I fjor publiserte Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress en rapport om ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten, basert på et spørreskjema besvart av 9244 elever i alderen 12 til 16 år. Her rapporterte totalt 6 prosent – og 8 prosent av jentene – at de hadde opplevd en form for seksuelt overgrep fra en voksen minst én gang i oppveksten. 4 prosent av de spurte hadde opplevd dette i løpet av det siste året. Videre heter det i rapporten at «kun 1 av 5 av ungdom utsatt for vold og overgrep forteller at de har vært i kontakt med hjelpeapparatet i forbindelse med erfaringer med vold og/eller overgrep».
Traumer og utrygghet
Kinodokumentaren Alt det jeg er forteller om Emilie, som ble utsatt for seksuelle overgrep fra stefaren fra hun var 6 til hun var 12 år gammel. Hun varslet da selv om hendelsene, og fikk nytt bosted gjennom barnevernet. I filmen møter vi henne som 18-åring, idet hun skal flytte tilbake til moren og søsknene. Hennes fortsatt små halvsøsken kjenner ikke til bakgrunnen for at Emilie ikke har bodd sammen med dem i denne tiden.
I løpet av de rundt to årene filmen følger henne, slippes den tidligere stefaren ut etter fengselsstraffen han har sonet for overgrepene – med alt det innebærer av fornyet utrygghet for den sårbare unge hovedpersonen. «Det virker som om han får det lettere enn meg», sier Emilie, som også vitner i en erstatningssak mot ham.
«DET VIRKER SOM OM HAN FÅR DET LETTERE ENN MEG.» EMILIE
Selv om konsekvensene av handlingene hans hviler tungt over hele filmen, vises den straffedømte overgriperen aldri tydelig i bildet og nevnes heller aldri ved navn. Først og fremst handler Alt det jeg er om Emilies streben etter å leve et normalt liv, til tross for en smertefull og traumatisk bagasje.
Ønske om åpenhet. Dette er ikke nødvendigvis en historie om et system som ikke ser henne. Dokumentaren skildrer et hjelpeapparat som forsøker å få Emilie ut i arbeidslivet, med forståelse for at dette er en langsiktig prosess. Men utfordringene er mange, og systemet har også sine begrensninger.
I Emilies oppvekst var det imidlertid ingen som så hva som foregikk. Overgrep skjer gjerne godt skjult for omverdenen, og ofte er det nærmest utenkelig at noe slikt kan finne sted i ens nærmeste familie. Det er hjerteskjærende å høre hovedpersonen fortelle om hendelser hun ikke selv forsto som barn.
Etter at regissør Tone Grøttjord-Glenne bestemte seg for å lage dokumentarfilm om overgrep mot unge, lette hun etter en person som kunne bære en slik film. Da Statens Barnehus i Oslo introduserte henne for 18 år gamle Emilie, visste hun at hun hadde funnet sin hovedkarakter. Dette er en åpenbart modig ung kvinne, med et brennende ønske om åpenhet og om å bryte ned tabuer. Deltakelsen i en slik dokumentar kan ha store konsekvenser for hovedpersonen og hennes nærmeste, noe filmen til dels kommer inn på. Men denne synligheten er ikke desto mindre viktig.
En vesentlig del av filmens styrke ligger i den store tilliten filmskaperne
har fått fra sin unge hovedperson, som lar dem komme svært tett på henne.
Alt det jeg er inngår dessuten i et større nasjonalt prosjekt, som har som formål å skape endring og økt kunnskap. Filmen skal utelukkende vises på kino (verken på tv eller strømmetjenester), inkludert en målrettet visningsturné for blant annet kommunale ledere og skoleungdom. I tillegg er det opprettet et e-læringsverktøy for folk i relevante yrker, også dette knyttet til Emilies historie.
Empatisk og observerende
De innledende faktaene i artikkelen er hentet fra filmens pressemateriale (samt fra rapporten). Selve dokumentaren har imidlertid en konsekvent observerende tilnærming, uten denne typen statistikk eller intervjuer med sakkyndige – eller med de involverte. Isteden følger den Emilies dagligliv, som også omfatter ulike møter med offentlige instanser, fram til den vanskelige samtalen med halvsøsknene.
En vesentlig del av filmens styrke ligger i den store tilliten filmskaperne har fått fra sin unge hovedperson, som lar dem komme svært tett på henne. Også i mer konkret forstand legger fotograf Egil Håskjold Larsens kamera seg ofte nærme ansiktet hennes og forsterker med dette publikums empati. Men regissøren synes også å vite når filmteamet bør holde avstand og la Emilie og familien være for seg selv. Grøttjord-Glenne og produksjonsselskapet Sant & Usant skal dessuten ha ventet et år før de startet redigeringen av filmen, for å forsikre seg om at hovedpersonen ville tåle at den ble ferdigstilt og etter hvert lansert.
Sympatisk og sterk stemme
Alt det jeg er er et imponerende «comeback» som regissør for Tone Grøttjord-Glenne. Hun vant flere priser for eksamensfilmen Brothers (2005) fra britiske National Film and Television School og for debutfilmen Prirechyny (2006), men har i de påfølgende årene konsentrert seg om produsentrollen i Sant & Usant.
Det tidligere nevnte faktamaterialet vitner om et utbredt problem som fortjener økt oppmerksomhet – for både å forhindre, oppdage og bearbeide. Ved å løfte fram historien til ett av individene som utgjør statistikken, demonstrerer Alt det jeg er på sin side den observerende dokumentarfilmens betydelige slagkraft. Med unge Emilie som en sympatisk og usedvanlig sterk stemme.
Alt det jeg er har norsk
kinopremiere 6. mars.
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
