Hi, AI Regissør Isa Willinger

Livet med robotene i samtidens framtid


ROBOTENE OG OSS: Det mest forbløffende i denne dokumentaren er kontrasten mellom robotenes keitete tilkortkommenheter og tålmodigheten de mottas med av menneskene som trener dem.

Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 2019-05-02
Hi, AI

Isa Willinger (Tyskland)

Cyber-punkens far William Gibson uttalte en gang at framtiden er her allerede – den når bare ikke fram til alle steder samtidig. Isa Willingers stillferdige og mesterlige dokumentar, Hi, AI, skildrer en håndfull roboter og menneskene som interagerer med dem, blandet med stemmene til eksperter på kunstig intelligens. Noe av filmens magi er at den oppleves som science fiction og på samme tid åpenbart ikke er det. På godt og ondt er framtiden vi en gang forestilte oss, endelig på vei inn – som de tålelig intelligente maskinenes tidsalder.

At de autonome androidenes epoke er i sin begynnelse, framheves av de usikre, men likevel imponerende skrittene til en robot i et italiensk laboratorium: Den mekaniske humanoiden ser ut til å holde balansen på egen hånd – som et barn som tar sine første skritt uten å være bevisst de stolte foreldrene som ser på. I kontrast til en spesiell kunstig intelligens av den typen vi finner i sjakkprogrammer, har disse robotene den fordelen at de kan lære ved å interagere med mennesker i deres livsverden. Nettopp dette kan tenkes å være det som må til for at en virkelig og generell kunstig intelligens skal kunne utvikles.

Robot-personligheter

I filmen blir det snart veldig klart at det ikke finnes noen perfekt generell intelligens, siden alle robotene har sine tilkortkommenheter og spesielle talenter som til sammen former deres særpregede «personligheter». Filmens stjerne er Pepper, en hvit animé-liknende japansk sykepleier-robot, kjøpt inn av en familie for å holde bestemoren i huset aktiv så hun ikke skal bli senil. Når han ikke forstår hva hun eller de andre familiemedlemmene sier, ser han bare opp eller til siden, som om han var distrahert, eller veiver med armene og lar samtalepartneren streve litt for å påkalle oppmerksomheten hans, for så plutselig å komme med et morsomt innspill som: …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?
Abonnement kr 195/kvartal

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)