90-tallets utforsking av internettet var en viktig del av tenårene mine – jeg fant mening og vennskap gjennom min langsomme modemforbindelse. Bildet av et liv med fasttelefoner og interaksjon ansikt-til-ansikt betyr selvfølgelig noe for meg, men i 2018 betrakter jeg det hovedsakelig som en nostalgisk forenkling. Hva vi har vunnet og hva vi har tapt gjennom den teknologiske utviklingen, er en balanse som ikke er lett å fastslå, men desto viktigere å utforske.
Dommedagsfølelse
I disse dager er alles øyne rettet mot Silicon Valley: Temaer som datasikkerhet, overvåkning og måten informasjon blir filtrert og formidlet til oss på, byr på omstridte og bekymringsverdige problemstillinger. Jeg kan imidlertid ikke fordra dommedagsstemningen som diskusjonen om teknologi gjerne bringer med seg, spesielt ikke når den holdes opp mot et antatt bedre og forgangent liv som nå er tapt.
Det var med slike tanker i bakhodet jeg gikk for å høre Franklin Foer snakke om sin nye bok, World Without Mind: The Existential Threat of Big Tech. Samtalen og Foers bok vakte ikke følelsen av en nært forestående dommedag, men fikk meg derimot til å reflektere. Samtidig vakte den behovet for å ta et valg om hvem jeg vil være i denne informasjonens og forandringenes verden.
Franklin Foer
Bikubementalitet
Den første delen av boken tar oss med på en reise fra fortiden til nåtiden, gjennom historien om hvordan internett og de store teknologiselskapene
– som Google, Amazon og Facebook – oppsto. Den forklarer ideene, logikken og filosofien bak disse aktørene og knytter punktene sammen til et stort bilde som forteller en mangefasettert historie, hvor Stewart Brand, Mark Zuckerberg og Larry Page møter René Descartes, Gottfried Leibnitz, Alan Turing og Marshall McLuhan.
Et hovedpoeng er at flertallet av menneskene bak Big Tech er ingeniørutdannet, og «ingeniørenes mentalitet har liten tålmodighet med ord og bilder, for kunstens mystikk, for moralsk kompleksitet og emosjonelle uttrykk. […] All innsats er rettet mot å gjøre mennesket forutsigbart». At både mediene og det offentlige ordskiftet er avhengige av Silicon Valley og deres verdier, representerer følgelig en farlig utvikling. Deres verdier idealiserer forenkling, kollektivisme og en bikubementalitet som er lett å manipulere. Konsekvensen er en manglende evne til individuell og original tenkning.
Uregulert marked
Hva mer er: Markedet har helt fra begynnelsen av vært uregulert og åpent for selskaper som Google, Facebook og Amazon, som alle har opparbeidet seg informasjons- og markedsmonopoler hvis makt har negative økonomiske og kulturelle implikasjoner. «Innen økonomien er faren ved slike nettverk dannelsen av monopol – hvor et kompetitivt, ideenes marked mister sin konkurransedyktighet under de store korporasjonenes påvirkning. Innen kulturen er faren ved nettverk konformitet – hvor et kompetitivt ideenes marked ikke lenger er så kompetitivt og fokuset blir rettet mot konsensus.»
Hvis vi kunne få all teknologi i livene våre til å forsvinne, hva ville vi ha beholdt?
Paradoksalt nok er dette de samme selskapene som i sin tid angrep elitens voktere og som ønsket å gi alle tilgang på informasjon og muligheten til deltakelse. I stedet endte de opp som de mektigste vokterne, da deres innsamling av data styrker deres egen posisjon på bekostning av mindre aktører og fellesskapets beste. «Når Facebook endrer retning (…) eller når Google justerer sine algoritmer, krasjer de umiddelbart medias flyt av webtrafikk – med alle de økonomiske ringvirkninger dette medfører.»
Journalistikkens rolle
Bieffekten av Big Techs makt er navlestrengen som knytter den til media: et forhold som påvirker informasjonen og innholdet i media og erstatter dens rolle som demokratiets vokter med en tilnærming orientert mot teknologisektoren. Foer har personlig erfart denne utviklingen. Han forteller i detalj om hvordan han som redaktør for det politisk liberale magasinet The New Republic, i tiden etter at magasinet ble oppkjøpt av Facebooks medgrunnlegger Chris Hughes, opplevde tekno-ingeniørkunstens tilnærming til journalistikk. Etter å først ha vært åpent for å fokusere på sentrale spørsmål og fortelle viktige historier, ble magasinet i stadig økende grad besatt av å generere museklikk og gode tall. Interessemotsetningene mellom en tech business-tilnærming – fokus på etterspørsel, inntekter og generering av trafikk – og journalistikken, som formidler relevante historier og viktige sannheter som leserne ikke engang har hørt om, har i en årrekke vært et omdiskutert tema. Men Foer tilfører emnet dybde og personlige innsikter, han avslører en generell patologi hvor intet medieorgan sitter trygt nok til å unnslippe forretningslogikkens og museklikkenes favntak.
Idealisert fortid
I motsatt ende av dagens situasjon står fortidens. Mens Foers skildring av denne treffer enkelte neuralgiske punkter og inneholder flere gode poenger, levner den samtidig intet rom for kritikk av eller innvendinger mot det forgagne. Ei heller ser Foer noe positivt i pusterommene teknologien har skapt, i form av arenaer hvor ideer kan blomstre og sannheter åpent luftes. Foer setter en idealisert versjon av fortiden opp mot skadevirkningene av dagens Big Tech-orienterte samfunn. Sammenlikningen er ensidig.
Foers bok kan fremfor noe leses som en oppfordring til å stille spørsmålstegn ved vår egen passivitet.
Én fordel ved å betrakte situasjonen fra denne vinkelen er at det skaper et mentalt rom hvor man har avstand til både fortiden og nåtiden. Om før var levelig og fint uten teknologi, kan vi nå trekke oss tilbake, utføre et tankeeksperiment og spørre oss selv: Hvis vi kunne få all teknologi i livene våre til å forsvinne; hva ville vi ha beholdt? Hva ville vi ha ønsket oss?
Mer refleksjon
Selv tror jeg internettet og teknologien har påvirket våre liv positivt på en rekke områder. Noen av endringene er så subtile, så innarbeidet i våre dagligliv, at de kan være vanskelige å få øye på. Vi fristes til kun å se kaoset, men teknologien har faktisk også gitt grunnlaget for en rekke vitenskapelige oppdagelser, og tilgangen til informasjon har forandret livene våre til det bedre på flere områder. Det samme gjelder vår mulighet til å uttrykke tanker og å treffe likesinnede. Bikube-mentaliteten rommer altså mer enn bare én ting.
Foers kritikk er både gyldig og viktig, men i stedet for å idealisere fortiden er kanskje tiden inne for å fokusere på hvordan vi kan forandre ting ved å se fremover, ved å etterstrebe en større grad av likevekt og strammere regulering. Foers bok kan fremfor noe leses som en oppfordring til å sette spørsmålstegn ved vår egen passivitet. Løsningen hans – les flere bøker, sett av mer tid til refleksjon – er kanskje ikke like anvendbar for alle, men det vi kan gjøre, er å stille flere spørsmål og bli mer engasjert i hvordan vi mottar og leser nyhetene våre. Vi kan aktivt utforske teknologiens potensial, hvordan den fungerer og hvordan både borgere og myndigheter kan få den til å fungere til samfunnets beste.
