Litterære basketak med Gud

Hugo Claus har skrevet fire burleske og fantastiske noveller om synd, soning, seksualitet – og Gud.

«Han er en morder. Hans synspunkter på abort, aids – han skulle henges».

Claus stiller seg i rekken av ny-modernistiske religionskritikere, og minner ikke rent lite om den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard i sitt voldsomme temperament og raseri, både i den dagsaktuelle offentligheten og i sine bøker. Det er hykleriet Claus ikke kan utstå, et hykleri han møtte tidlig i livet mens han vokste opp i en kloster – drevet av nonner.

På norske foreligger nå en ny tekst-samling av den intense forfatteren med titlene «Fristelsen», «Gilles og natten», «Den siste sengen» og «En søvnvandring». Betegnelsen noveller er upresis, fordi de to første tekstene av i alt fire er skrevet for scenen, men likevel vil novelle-betegnelsen kunne stå seg; stemningen er fortettet, hovedpersonene er få og tematikken er konsentrert. Likevel kommer man ikke lenger fra den amerikanske novelletradisjonen med Hemingway-stilen i blyantspissen. Hugo Claus har i alle fortellingene valgt å gjengi hovedpersonenes forvirrende og monstriøse indre tanker og bevegelser. I språklig tempo og tankesprang minner Claus om en liten gutt som nettopp har kommet tilbake fra sommerleir og skal formidle videre sine opplevelser til foreldrene; halvferdig setningen følges opp av brokker av mer eller mindre meningsfulle utsagn. «Noen av mine bøker er uleselige, ikke fordi de er dårlige, men fordi de skulle være sånn, uten noen klar mening», som Claus sier i det samme intervjuet (Thomas Thurah: «Historien er ikke slut. Samtaler med 36 europæiske forfatter, danske Gyldendal, 2000).

Boka åpner med «Fristelsen», en besk monolog fra den hundre år gamle blinde nonnen Mechtild, som på sine gamle dager sliter med å forholde seg alvorlig til de yngre søstrenes puritanisme. Hennes profetiske evner tar likevel de alvorlig, til tross for at hun nekter å vaske seg og skjemmer klosteret bort under formelle tilstelninger. Dagen vi møter henne, er en dag som andre dager; en blodig strid mellom gal og rett tro, fortid og nåtid, Gud og egen fri vilje. Som Hugo Claus avskyr søster Mechtild religionens livsfiendtlige og hyklerske side. Av omgivelsene blir hun fremholdt på grunn av sin «eksemplariske gudsfrykt», men sannheten er at hun forsøker å utfordre Gud til kamp på liv og død. «Jeg er fortvilelse og ondskap. De er onde uten fortvilelse». Motet finner hun i fortiden, i tiden før hun kom i kloster og levde lykkelig med en mann, som bærer navnet Josef og som hun fikk et dødfødt barn med. Hun er overbevist om at barnedøden var en straff fordi hun vendte blikket bort fra himmelen og mot en konkret og kjødelig Josef. I Mechtilds verden er det den «nye» Josef som står opp på igjen og fremstår som den rette far for hennes religion. Likevel; hun vender blikket vekk fra Gud og oppdager at han også der står i veien for det hun søker bak: «Forsoning mellom det åndelige og verden, mellom det rasjonelle og troen. Troen skal ikke holdes bak glass som et vakkert sirat».

I «Gilles og natten» utforsker Claus noe av den samme tematikken, hvor vi møter marskalk, adelsmann og barnemassemorder Gilles de Rais som er stilt for retten på grunn av sine ugjerninger på 1400-tallet i Frankrike. I begynnelsen nekter Gilles for at anklagene har noen substans, men innrømmer etterhvert 140 umenneskelige dødelige overgrep mot små barn. «Jeg myrdet i krigen og myrdet i den krig man kaller en foreløpig fred». Gilles startet sin krig mot myndighetene og Gud etter at de tok livet av hans åndssøster, Jeanne D’Arc. Igjen handler det om et forsøk på å utfordre Gud til å komme i tale, at han skal si sin mening om stedfortrederne på jorden. «Jeg ville trekke ham for retten, min rett, den Herre i himmelen som lot henne i stikken!». For ba ikke Gud Abraham om å løfte sitt sverd og skjære over strupen på sin sønn, Isak?

I fortellingen «Den siste sengen» møter vi en konkret virkelighet de fleste kan identifisere seg med; en datter som gjør opprør mot sin tidligere dominerende, men nå dødssyke mor. I brev-eller dagboksform forteller hun om de veiene hun måtte gå for å frigjøre seg fra morens og samfunnets kvelende grep, blant annet om den bisarre, fysiske kjærligheten til en annen kvinne og eksperimenteringen med narkotiske stoffer. Tatt i betraktning at Emily var en vidunderbarn og fortsatt er verdenskjent for sitt pianospill, er det klart det ødeleggende forholdet etterhvert vekker oppsikt i pressekretser. Også her styrtet fortellingen mot en dramatiske slutt; Emily dreper sin kjære Anna på et hotell med en neglefil gjennom halsen – før hun senere på kvelden trolig tar sitt eget liv. Ungdomsopprør blir aldri det samme igjen.

Mens «Fristelsen» bruker en gammel kvinnes synske evner til å rettferdiggjøre den ekstatiske skrivestilen, tar Claus i bruk rand-galskapen i «Gilles og natten». I «Den siste sengen» møter vi også en kvinne på kanten, både av samfunnet og narko-rusen. I den siste fortellingen befinner vi oss i drømmeland, som tittelen også antyder: «En søvnvandring». En mann kommer hjem til sin utro og barnløse kone etter en tilfeldig møte med en gammel venn på byen. Han legger seg på sengen og tar en valiumtablett – minnene presser seg på, om kvinnen han aldri fikk, om venner som sviktet og skjebnevalg uten tilsynelatende mening. «…vi er utlevert til språk og tilfeldighet, og at det å erkjenne dette er det eneste som gjenstår for oss».

Rammene rundt de fire fortellingene er svært ulike, men alle sammen handler de om synder i fortiden og oppgjørets time. Alle sammen er de strengt fokusert på seksualitet og ondskap, og det er ikke gitt å vite om de er del av det samme eller poler på en klode i forfatterens univers. Sikkert er det at forfatteren og hans hovedpersoner har lite sans for en lunken innstilling til livets mysterier; livet krever handling og mot, og da må man utfordre de største autoritetene med sin egen standhaftige offervilje: Gud, myndigheter, foreldre, minner – og egen bunnløs grums.

Eller som han sier det i intervjuet:

«Jeg respekterer den religiøse følelsen. Den som kommer til deg, hvis du våkner klokka fire om morgenen, full av angst, og begynner å spekulere over hvem du er, hvor du kommer fra, hva det hele går ut på. Det er en aktverdig måte å iaktta verden på. Men å se på at den aktverdige innstillingen blir misbrukt av kirken, fordi den vil ha makt, penger og innflytelse, det vekker mitt sterkeste hat. Sånn er det, jeg føler hat».

Slik kunne også de fire ferske novellene fra Hugo Claus blitt beskrevet.

Kommentarer
DEL