Litteraturen og radikalismen

Nå debatteres forholdet mellom bøkene og samfunnet – igjen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Forfatter Henrik Hovland gikk i et innlegg i Dagbladet til angrep på den litterære peiskosen i Norge for et par uker siden: «Kos fordrer konsensus, og slik blir kosen ekskluderende og autoritær,» skrev han. Hovland savner bøker som kan bryte med denne konsensuskulturen, han savner forfattere med et visst alvor og et forpliktende politisk engasjement som overskrider andedammens vennskapelige kjekling.

Årets litteraturfestival på Lillehammer, Sigrid Undset dagene, som ble avsluttet sist søndag, representerer denne peiskosen mer enn noe annet litteraturarrangement i Norge, men hadde «strid og forsoning» som hovedtema. Den israelske forfatteren Amoz Os holdt for eksempel åpningsforedrag om situasjonen i Midtøsten.

På nest siste festivaldag fant debatten Hovland startet i Dagbladet veien til Lillehammer, der han talende nok møtte et panel bestående av forfatterkolleger som mener poenget mangler kraft til å provosere, men som likevel – eller dermed – viste at de ble en smule provosert.

Hva skal vi med romanen?

Dagbladet stilte i en serie intervjuer i løpet av festivaluka spørsmålet «hva skal vi med romanen?». Det peker mot den ene halvdelen av det mer generelle spørsmålet om forholdet mellom litteratur og samfunn, eller mer presist, mellom litteratur og samfunnsengasjement, som med nødvendighet dukker opp igjen og igjen, men som ikke er mindre viktig av den grunn. Påstanden er at norske forfattere bare skriver om barndom og oppvekst – om privatlivet – og ikke om sosiale eller politiske spørsmål av allmenn betydning. Kravet om politisk litteratur kan ta mange former, og møter med rette en rekke innvendinger, men har vært en viktig strømning i venstresidens syn på kulturen.

AKP(m-l)s litteratursyn på 70-tallet er skrekkeksempelet på denne holdningen, men oppfatningen om at litteraturen og kulturen bør tjene arbeiderbevegelsen og inngå som en strategi i en samfunnsmessig endringsprosess, har hatt dypere og grundigere feste på venstresiden enn det – den var ikke bare et aspekt ved maoistenes kvasireligiøse raptuser. Et eksempel finner man hos Ap-toppen Martin Tranmæl, som skrev Arbeiderbladets leder lørdag 24. juli 1948: «Det er på en rekke felter foregått noe av en revolusjon, ikke bare i økonomiske og sosiale henseende, men også i folks holdning og tenkemåte. Hvor har våre forfattere stått når det gjaldt de fattiges, de undertryktes rettigheter og friheter, og når det gjaldt alt det nyskapende og fortjenstfulle arbeiderne utenfor har kjempet for og båret fram? De fleste har stått helt ved siden av og høyt hevet over den sosiale og kulturelle kamp som er ført i vår tid.»

Da selv AKP’er Dag Solstad med god grunn tok avstand fra dette synet rundt 1980, ble det klart at det var alvorlig diskreditert. I dag er det en selvfølge for Hovland å understreke at han ikke savner en «programmatisk politisk litteratur». Men i motsetning til Hovland slo mange på venstresiden over i antitesen. Synet på hvordan litteraturen kan virke politisk, og med «politisk» menes i disse sammenhengene (for) ofte «radikal», ble at den bør utgjøre en motvekt til den instrumentelle og kommersielle logikken som preger resten av det kapitalistiske samfunnet. Dermed blir det et radikalt poeng i seg selv å verge litteraturens autonomi – den må både være løsrevet fra bestemte politiske retninger, og bevare sin selvstendighet i møte med bokbransjesystemets strukturelle fordringer. Men man ender ofte med å feire den eksperimenterende litteraturens tilbaketrekningen fra samfunnet, mens samfunnet som sådan får seile sin egen sjø i fred for litteratenes innvendinger. Morgenbladets litteraturredaktør Bendik Wold har gått langt i å støtte en slik holdning.

De intellektuelle

Det har også fra tid til annen blitt hevdet at forfattere bør oppføre seg som intellektuelle og bidra i samfunnsdebatten også utenfor de skjønnlitterære bøkene gjennom aviskronikker, essayistikk og lignende. Dette utgjør den andre halvdelen av spørsmålet om litteraturens og litteratenes funksjon i forhold til samfunnet. Paradoksalt nok har Wold nylig skrevet et oppgjør med de intellektuelle som i alle fall på overflaten har en del likhetstrekk med Henrik Hovlands angrep på litteraturkosen. I essayet «Skyte og skrive» (Samtiden 2/2005) mener Wold at det «som skulle utgjøre selve navet i vår argumenterende offentlighet – feidene mellom landets fremste intellektuelle – har forfalt til et ikke-resonnerende, ikke-diskuterende slabberas der viktige samfunnsspørsmål fordunster i uforpliktende koseprat». Men der Hovland ønsker seg et alvor og en åpenhet mot verden som springer ut av erfaringer, er det bare Bendik Wolds egne meninger om de senmoderne vestlige samfunnenes råttenhet, som kvalifiserer som intellektuelle nok for Morgenbladets litteraturredaktør.

