Livet, døden og metafiksjonen

Italienske Nanni Moretti er tilbake med sin beste film siden Sønnens rom, som den premieraktuelle metafilmen Mia madre har flere likhetstrekk med.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mia madre
Regi: Nanni Moretti, foto: Arnaldo Catinari

Det er gått 14 år siden den italienske filmskaperen Nanni Moretti vant Gullpalmen i Cannes for spillefilmen Sønnens rom, hvor han selv spilte hovedrollen som psykiateren som brått opplever et tragisk dødsfall i familien. Selv mistet Moretti sin mor under innspillingen av sin forrige film, den institusjonskritiske og lett fornøyelige komedien Vi har en pave (2011). Nå er han tilbake med sin beste film siden Sønnens rom, hvor han igjen behandler sorg, tap og selvransakelse. Mia madre handler om en filmregissør som er i ferd med å miste sin syke, gamle mor, og samtidig sliter med et nylig brudd med en partner, tilnærmingen til sin tenåringsdatter og innspillingen av en spillefilm.

Shots from "Mia Madre"Film i filmen. Slik han har for vane, har Moretti også denne gang gitt seg selv en rolle i filmen. Men uansett hvor personlig historien fremstår, spiller han ikke hovedrollen som den sorgtyngede og frustrerte filmregissøren. Kanskje nettopp for å gi seg selv litt avstand til materialet – og muligens for å unngå billig vitsing om italienske menns forhold til sine mødre (oops, der gjorde jeg det visst likevel) – har han latt hovedkarakteren være en kvinne, og gitt rollen til Margherita Buy. I stedet spiller Moretti filmregissørens bror, som i motsetning til henne tar seg fri fra jobb for bedre å kunne håndtere morens stadig dårligere helsetilstand.
Filmens Margherita (karakteren deler med andre ord fornavn med skuespilleren som gestalter henne) lager et tilsynelatende ikke altfor originalt politisk drama om en fabrikkstreik – trolig som et selvrefleksivt og til dels selvironisk spark til de samfunnskritiske aspektene ved flere av Morettis egne filmer. Den samme selvironien kommer enda tydeligere til syne når filmens Margherita sliter med å kommunisere med både staben og skuespillerne sine. Ikke minst er det åpenbart at skuespillerne finnes det vanskelig å forstå hennes gjentatte instruksjon om at rolleinnehaverne skal la «skuespilleren stå ved siden av karakteren», en formulering Moretti angivelig selv pleier å gi sine skuespillere. Tungen hans er godt plassert i kjaken der, altså.

Denne gang har han laget en metafilm – en sjanger som ikke alltid er like morsom for publikum som det kan synes å være for filmskapere å lage dem.

Kommunikasjonsproblemene på filmsettet blir ikke mindre med ankomsten til den amerikanske (i hvert fall i egne øyne) stjernen Barry Higgins, som er fløyet inn for å spille den sentrale rollen som fabrikkeier. Denne komiske karakteren gestaltes av en velopplagt John Turturro, som – vel å merke med god hjelp av fine nyanser i manuset – evner å gjøre Hollywood-skuespilleren med den store kjeften og det enda større egoet til noe mer enn en den foraktelige pappfiguren han lett kunne ha blitt. For øvrig utfører Turturro rollen i imponerende stor grad på italiensk, om enn intensjonelt mangefullt sådan.
Spillmessig er det imidlertid Margherita Buy som bærer filmen med sitt finstemte og kontrollerte nærvær, som gradvis skal bli mindre tilbaketrukket.

