

Nabil Shehebar er en kristen araber. Det gjør ham til en minoritet i minoriteten. Syv av ti arabere i Israel er muslimer. Resten kristne eller drusere. På den andre siden av den etniske kløften fins det ashkenazi-jøder, sefardiske jøder, mizrahi-jøder, ortodokse jøder med svarte hatter, jøder med hatter som ligner på pelskledde sombreroer, jøder med og uten korketrekkerfrisyre, sionistiske jøder og jødiske antisionister, jøder som elsker staten og jøder som hater staten.

Det fins marokkanske jøder, jemenittiske jøder og russiske jøder. Det fins 14.500 etiopiske jøder som ble fraktet ut av en luftbro i løpet av 30 timer i 1991, etter at den israelske regjeringen hadde bestukket Addis Abeba for å la dem reise.

Det fins jøder som tror på Messias, som Salo Kapusta. Som tidligere offiser og reservist ved Nurit-basen, slår han av en prat med de drusiske vernepliktige der.

– Druserne er veldig lojale, sier Kapusta og klapper en av de unge soldatene på ryggen.

– De er lojale mot den staten de bor i, enten det er Syria, Libanon eller Israel, sier han.

– Ikke sant?

På denne lydløse dagen er det bare drusiske soldater som vokter inngangen til Nurit-basen. Men døra inn til det aller helligste er låst. Basen er i beredskap. De to kameratene som ble kidnappet 12. juli er fortsatt i fangenskap. Fienden er noen meter unna, og respekterer ingen grenser.

Krigen er fjernet fra det fysiske landskapet. Bare nedbrent skog og noen gapende vinduer her og der vitner om marerittet. Det tar lenger tid å fjerne krigen fra det mentale landskapet.

Utenfor det som i Israel kalles statsministerens kontor holder de demonstrerende reservistene fortsatt stand. Lent mot et tre står en plakat med bilde av tidligere statsminister Golda Meir. Det er en tekst der også. «Når du feiler, må du gå.» Det var det hun gjorde etter krigen i 1973, da hun sopte opp hele det politiske ansvaret for det som nesten ble et militært nederlag, og dermed reddet staten fra ytterligere konflikt.

Når du feiler, må du gå

Det burde statsminister Ehud Olmert også ha gjort, mener Ari Yarden.

– De satte i gang denne krigen uten å ha noen plan for hvordan de skulle ta vare på de sivile. De sendte soldater i døden på grunnlag av ren og skjær idioti. Det er derfor vi ikke kaller denne krigen den andre libanesiske krigen, men krigen av det andre Israel, sier han.

Med det andre Israel mener han nord og sør. Det er her bombene faller mens regjeringen sitter trygt i Jerusalem.

Reservistene er rasende, først og fremst over måten krigen ble ført på. Og i Israel er det reservistene eller mobiliseringssoldatene som er hæren. Landet har under to hundre tusen soldater, men nesten en halv million reservister. Det er en formidabel styrke for et land med seks-syv millioner innbyggere.

I dag er det fem-seks stykker av dem som protesterer foran regjeringsbygningene. En av dem er Yigal Gamliela. Han lurer på om vi skjønner hva denne aksjonen handler om.

– De gikk til krig på to løfter, sier han.

– De skulle slå ut Hizbollah, og de skulle hente ut de to kidnappede soldatene. De gjorde ingen av delene. Vi vet ikke lenger hvordan vi skal utkjempe kriger. Vi kommer til å tape den neste krigen, og det kan føre til vår utslettelse.

– Det vil ta lenger tid å dytte vekk minnene denne gangen, sier Michal Zahav.

– Men til slutt vil vi glemme denne sommeren også. Så vil vi bli minnet på det igjen, når neste krig kommer. Det er sånn vi lever her.

---
DEL

Legg igjen et svar