Litterære kattepiner

Vi møter katter som puttes i fryseboksen, druknes eller tygges i hjel i norske bildebøker. Er de skumlest i verden?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[bildebøker] – Utenfor Norge blir norske bildebøker sett på som mørke og drøye – og like mye for 30-åringer som for barn, sier den nye barnebokredaktøren hos Samlaget, Ragnfrid Trohaug.

På pulten til Ny Tid ligger en haug, nye og gamle bildebøker. I den ene druknes katten. I den andre bites en katt nesten i stykker av hunden Tombo. Og i en tredje, Fy katte, spiser katta først opp lillebrors bursdagskake. Da blir Selma sint: «Selma er så sint at hun nesten ikke vet hva hun gjør. Hun åpner fryseskapet, presser Katja inn i en av boksene. «Til pass for deg, din dumme, dumme katt!» sier Selma og smeller igjen døra til fryseskapet.»

Ute i virkeligheten er det grå dagslyset bare så vidt slått på, men i Seilduken barnehage sitter Sara, Live og Lilly rundt et bord, og øynene blir større og større utover i fortellingen om Selma. Akkurat når fortellingen er ferdig, kommer Jenny.

– Du skjønner, katta spiste hele bursdagskaken med nonstop, sier Live til Jenny.

– Og jenta ble skikkelig rasende, og putta katta inn i fryseboksen, sier Lilly.

Så ler jentene. De synes boka er morsom, men katta ser skikkelig slem ut, selv om de egentlig liker katter, men best når de er små.

Bildebøker er den bokgruppa for barn som selger desidert best. I fjor ble det solgt 815.656 bildebøker i Norge, noe som utgjør rundt en fjerdedel av det totale boksalget for barn og ungdom. Året før ble det solgt over en million bildebøker, og salget utgjorde da rundt en tredel av det totale boksalget for barn og ungdom.

Norske bildebøker støttes tungt av Norsk kulturråd. Opp til 70.000 kroner i støtte per bok er det mulig å skaffe seg for illustratør, forfatter og forlag. Til sammen deles det ut rundt 1,3 millioner kroner hvert år i såkalt utviklingsstøtte, til illustratør og forlag – og produksjonsstøtte, primært til forlag. Denne millionen kommer i tillegg til innkjøpsordningen. Mange peker på dette som årsaken til den utstrakte eksperimenteringen.

– Det er opplagt at Kulturrådet har hatt mye å si for denne utviklingen. Forlagene ville nok ha vært reddere for å satse på nyskapende bildebøker hvis ikke støtteordningene var der, sier Tone Birkeland, førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen.

Hun mener utviklingen skjøt fart allerede på 1970-tallet. Cappelens forlagssjef for barn og ungdom, Torill Hofmo, sier at Den store røde hunden av Erlend Loe og Kim Hiorthøy i 1996 var svært viktig.

– Det var en milepæl, og etter hvert kom flere bøker, som sprenger både sjanger, uttrykk og aldersgrenser, sier Hofmo.

Den svenske bildebokforskeren Ulla Rhedin har omtalt norske bøker som «anarkistiske». Hun har også uttrykt en smule misunnelse, og et sterkt ønske om at flere av de norske bøkene selges til Sverige. Forlagene Cappelen og Samlaget, med avtroppende redaktør Guri Vesaas i spissen, trekkes fram av flere når innovative norske barnebøker er tema. Tone Birkeland mener samspillet mellom tekst og bilde er noe av det som har utviklet seg mest.

– I seinere år ser det ut til at forfattere og illustratør har blitt mer bevisste når det gjelder arbeidsdelingen mellom de to kunstformene. I gode bildebøker økonomiserer forfatteren med teksten. Og dette gir illustratøren større tumleplass til å formidle sin versjon av fortellingen, en frihet mange utnytter på en mer selvbevisst måte enn tidligere, sier Birkeland.

Grenseløst

Og siden det har katter altså blitt mishandlet, og små jenter har saget ned hus. Hvor går egentlig grensen?

– Bildebøker trenger ingen grenser, så lenge historien henger på greip innenfor det universet som er skapt. Vi slipper kunstnerne fram. Det er lenge siden bøkene skulle være oppdragende og pedagogiske, sier Hofmo i Cappelen.

– Så grensen går verken ved krig eller terror?

