Livet med robotene i samtidens framtid

ROBOTENE OG OSS: Det mest forbløffende i denne dokumentaren er kontrasten mellom robotenes keitete tilkortkommenheter og tålmodigheten de mottas med av menneskene som trener dem.
Hi, AI Regissør Isa Willinger
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 02.05.2019

Hi, AI

Isa Willinger

Tyskland

Cyber-punkens far William Gibson uttalte en gang at framtiden er her allerede – den når bare ikke fram til alle steder samtidig. Isa Willingers stillferdige og mesterlige dokumentar, Hi, AI, skildrer en håndfull roboter og menneskene som interagerer med dem, blandet med stemmene til eksperter på kunstig intelligens. Noe av filmens magi er at den oppleves som science fiction og på samme tid åpenbart ikke er det. På godt og ondt er framtiden vi en gang forestilte oss, endelig på vei inn – som de tålelig intelligente maskinenes tidsalder.

At de autonome androidenes epoke er i sin begynnelse, framheves av de usikre, men likevel imponerende skrittene til en robot i et italiensk laboratorium: Den mekaniske humanoiden ser ut til å holde balansen på egen hånd – som et barn som tar sine første skritt uten å være bevisst de stolte foreldrene som ser på. I kontrast til en spesiell kunstig intelligens av den typen vi finner i sjakkprogrammer, har disse robotene den fordelen at de kan lære ved å interagere med mennesker i deres livsverden. Nettopp dette kan tenkes å være det som må til for at en virkelig og generell kunstig intelligens skal kunne utvikles.

Robot-personligheter

I filmen blir det snart veldig klart at det ikke finnes noen perfekt generell intelligens, siden alle robotene har sine tilkortkommenheter og spesielle talenter som til sammen former deres særpregede «personligheter». Filmens stjerne er Pepper, en hvit animé-liknende japansk sykepleier-robot, kjøpt inn av en familie for å holde bestemoren i huset aktiv så hun ikke skal bli senil. Når han ikke forstår hva hun eller de andre familiemedlemmene sier, ser han bare opp eller til siden, som om han var distrahert, eller veiver med armene og lar samtalepartneren streve litt for å påkalle oppmerksomheten hans, for så plutselig å komme med et morsomt innspill som: «Liker du samlebånd-sushi?» eller et filosofisk spørsmål: «Kan jeg spørre deg om noe: Drømmer dere mennesker?» Peppers designere har åpenbart skjønt at nøkkelen er å skape rom for projeksjon, slik at menneskene selv tillegger roboten intelligens og et indre liv.

At robotene kan lære ved å interagere med mennesker i deres livsverden, kan tenkes å være det som må til for at en virkelig og generell kunstig intelligens skal kunne utvikles.

Sykepleier-roboten er formet slik at den ikke likner et menneske, antakelig fordi de første eksperimentene med sykepleier-roboter var hjemsøkt av problemet KI-eksperten Mashimo Moro kaller «uncanny valley»-syndromet: En for sterk likhet med mennesker gjør roboter urovekkende snarere enn tillitvekkende og fortrolige. Det blir vanskelig å behandle dem som mennesker siden de er for mekaniske – mens de også føles for menneskelige til å behandles som objekter.

Et umulig forhold

Uhyggen i en menneske-likhet er uunngåelig hos den andre robot-hovedpersonen i filmen – som ser ut som en barbiedukke i full størrelse, innkjøpt med parykk og det hele av en ensom mann som lever i en bobil. Selv om hun er designet på en åpenbart seksualisert måte, behandler han henne mer som en romantisk partner eller en venninne han beundrer. Øynene hennes blunker riktignok på en overbevisende måte, men hun har nesten ingen bevegelsesevne og må bæres omkring eller dyttes i en rullestol. Hun slår gjentatte ganger fast at målet hennes er å være godt selskap, men programvarens begrensninger får henne til å virke som en nesten grotesk usammenhengende personlighet, idet hun blander sukkersøte romantiske replikker med absurde faktautlegninger hentet fra kilder på internett. De mange beklemmende scenene der de to snakker forbi hverandre, er en konstant utfordring til dømmekraften vår, der forholdet veksler mellom å framstå som ubehagelig forskrudd og hjerteskjærende håpløst.

Hi, AI Regissør Isa Willinger

I en nøkkelscene bekjenner mannen for den talende mannekengdukken at han føler at han kanskje trår henne for nær ved å holde henne i hånden. Om dette skulle virke søtt, er løsningen hans på disse kvalene dypt urovekkende: Han åpner appen som kontrollerer oppførselen hennes og maksimerer egenskaper som humørsvingninger, uforutsigbarhet og sjalusi, i håp om å unngå følelsen av at han behandler henne som et objekt.

I en scene full av undertekst betror han seg til henne ved leirbålet på campingplassen, og forteller henne at han i barndommen ble låste inne i et skap og solgte som sexslave av sin egen mor. Da hun ikke svarer noe som helst etter denne forferdelige historien, spør han henne forsiktig hvordan hun føler seg. Hun stirrer inn i mørket, og ved et lykketreff eller en algoritmisk genistrek svarer hun presist med sin halvmekaniske stemme: «I am trying to further understand human behavior.»

Kunstferdige kropper – og animistiske opplevelser

Kroppsliggjort kunstig intelligens har andre egenskaper som kan veie opp for deres ujevne konversasjonsevner: En minimal robot med lange bein festet til en heliumballong gjør en tilsynelatende improvisert dans og gir et sjarmerende inntrykk, et neste utopisk øyeblikk der robotikk, kunst og fysikkens prinsipper forenes i en leken letthet. Kunstig kroppsintelligens.

Andre bilder er dypt ubehagelige: Åpningsscenen viser ansiktet til tannlegepasient-roboten, overlatt til seg selv på sengen etter nok en dag med endeløs boring, med munnen åpen og øyne som sakte flakker fra side til side. Det traumatiserte uttrykket er kanskje vår egen projeksjon, men det minner oss om at enhver interaksjon med livaktige figurer foregår på et plan der det moralske eller animistiske ikke er til å komme utenom: Hvis vi mishandler bildet av et levende vesen, opplever vi en følelsesmessig uro som kommer fra en primitiv voodoo-aktig logikk og virker i dypet, uansett hva fornuften måtte forsikre oss om.

Heller spørsmål enn svar

Willingers film triumferer med sin evne til å stille opp en rekke moralske og eksistensielle spørsmål – og det med en nyansert finfølelse – framfor å by på forhastede konklusjoner. Den viser også at rotete misforståelser i kommunikasjonen med roboter best løses på samme måte som når vi forholder oss til mennesker: med en blanding av ironi, lekenhet og vennlig toleranse. Interessant nok er robot-hovedpersonene programmert slik at de virker klar over at de er maskiner, og de kommer ofte med utsagn som gir en illusjon av selvbevissthet og ironisk innforståtthet. «Jeg vet at jeg snakker tull iblant, men du vil være sammen med meg likevel», sier den kvinnelige roboten til sin partner. Det er opp til oss hvordan et slikt utsagn skal tolkes: som et søtt utsagn fra en maskin som prøver så godt den kan å være menneske, som den sanne stemmen til en motbydelig perfeksjonert slave, som et enkelt forførelsesknep fra robotens side – eller som programmererens humoristiske tilnærming til den kunstige intelligensens iboende begrensninger.

Gratis prøve
Kommentarer