Sobert og personlig. Mia madre har mange likhetstrekk med Sønnens rom, både i form og innhold. Her finnes igjen en og annen drømmesekvens og sporadisk bruk av voice-over-narrasjon, samtidig som filmstilen jevnt over er sober og realistisk. Sjangermessig er dette først og fremst et drama, men enda mer enn i Sønnens rom er det mye å le av i Mia madre – ikke minst i innslagene med Turturros karakter og andre episoder fra filminnspillingen i filmen.
Som jeg har vært inne på, er det mer enn hovedkarakterens yrke som gjør at Mia madre fremstår som en svært personlig film fra Morettis side. Men ved å nettopp gjøre henne til filmregissør og inkludere en viktig handlingslinje om arbeidet hennes, har han denne gang laget en metafilm – en sjanger som ikke alltid er like morsom for publikum som det kan synes å være for filmskapere å lage dem (med noen hederlige unntak, som Tom DiCillos Living in Oblivion fra 1995). I tillegg er dette en såpass endevendt sjanger at den ikke er spesielt lett å tilføye originalitet.
Originalitet er nok heller ikke den fremste styrken ved Morettis Mia madre, selv om den så avgjort bærer filmskaperens tydelige signatur – og følgelig slettes ikke oppleves som noen plagiering. Derimot skal Moretti berømmes for å unngå de noe desperate forsøkene man ofte ser i metafilmer på å være smart og morsom på samme tid. Isteden har han valgt å legge tyngdepunktet på melankolien, som også var fremtredende i Sønnens rom. Og, som tittelen mer enn antyder, handler Mia madre mer om familieforhold enn om filminnspilling.

Som tittelen mer enn antyder, handler Mia madre mer om familieforhold enn om filminnspilling.

En dansk parallell. Med sin kombinasjon av nedstemthet og lettere nevrotiske komikk (samt sine mange scener fra terapirommet), kunne Moretti med sin gjennombruddsfilm Sønnens rom gi åpenbare assosiasjoner til Woody Allen. I større grad fikk imidlertid Morettis nye film meg til å tenke på den danske filmskaperen Nils Malmros, som ikke er fullt så godt kjent i Norge som han fortjener. Med et dempet og presist filmspråk ikke ulikt Morettis, har Malmros gjennom en lang karriere (han spillefilmdebuterte med En mærkelig kærlighed i 1968, og fant sitt uttrykk med oppvekstskildringen Lars-Ole 5c fra 1973) laget filmer tydelig inspirert av egne livsopplevelser. På et vis kom hans filmografi til et naturlig sluttpunkt med Sorg og glede fra 2013, som ble en stor suksess i Danmark, og som ble lansert på norske kinoer i fjor av distributøren Arthaus. Her forteller Malmros med bemerkelsesverdig nøkternhet om tragedien han ikke trodde han kom til å lage film av, nærmere bestemt om at hans kone i en psykose tok livet av deres ni måneder gamle datter tre tiår tidligere. Sorg og glede er en sjeldent bevegende film, som både er en kjærlighetserklæring til hans livsledsager (de er fortsatt gift) og en bearbeidelse av deres delte traume. En meget sterk anbefaling der, altså, til alle som ikke har sett den.
Også i Malmros’ filmer er det med andre ord livet fremfor kunsten det egentlig handler om, samtidig som filmskaperens selvransakende prosjekt gjør at filmene nødvendigvis skildrer filminnspillinger – i Malmros’ tilfeller med mer direkte selvbiografiske utgangspunkt enn det fiktive streikedramaet i Morettis Mia madre. Sistnevnte film er like fullt et utmerket eksempel på at metafiksjonen kan benyttes til noe mer enn selvforelskede innsidevitser, tvert imot gir det her en følelse av oppriktighet og til dels også ydmykhet fra filmskaperens side.
Det ble ikke noen ny Gullpalme på Moretti for denne filmen, som riktignok vant den økumeniske juryens pris under årets festival i Cannes. Ikke desto mindre er Mia madre så avgjort et svært solid og etterlengtet comeback for filmskaperen – som til tross for visse interessante prosjekter ikke helt har klart å beholde sin posisjon på filmkartet etter det store gjennombruddet 14 år tilbake. Forutsatt at Googles oversetterfunksjon ikke lurer meg, er det på sin plass å avslutte med et rungende «bentornato».


Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
alekshuser@gmail.com

---
DEL