– Nei, nei, de grensene er sprengt for lengst. Nylig var det en nordisk diskusjon om ungdomsromanen. Der ble det snakket om at det kanskje gikk en grense ved det å ta håpet fra leserne – så ja, ved å vise fram selvmord som eneste løsning på vanskeligheter, der går det en grense. Ellers fins det jo mange vakre bøker med krig som handlingsramme.

Vi blar videre i bildebøkene. Det handler om sinte pappaer som slår, det handler om sjalusi og sorg og død og sinne. Det handler om en mamma som forgifter hunden til sønnen. Biblioteksjef i Øvre Eiker nektet i fjor å sette Boka om Tombo av Mats Jørgen Sivertsen i bokhyllene – på tross av at boka var kjøpt inn av Kulturrådet. «Det er ikke noen barnevennlig bok,» sa biblioteksjefen til Drammens Tidende.

«Men Tombo hadde jo aldri bitt noen. Bortsett fra katten. Den pleide Tombo å gnage på. Helt til han ble lei, og spyttet den ut,» leser Ny Tid høyt for barna i Seilduken barnehage. Vi kikker litt nervøst på voksne Anne, men leser forsiktig videre.

– Den var morsom, sier Live etterpå.

– Ikke skummel i det hele tatt?

– Nei, morsom, gjentar hun.

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, sier Anne Standal.

– Den var jo litt humoristisk, men ikke hyggelig, verken mot mennesker eller dyr. Vi lærer jo ungene å være snille mot dyr, sier Standal.

Ny Tid spør Hofmo i Cappelen om det ikke er litt vel mye skading av katter i disse bøkene.

– Katter har blitt mishandlet i all tid, men jo, det er egentlig noe nytt i barnebøker. Vi er tøffere i tonen nå, sier Hofmo.

– Er norske bildebøker for mørke og drøye?

– Det fins bøker som er modige og tar opp eksistensielle tema, som Gro Dahle og Svein Nyhus’ bøker. Noen av Arild Nyquists bøker er også nokså svarte. Jeg ser på det som positivt. Hvis man tør ta opp svarte tema, når man større lesergrupper, sier Birkeland.

Og dermed har vi en naturlig overgang til et nytt poeng i artikkelen. Nemlig at mange av disse bøkene er laget like mye for voksne som for barn.

– Det finnes ikke støtteordninger til bildebøker for voksne, derfor blir presset stort – og innimellom kommer det bøker som er svartere enn noen liker. Arild Nyquists Gullens drøm om en øy er like mye for voksne. Også Fam Ekman skriver mer for et eldre publikum, sier Birkeland.

Hofmo mener bøkene ikke hovedsakelig er skrevet for voksne, men …

– Historiene har flere dimensjoner, og den kunstneriske helheten kan leses på flere nivå, og dermed kan man oppleve ulike ting, sier Hofmo.

Birkeland er imidlertid ikke bekymret.

– Førskolebarn er avhengige av å bli lest for, dermed siles litteraturen gjennom de voksne først, sier hun.

Illustratør Silje Granhaug har illustrert syv barnebøker. Den siste heter Fy katte, og var den første boka som ble lest fra i Seilduken barnehage tidligere i denne artikkelen.

– Hvem illustrerer du for?

– Hovedsaklig for barn, men man lager jo ting man liker sjøl, sier Granhaug.

Ragnfrid Trohaug i Samlaget vil gjerne ha flere bildebøker som også er laget for voksne.

– Men da må de også markedsføres som voksenbøker, sier Trohaug.

Også Birkeland og Hofmo peker på at bildebøkene som regel plasseres i barneavdelingen i bokhandlene, og at det er sterkt kritikkverdig.

– Disse bøkene bør også frontes i voksenavdelingen, sier Birkeland.

Blir i landet

Norske bildebøker er altså grensesprengende, får mye støtte, men drar ikke langt av sted.

– Det er sjelden en bildebok reiser utenfor Norden, sier Andrine Pollen, rådgiver i Norla, senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet.

Hofmo i Cappelen mener forlag utenfor Norden misunner dem muligheten til å gi ut noe med så stor kunstnerisk kvalitet.

– De tør ikke ta sjansen på å selge dem selv, de mener de er for smale, sier hun.

Illustratør Granhaug bodde fire år i London.

– Jeg gikk rundt med mappa mi til ulike store forlag, men fikk beskjed om at det var altfor eksperimentelt, sier Granhaug.

---
DEL

Legg igjen et svar