Kaj Skagen boltrer seg

Som Torunn Borge pekte på under paneldebatten på Lillehammer, og slik det går frem av spriket mellom Hovlands og Wolds våte drømmer på litteraturens og de intellektuelles vegne, må vi ikke bare spørre hva litteraturens funksjonsmåte og muligheter er i samfunnet, men også hva som menes med «det politiske» – som altså, (for) ofte, er det samme som «det radikale» i diskusjoner som denne.

Sist helg fikk bergensforfatteren Kaj Skagen (blant annet Broene brenner og Bazarovs barn) boltre seg over to dager og to sider på Dagbladets debattsider. Sist noe lignende skjedde, da Bernt Hagtvet blåste liv i Akp-debatten for omlag to år siden, raste ordskiftet hele sommeren. Ingen skal si at ikke Kaj Skagen med dette hiver seg frempå i samfunnsdebatten på en lite pusete og kosete måte. Snarere går han i strupen på hele den norske venstrebevegelsen. Radikalismen er en råtnende rønne, der Solstad troner som resignert og defaitistisk husgud.

Kommunismens sammenbrudd, og særlig det faktum at folkenes fredelige opprør mot kommunistregimene endte i en «kjempemessig shoppingtur» til Vest-Berlins kjøpesentre, hvorfra østeuropeerne hentet hjem både varer og vulgærkapitalisme, har gjort radikaleren til misantrop: «Opp fra juvet mellom hjerte og virkelighet steg en storvinget sorg, en dunkel skam som målbandt oss.» De venstreintellektuelles taushet skyldes altså ikke poetokratisk jåleri, men er en depressiv reaksjon på tapte illusjoner, ifølge Skagen.

På et samfunnsmessig nivå er radikalismens største synd at den gikk inn for menneskenes personlige frigjøring fra kapitalismens og kristendommens makt uten å opprettholde et begrep om dannelse. Snarere har den angrepet dannelsesbegrepet for å være borgerlig og hyklersk. Men selvrealisering og personlig utvikling uten dannelse forfaller til hedonisme i kommersialismens tid, mener Skagen. Derfor må dannelsen restitueres, men ikke i en hvilken som helst form: «Da må vi begynne med å overskride et begrep om dannelse som en kanon av utvendig kunnskap og et visst register av overførbare ferdigheter. Dannelse kan også betegne de prosesser hvor den enkelte og hele menneskeheten blir til, i virkeliggjørelsen av sine dypeste motiver.» Det henger en eim av høyre-hegeliansk idealisme over dette siste, de dypeste motiver i verdensaltet og enkeltmennesket, som Skagens stadig vender tilbake til.

Om det er en del godt i Skagens essayistiske innlegg, for eksempel i beskrivelsen av radikalismens idékrise, svømmer han på dybder som nærmer seg det hinsidige – og der metafysikken begynner, bør politikken slutte.

Heldigvis finnes det andre forsøk på nytenkning av det radikale prosjektet, situasjonen er ikke nattsvart, og det som engang var en rimelig enhetlig venstreside, er delt i minst to fløyer, hvorav den ene glatt unngår kritikken, selv om dette har gått Skagen hus forbi.

Syntesen

Skal litteraturen fungere konstruktivt i møte med sin samtid, må den unngå begge fellene som er nevnt så langt. Den må verken underkaste seg en politisk bevegelses målsetninger eller rømme vekk fra samfunnet i resignert panikk. Sindre Hovdenak trakk før sist helg frem Georg Brandes og pekte på at han under den rådende verdikonservative kulturoffensiven har gått fra å være en frigjøringshelt til en undertrykker i det danske åndsliv – 80 år etter sin død. Hans noe forslitte «å sette problemer under debatt», kunne imidlertid danne utgangspunkt for et nytt radikalt litteratursyn. Da kreves det at litteraturen befinner seg i en mellomstilling, i det øvrige samfunnslivets grenseland, uavhengig av de politiske bevegelsene, men ikke tilbaketrukket. Snarere bør intensjonen være å gripe inn i det samfunnet litteraturen har anskuet fra randsonen. Det er da språket, slik det ble påpekt under paneldebatten på Lillehammer, kan åpne det politiske feltet, problematisere de dominerende norske tenkemåter, og dermed også spille på lag med den radikalismen som Skagen glemmer.

---
DEL

Legg igjen et svar