Litt for mye kokkelimonke i Iran

Det skjer litt for mye underlig i Iran til at landet ikke skulle lure på verden noen flunkende nye atomvåpen. Det er i hvert fall hva amerikanerne påstår, og hva IAEA begynner å mistenke…

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Forrige gang IAEA – International Atomic Energy Agency – var i den globale storpolitikkens ildlinje, var i forkant av krigen mot Irak. Den gang fant man ikke noenting; ga tydelig uttrykk for det og var dessuten særs skeptisk til noe de oppfattet som en amerikansk manipulering av virkeligheten.

Det ga FNs vaktbikkje for verdens atomære utvikling en viss troverdighet, for å si det slik. Så desto større grunn er det kanskje til å feste lit til to rapporter som peker i én, veldig klar retning: Iran er i ferd med å utvikle atomvåpen. Eller i hvert fall så driver de med veldig mye kokkelimonke der nede.

Nå sier ikke atomenergibyrået at Iran har onde hensikter med sitt atomprogram. Det vil si; de sier ikke rett ut at iranerne har til hensikt å lage en bombe. Men hver gang inspektører fra IAEA er i Iran, kommer de tilbake med flere spørsmål enn svar. Og nå vil byrået at Teheran skal svare på en rekke konkrete spørsmål som knytter an til prosedyrer og praksis som ikke har relevans for utviklingen av et sivilt atomprogram.

I slutten av juli og begynnelsen av august var et team av eksperter i Iran for å prøve å finne forklaringene. I midten av september legges det fram en endelig rapport som vil avgjøre IAEAs videre håndtering av saken; en formell advarsel til Iran, eller full behandling i sikkerhetsrådet.

Trøblete faktorer

Først til det konkrete. For når IAEA er skeptiske til Irans forklaring om at landet utelukkende har den sivile energiforsyningen for øye, så skyldes det følgende trøblete faktorer:

Iran har produsert metallisk uran. Det er en komponent som ikke kan brukes i den type sivile reaktorer som Iran har valgt, men som er velegnet for tilvirking av atombomber.

Iran har bygd en forskningsreaktor basert på tungtvann i Arak. Den vil være ideell for produksjon av bombe-plutonium. Landets sivile reaktorer vil på den annen side ikke bruke tungtvann i det hele tatt.

Iran hevder de bygger et sofistikert anrikingsanlegg for uran i Natanz – et pilotanlegg med et hundretalls sentrifuger som seinere skal utvides til et gigantisk kommersielt anlegg. Det IAEA ønsker svar på, er hvorfor de gjør dette når de ikke på noe tidspunkt har testet sentrifugene for å se om de virker – noe de i tilfelle skulle ha rapportert. Iranerne hevder de har laget komputerbaserte modeller som de har brukt til å simulere testing. Men atomenergibyrået ser dette anlegget i sammenheng med at 1.9 kilo med uran-hexafluorid har «forsvunnet» fra Iran. Teheran hevder dette skyldes sylindere som lekker. Men byrået lurer på om det forsvunnede uranet har blitt brukt til å teste sentrifugene, uten at dette har blitt rapportert.

Anlegget ved Natanz, og det innrømmer IAEA, kan brukes både til å framstille lavanriket uran til bruk i sivile reaktorer, eller til å produsere høyanriket uran til bruk i atombomber.

IAEA ønsker videre svar på hvorfor Iran importerte 1.8 tonn med naturlig uran fra Kina i 1991, likeledes uten å rapportere det. Det er fra denne mengden uran at de 1.9 kiloene med uran-hexafluorid har forsvunnet. Iranske myndigheter hevder de ikke var forpliktet til å varsle byrået om denne importen.

Inspektører fra IAEA har presset på for å få tillatelse til å inspisere et anlegg ved navn Kalaye elektrisitetsselskap i Teheran, der deler til sentrifugene ble laget. De ble tillatt en delvis inspeksjon i mars i år, men fikk ikke ta prøver. Da inspektørene vendte tilbake i august, var hele anlegget «betydelig modifisert,» som det heter i en av rapportene. Det var med andre ord rensket rent for bevis, hvis slike noengang har eksistert.

I juni i år fant atomenergibyrået høyanrikede uran-partikler ved anlegget i Natanz; med andre ord våpengradert uran. Iranerne hevder disse partiklene må ha funnet veien til landet via importerte deler; med andre ord at disse ikke har vært skikkelig rengjort fra eksportlandets side.

