Livet, døden og metafiksjonen

Italienske Nanni Moretti er tilbake med sin beste film siden Sønnens rom, som den premieraktuelle metafilmen Mia madre har flere likhetstrekk med.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mia madre
Regi: Nanni Moretti, foto: Arnaldo Catinari

Det er gått 14 år siden den italienske filmskaperen Nanni Moretti vant Gullpalmen i Cannes for spillefilmen Sønnens rom, hvor han selv spilte hovedrollen som psykiateren som brått opplever et tragisk dødsfall i familien. Selv mistet Moretti sin mor under innspillingen av sin forrige film, den institusjonskritiske og lett fornøyelige komedien Vi har en pave (2011). Nå er han tilbake med sin beste film siden Sønnens rom, hvor han igjen behandler sorg, tap og selvransakelse. Mia madre handler om en filmregissør som er i ferd med å miste sin syke, gamle mor, og samtidig sliter med et nylig brudd med en partner, tilnærmingen til sin tenåringsdatter og innspillingen av en spillefilm.

Shots from "Mia Madre"Film i filmen. Slik han har for vane, har Moretti også denne gang gitt seg selv en rolle i filmen. Men uansett hvor personlig historien fremstår, spiller han ikke hovedrollen som den sorgtyngede og frustrerte filmregissøren. Kanskje nettopp for å gi seg selv litt avstand til materialet – og muligens for å unngå billig vitsing om italienske menns forhold til sine mødre (oops, der gjorde jeg det visst likevel) – har han latt hovedkarakteren være en kvinne, og gitt rollen til Margherita Buy. I stedet spiller Moretti filmregissørens bror, som i motsetning til henne tar seg fri fra jobb for bedre å kunne håndtere morens stadig dårligere helsetilstand.
Filmens Margherita (karakteren deler med andre ord fornavn med skuespilleren som gestalter henne) lager et tilsynelatende ikke altfor originalt politisk drama om en fabrikkstreik – trolig som et selvrefleksivt og til dels selvironisk spark til de samfunnskritiske aspektene ved flere av Morettis egne filmer. Den samme selvironien kommer enda tydeligere til syne når filmens Margherita sliter med å kommunisere med både staben og skuespillerne sine. Ikke minst er det åpenbart at skuespillerne finnes det vanskelig å forstå hennes gjentatte instruksjon om at rolleinnehaverne skal la «skuespilleren stå ved siden av karakteren», en formulering Moretti angivelig selv pleier å gi sine skuespillere. Tungen hans er godt plassert i kjaken der, altså.

Denne gang har han laget en metafilm – en sjanger som ikke alltid er like morsom for publikum som det kan synes å være for filmskapere å lage dem.

Kommunikasjonsproblemene på filmsettet blir ikke mindre med ankomsten til den amerikanske (i hvert fall i egne øyne) stjernen Barry Higgins, som er fløyet inn for å spille den sentrale rollen som fabrikkeier. Denne komiske karakteren gestaltes av en velopplagt John Turturro, som – vel å merke med god hjelp av fine nyanser i manuset – evner å gjøre Hollywood-skuespilleren med den store kjeften og det enda større egoet til noe mer enn en den foraktelige pappfiguren han lett kunne ha blitt. For øvrig utfører Turturro rollen i imponerende stor grad på italiensk, om enn intensjonelt mangefullt sådan.
Spillmessig er det imidlertid Margherita Buy som bærer filmen med sitt finstemte og kontrollerte nærvær, som gradvis skal bli mindre tilbaketrukket.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here