Martha Nussbaum:
Litteraturens etikk
Pax Forlag, 2016
Martha Nussbaum:
Anger and Forgiveness: Resentment, Generosity, and Justice
Oxford University Press, 2016
Det viktigste kunst kan gjøre for oss, sier Martha Nussbaum, er å gi oss tilgang til andres virkelighet. Når vi lever oss inn i andres erfaringer, fraktes vi også til et sted hvor vi lettere settes i stand til å forstå mennesker vi ellers ikke ville forstått. Det er også denne innrammingen og forankringen av innlevelsesevnen som knytter an til den empatiske og potensielt solidariske tråden i litteraturen og kunsten.
Denne enkle, men grunnleggende, innsikten i kunstens samfunnsmessige verdi er verdifull. Ikke minst i dag, hvor det nettopp er så mange andre vi ikke umiddelbart forstår.
Broderlig sprang. Å lese Nussbaum er en nyttig medisin mot formalistisk orienterte kunstsyn, som i kjølvannet av Kant har hevdet at interesse og praktisk nytte ødelegger for den virkelige kunstopplevelsen. At det finnes formale aspekter ved estetisk erfaring er det ingen tvil om – heller ikke at disse påvirker og former funksjonsaspektet – men at det er nytten som er det viktigste, for eksempel som empatidannende og innlevelsesskapende medium, er åpenbart. «Ulikheter knyttet til religion, kjønn, hudfarge, klasse og nasjonalitet gjør det vanskeligere å forstå andre, siden disse ulikhetene ikke bare er bestemmende for de praktiske valgene folk tar, men også former deres indre, deres ønsker, tanker og blikk på verden,» skriver Nussbaum. Poenget er at vi ikke kan se andre og aldri heller forstå dem helt, siden «folks indre er nemlig like lite synlig som stjernenes indre.» det er derfor fortellinger er så viktige. De plasseres oss i et forestilt landskap, et forløp, som kodes moralsk.
Om et barn lærer seg å undres over stjerners gåtefullhet, samtidig som det lærer å spekulere over mennesker som like undringsverdige som himmellegemene, oppdages kanskje også verdien av å strekke seg ut mot noe annet enn seg selv, foreslår Nussbaum i Litteraturens etikk. Særlig viktig er den narrative forestillingsevnen når barnet skjønner at dets eget indre er like utilgjengelig for andre som andres indre er for det selv. Gjennom fortellinger kan fellesskap deles: «Gjensidig synlighet kan oppnås i ett enkelt og ektefølt broderlig sprang.»
Særlig viktig er den narrative forestillingsevnen når barnet skjønner at dets eget indre er like utilgjengelig for andre som andres indre er for det selv.
Renhetsfortellinger. Dette er spesielt interessant sett i forhold til Nussbaums forståelse av fortellinger om renhet, for enten det er snakk om nasjoner eller menneskegrupper, handler også de om måter å fortelle historier på – men til forskjell fra den narrative forestillingsevnens utvidelse, er vi i renhetsfortellingens forestilte fellesskap hensatt til en fortellermåte som skyver det vi avskyr, er sinte på eller misliker ut av det vi kan fortelle om og forestille oss. Her er det ikke å strekke seg mot det vi ikke forstår som former narrasjonen, men ønsket om å stenge ute det vi vemmes over eller frykter. Frykten for det fremmede eller det vi ikke forstår, fikseres gjennom skiller mellom «oss» og «dem».
Dette kan, når fortellingen om oss og dem er akutt, være forankret i frustrasjon og sinne, sier hun. Noe av det verste som kan skje, er jo også tap av handlekraft og planleggingsevne. Da hjelper det med sinne, sier Nussbaum – men bare tilsynelatende.
Sinne som feilslutning. I sin siste bok Anger and Forgiveness analyserer hun dette problemkomplekset i detalj. Uttrykk for rettferdig harme er knyttet til tanken om hevn, om payback. Reagerer man med hevntanken som motiv, vil motparten kunne reagere med nok en hevnreaksjon og så videre, og så videre. Du kan være utsatt for den grusomste voldtekt, for mordforsøk eller psykisk terror – men om vi omfavner en tanke om at gjerningsmannen «får som fortjent» dersom vi realiserer hevnen, er vi på vei vekk fra et fungerende begrep om rettferdighet, mener Nussbaum. Dette vil til slutt ende med en fryktkultur, hvor vi mister håp og klare tanker om fremtiden, sier filosofen.
Nussbaums tanker er betimelige i en amerikansk sammenheng, hvor både politi og afroamerikanere tenker i hevnens tankebaner. Men – mer enn noe annet – hvor den republikanske presidentkandidaten gjør sinne til selve trosbekjennelsen i sin valgkampanje. Hevn, eksklusjon, diskriminering, vold og hat er Trumps evangelium. En slik tenkemåte er den sikre vei mot undergangen, fordi vi mister kontakt med faktisk rettferdighet og fordi en fremtid som kan inkludere alle, blir utenkelig.
Tilgivelse og fremtidshåp. Nussbaum avviser ikke sinnet, men mener vi bør øve oss på ikke å realisere det i form av hevn. Sinnet skal være en overgangsfølelse, mener hun, som bør kanaliseres inn i andre former for emosjonelt arbeid. Den stoiske tradisjonen – som hun har skrevet godt om tidligere, blant annet i The Therapy of Desire (1994) – gir oss gode retningslinjer for hvordan vi kan sette karakterbygging og tilgivelse foran sinne og vold. «Selv om folk ikke jobber hardt med, eller engang bryr seg om, en slik selvkultivering, er det ingen unnskyldning å tolerere eller oppmuntre til et politisk eller juridisk rammeverk som omfavner og setter pris på gjengjeldelsens idiotiske sinnelag,» skriver hun.
Inspirert av skikkelser som Mahatma Gandhi, Nelson Mandela og Martin Luther King jr. viser hun hvordan karakterstyrke ikke handler om å slå tilbake mot den som gjør deg vondt, men om å holde på sine prinsipper og det man tror på uten å bruke vold. Når litteratur og kunst igjen kommer på banen i Anger and Forgiveness har den fått en aktualitet som er mer akutt enn tidligere, for kan du ikke forestille deg en annens tankeverden, kan det være – noe som blir ekstra tydelig innenfor rammen av sinne – vanskelig å kontrollere sin frustrasjon. Likevel er det gjennom å utvide horisonten og se sin verste fiendes perspektiv at en fremtid er mulig for begge parter.
Noen vil nok mene Nussbaum er naiv, men å sette empati og generøsitet så høyt som hun gjør – og lokalisere kunst og litteratur som redskaper for å holde disse dydene i hevd – er, etter min mening, en ambisjon vi alle kan lære av.