Alt dette er kanskje uinteressante og tekniske data. Men det gir et bilde av Iran, hevder IAEA, som et land hvis oppførsel ikke er i tråd med spesifikasjonene i ikke-spredningsavtalen. Og som et land hvis intensjoner kanskje er helt andre enn hva de hevder.

Det som er sikkert, er at Iran i februar i år innrømmet – etter press – at de har et program for anriking av uran. Men iranerne sier dette skyldes det enkle faktum at de vil satse på utbygging av atomkraft og ikke ønsker å være avhengig av andre land for «råvarene.» Det ga svar på et tidligere spørsmål IAEA stilte seg, nemlig hvorfor de i det hele tatt trenger et slikt program når russerne har lovet å forsyne Iran med atombrensel – og å fjerne det etterpå slik at iranerne ikke skal kunne benytte avfallsproduktene i våpenproduksjon.

Iran på gli

Likevel mener ikke IAEA at Iran er noen fasit-sak. De er ikke sikre på at iranerne har konkrete planer om å framstille atomvåpen. Det er mer det at den iranske mappen etter hvert er full av urovekkende opplysninger. Og det hjelper heller ikke at Iran i juli testet de såkalte Shahab 3-rakettene, med en rekkevidde på 1300 kilometer, som kan utstyres med atomstridshoder.

Byrået avfeier ikke de iranske forklaringene på hva som kan ha skjedd. Sylindere kan lekke. Partikler kan henge ved importerte deler. Dersom IAEA finner at iranerne ikke har et atomvåpenprogram – eller ikke finner bevist at de har det – vil hele saken koke ned til brudd på noen formelle regler.

Men atomenergibyrået ønsker selvfølgelig å vite mest mulig. Derfor er det lagt press på iranerne for at de skal underskrive den såkalte tilleggsprotokollen, som gir mulighet for inspeksjoner på veldig kort varsel. Et slikt mandat ville også gi IAEA tilgang til alle de stedene de ønsket å besøke.

Tilleggsprotokollen til ikke-spredningsavtalen kom på plass etter den første Golfkrigen, i 1991, etter at IAEA plutselig oppdaget at Saddam Hussein hadde vært nær ved å skaffe seg atomvåpen.

Dagens avtale med Iran gir ikke rett til plutselige inspeksjoner med et bredt mandat. Men Iran har de siste ukene åpnet for å forhandle om en slik tilleggsprotokoll. Det betyr ikke at Majlis – parlamentet – kommer til å godta en slik. Men på bordet ligger et forslag, eller krav, fra Iran om at de kanskje vil underskrive dersom de får noe tilbake; nemlig tilgang til sivil atomteknologi som hittil har blitt nektet dem.

IAEA oppsummerer i sin siste rapport at Iran har vist en «økende vilje til samarbeid,» og at inspektører har fått tilgang til anlegg som ikke er dekket av avtalen mellom byrået og Teheran. Under de siste inspeksjonene fikk ekspertene ta prøver inne i anleggene og i nærområdene, noe som ble nektet dem i mars.

Tilsammen har eksperter fra IAEA vært i Iran fem ganger siden den iranske opposisjonen i eksil alarmerte verden om at iranerne drev med litt av hvert på atomfronten. Det skjedde i fjor høst, da det nasjonale motstandsrådet – en front for Folkets Mujahedin – ga konkrete opplysninger om anrikingsanlegget i Natanz og tungtvannsreaktoren i Arak. Det var første gang IAEA hørte om disse stedene, og påstandene skapte allmenn bestyrtelse i byrået.

Seinere har det blitt klart at Iran har flere anlegg rundt omkring som hittil har vært skjult for IAEA: i tillegg til Natanz og Arak; et anlegg for prosessering av uran i Isfahan, en forskningsreaktor samme sted, et anrikingsanlegg i Karaj og en forskningsreaktor i Teheran.

