Litt skittent

Levi Henriksens andre bok handler om de som ble igjen i bygda og drømte om Amerika da klassekameratene dro til Oslo. Selv om mange av dem er likandes, blir samlingen til sammen litt monoton.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Levi Henriksen debuterte i fjor med novellesamlingen Feber, som fikk mye ros. Nå er han tilbake fra det samme landskapet, den fiktive bygda Skogli i skogtraktene innafor Kongsvinger, i retning svenskegrensa. Skogli er preget av nedlagt industri og bedehuskristendom, og Henriksens karakterer jobber i det lille som er igjen av bransjer; en kjører måkebil, en annen er konduktør på det siste toget som stopper på Skogli stasjon, flere er arbeidsledige.

Kvaliteten varierer historiene imellom. Noen fine handler om kjærligheten innad i tette familier, som «Hjemover», hvor en onkel tar plassen til en far. Han legger de kroppsdelene han får fjernet på sykehuset i spiskammerset på glass med sprit: «Ballesteina mine, men ikke si det til noen».

Fortellingene om de ensomme mennene i sin beste alder er de som fungerer dårligst. I «Søstrene Bergkvist» er en mann jaget av naboens åtte vakre døtre, som ligner så mye på hverandre at han ofte ikke er sikker på hvem av dem som har lagt seg i senga hans. Det fortoner seg mest som en mannlig urfantasi som sikkert er velegnet på kammerset, men ikke så mye mer.

De historiene som fungerer best er de som handler om kjærlighet som spiller seg ut i fred for forhåpninger om å noen gang bli glossy, som «60 grader», hvor den arbeidsløse mannen tar på seg trusene til kona for å være nær henne mens han går hjemme alene om dagen.

Levi Henriksen skriver godt, og bildeuniverset kler karakterene. Men det språklige stilnivået skurrer litt, og det folkelige bokmålet virker tidvis inkonsekvent. Han har blitt plassert i en norsk tradisjon for skittenrealisme, men skildrer her personer som har vaska seg som best de kan – her strykes arbeidsbuksene i bevernylon, selv når mannen de tilhører skal i grava. Sjangeren trenger ikke å være begrensende, men i Ned, ned, ned er historiene litt like i toneleie og dramaturgi. Man kan få følelsen av at skogbygdene utelukkende er befolket av arbeidsledige menn med tattiser som venter på at en dame skal komme inn på tunet, mens de fordriver tiden med å tenke på hva de skulle gjort hvis de kom til Amerika – utferdstrangen er et annet gjennomgangstema.

Det finnes en humanisme som er verdt å merke seg i disse novellene, men selv om karakterene har vært noen kilometer inne i Sverige så er det få andre grenser som krysses.

---
DEL

Legg igjen et svar