Livet uten sikkerhetsnett

Angsten er blitt et privatanliggende og dette er farlig, skriver forfatteren Heinz Bude i Society of Fear – en essayistisk perle av en sosiologibok.

Sigurd Ohrem

Society of fear

Heinz Bude

Polity Press

Storbritannia

Det handler om risikosamfunnet, om skiftende stemninger, forvitrende relasjoner, men først og fremst om «Begrepet Angst», for å sitere Kierkegaard – en kilde forfatteren Heinz Bude benytter seg flittig av. Bude skriver innenfor den store tradisjonen, inspirert også av blant andre filosofer som Riesman, Adorno og Heidegger, men holder seg betydelig nærmere bakken enn sistnevnte. Med en tidlig referanse til Niklas Luhmann i bokens innledning, gir han angsten en prominent posisjon i sitt begreps­univers: «et kanskje eneste a priori-prinsipp i det moderne samfunn, og som alle samfunnsmedlemmer er ens om». Denne opphøyelsen av begrepet angst og utpekingen av angst-stemningen til enestående indisium på samfunnstilstanden, minner om Heideggers tilnærming i hovedverket Sein und Zeit, men har forhåpentlig helt andre politiske implikasjoner.

Dagens tyskere opplever statusangst, angst for å miste, angst for inflasjon og fattigdom, for utstøtelse og identitetstap, for terrorisme, for frihetsberøvelse, miljøkatastrofer og kontroll fra «Big Brother». Opplistingen kan gjøres nær sagt uendelig, men det dreier seg ikke kun om å sette opp lister. Angsten, slik Bude beskriver det, er et prinsipp, kanskje en kategori slik Kant tenkte det, som muliggjør og farger erfaringer. Trekkes parallellen til Martin Heidegger videre, kan man også innføre et skille mellom frykt og angst (som ikke helt fanges opp av den engelske oversettelsen), der frykt er den konkrete erfaringen rettet mot gjenstander innenfor livsverdenen, mens angst er det eksistensielle prinsippet, stemningen som ligger til grunn for og muliggjør frykten.

Det handler om risikosamfunnet, om skiftende stemninger, forvitrende relasjoner, men først og fremst om «Begrepet Angst».

I bokens innledningskapittel trekker Bude linjene helt tilbake til 1932, til sosialisten og folkehøyskolelæreren Theodor Geiger, og hans samfunnsdiagnose i verket Die soziale Schichtung des deutschen Volkes. Her tegner Geiger, som for øvrig flyktet fra nazismen til Danmark og ble sosiologiprofessor i Århus, et sammensatt og skyggefullt bilde av den tyske samfunnstilstanden rett før Hitlers maktovertakelse. Dermed dukker også en gjenkjennbar angst opp: for sosial deklassering, arbeidsløshet, degradering av utdannelsesverdi og ulike former for desintegrering og verdioppløsning.

Foregangsmannen Roosevelt. En annen historisk referanse som trekkes inn, betegnende nok, er Franklin D. Roosevelt og hans slogan-aktige formulering, servert i selve tiltredelsestalen som president i 1933: «The only thing we have to fear, is fear itself.» I følge Bude tar den daværende, nyinnsatte presidenten så å si pulsen på sin samtid, og påtar seg dessuten oppgaven å hjelpe det amerikanske folket med å bearbeide sin angst. Dette er en viktig misjon, som en ikke burde overlate til nazister, hverken før eller nå. Den første og viktigste oppgaven for den nasjonale politikken er, ifølge Bude, å redusere borgernes angst. Det virker for øvrig ikke som om Angela Merkel er villig til å påta seg denne oppgaven, selv om hun trolig burde, mener Bude. Angsten er på 2000-tallet blitt et privatanliggende, og dette er potensielt farlig. For Bude hevder videre at man kan se hele den sosiale velferdsstatens utvikling i lys av dette ene: å eliminere angsten for arbeidsløshet, funksjonshemming og eldrefattigdom med mer, og å skape et sikkerhetsnett for dem som er i fare for å falle utenfor. Velferdsstaten er grunnlaget for trygge borgere, slik at de fritt kan organisere seg, uttrykke sine interesser, leve sine liv, og ta til motmæle mot urettferdighet, undertrykking og kontroll. Angsten eter sjelen og skaper den motsatte typen tilstander med mindre den holdes i sjakk og snus til noe positivt. Også her ser vi likhetstrekk med Geiger, inspirasjonen fra den skandinaviske modellen stopper ikke ved sosialdemokratiet på 30-tallet.

Angsten er på 2000-tallet blitt et privatanliggende, og dette er potensielt farlig.

Men angst er heller ikke bare noe negativt. Hvis vi med Kierkegaard definerer den som «frihetens aktualisering som mulighetens mulighet», ser vi at angst-opplevelsen springer ut fra at alt er åpent, men at ingenting er meningsløst. I praksis kan denne åpenheten erfares som en avgrunnsdyp tomhet, eller et mulighetsrom for individets selvrealisering. Dette betinger imidlertid at denne stemningen ikke er noe som påføres som en permanent trussel fra det ytre. Barnets positive angsterfaring er en autentisk kilde til selvutfoldelse, men kan bli knusende og lammende dersom den forbindes med konkrete trusler fra omgivelsene.

Budes styrke. Djevelen gjemmer seg i detaljene, og de mange malende, fenomen-nære enkeltbeskrivelsene er også en avgjort styrke for forskeren og formidleren i denne boken. Kontrollsamfunnet – med sitt usynlig styringsregime og allestedsnærværende fravær – vies ett av kapitlene. Her beskrives den angst som påføres av et regime «styrt av ingen, hinsides alle mål og rammer». Bude fokuserer på den totale, åpne og skjulte, evig gjentakende informasjonsinnhenting og anvendelse, representert ved Google, som uttrykk for dette samfunnet og overvåkningsskandalene, med Snowden i hovedrollen som dettes ultimate symptom. Det angstfylte ubehaget som uoppfordret annonsering på nettet skaper, forvandler seg til angst for en «Big Brother» som ustoppelig ser og registrerer alt individet engasjerer seg i.

Bude gir oss ikke mange løsningsforslag – angst representerer jo nettopp det uløselige, uutryddelige, men skisserer likevel avslutningsvis noen veier for å bearbeide og integrere angsten: Et overraskende interessant innspill er hans påkallelse av Bakthin, dialogens og latterens filosof, mest kjent for sin frodige bejaelse av det middelalderske karnevalet. I karnevalismen skimter Bude en innstilling og en tilnærming, ja, en fremgangsmåte som erobrer frykten for både skjulte hemmeligheter, uutfordret makt og en ugjennomsiktig verden. Den middelalderske latteren eksponerer sannheten om makt og undertrykkelse, autoritet og prakt, og står i opposisjon til løgnen, smigeren og hykleriet. Gjennom sin åpenhet for det naturlige og sykliske evige livet, kombinert med overbevisningen om at det kommer en annerledes fremtid, kan karnevalismen med sin livbejaelse kanskje tjene som en passende, men metaforisk, vaksine mot skjellsettende angst og desintegrering i det berlinske, tyske og europeiske samfunnet anno 2018.

---
DEL