Alle disse anleggene kan forklares med at Iran vil bygge sivile atomkraftverk. Men mange av dem kan også brukes til å framstille høyanriket uran og plutonium. Det betyr at Iran har teknologien, råvarene og ekspertisen til å framstille atomvåpen, om de skulle ønske det. Og siden iranerne er muslimer, og formen på regimet attpåtil er teokratiets; ja, så sier det seg selv at det ville være en livsfarlig øvelse…

USA i kulissene

Om IAEA er ambivalente, kan ikke det samme sies om USA. For historien om Irans mulige atomvåpenprogram har selvfølgelig en annen side. Den er drevet fram av amerikanerne, som via det nasjonale motstandsrådet (National Council of Resistance of Iran) og Folkets Mujahedin plasserte atomenergibyrået trygt på det iranske sporet.

Folkets Mujahedin (Mujahedeen-e-Khalq) blir av amerikanerne klassifisert som en terroristgruppe. Men Pentagon ønsker en omvurdering av gruppa, slik at den kan brukes til å destabilisere Iran.

Noe direkte samarbeid er det ikke snakk om. Til det er Folkets Mujahedin altfor rabiate, og dessuten altfor diskredittert i det iranske samfunnet på grunn av alliansen med erkefienden Saddam Hussein. Men den amerikanske okkupasjonsstyrken har sett gjennom fingrene med at Folkets Mujahedin opererer som en lett væpnet kommando i Irak. Den inngår i en amerikansk pakke som handler om å sette tommeskruen på Iran.

I juni i år ble 160 medlemmer av Folkets Mujahedin arrestert i Frankrike, deriblant den politiske lederen Maryam Rajavi. Det skjedde med bifall fra amerikanske myndigheter, het det fra Washington. Men USA har ikke selv slått til mot gruppa.

Andre elementer i anti-Iran-pakka er støtte til studentdemonstrasjoner, massiv propaganda i form av radio- og tv-sendinger, trusler om boikott og sanksjoner mot Iran, og ditto mot alle som handler med dem, en stans i alle underhånden-samtaler med regimet, og en mer generell hat-kampanje.

Var det kanskje fra amerikanske politiske bakkanaler at TV2 fikk bildene som viste steiningen av to personer et eller annet sted i Iran?

Uansett. Foreløpig har ikke USA fattet noen beslutning om hvordan de skal bringe denne kampanjen videre. Eller snarere; det virker som om de har bestemt seg for å utsette hele spørsmålet til Irak er vel i havn. Hvis Irak noensinne kommer i havn. Det betyr at de inntil videre lar IAEA gjøre grunnarbeidet for seg. På sikt kan det komme på tale å intervenere i en eller annen form, i hvert fall hvis Iran skulle finne på å brekke seg løs fra ikke-spredningsavtalen. Men noen militær invasjon blir det nok ikke.

Så hva med en løsning à là Osirak?

I 1981 bombet israelerne den fransk-konstruerte Osirak-reaktoren utenfor Bagdad. Kan amerikanerne tenke seg å gjenta eksperimentet, denne gang med egne fly?

Skrumper inn

IAEA vil sannsynligvis ikke la seg bruke. På den annen side; det de finner, det finner de. Og pr. i dag er atomenergibyråets forhold til Iran på det absolutte bristepunkt.

For iranerne er det mye som står på spill. I Bushehr bygger Iran sivile atomreaktorer til bruk i energiforsyningen, med russisk hjelp. Men russerne er under sterkt press for å terminere hele kontrakten.

Den japanske regjeringen har fått beskjed om at de ikke bør la ett av landets oljeselskaper involvere seg i Azadegan-feltet.

Europa – det vil si EU – har varslet at den planlagte handelsavtalen med Iran kan bli lagt på is dersom ikke Teheran skriver under tilleggsprotokollen.

Sett fra Teheran, skrumper verden inn akkurat nå. Nærområdene, som Afghanistan og Irak, er under amerikansk kommando. Syria har kommet på defensiven i forhold til Libanon og Hezbollah, med følger for det tradisjonelt nære forholdet mellom Damaskus og Teheran. Palestinerne er utenfor rekkevidde.

Det gir mindre armslag for iranske, regionale ambisjoner. Og på hjemmebane har regimet ikke lenger legitimitet; verken den konservative biten av det eller den reformvennlige.

Det kan hende Iran aldri har hatt konkrete planer om å skaffe seg atomvåpen. Men om de har hatt det, må den siste tidens utvikling ha gjort dem veldig usikre på hva de nå skal gjøre…

---
DEL

Legg igjen et svar