Litt krig, hvis det passer

Fredsnasjonen Norge viser hvor lemfeldig styrt våre «fredsbidrag» i verden er.

heddalangemyr

Fredsnasjonen Norge

Kristoffer Egeberg

Kagge Forlag

Norge

Det finnes en rekke scener i Fredsnasjonen Norge som gjør at man som leser blir sittende og måpe. Ikke nødvendigvis av krigssituasjonene – selv om disse er svært godt skildret, og akkurat så dramatiske som man kan tenke seg. De fleste skjønner at dette tross alt dreier seg om skarpe oppdrag, og at situasjonen har krevd – og preget – menneskeliv. Så tvert imot – fortørnelsen ligger ikke i krigens realiteter, men i veien dit, i måten de norske styrkene har vært kasteball for ulike (manglende) ambisjoner på, og i hvordan den ene hånden svært ofte ikke har visst hva den andre har gjort.

Konsensus. Begrepet som ofte blir sentralt i diskusjoner om den norske utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske fremgangsmåten, er konsensus. Det er en smart konstruksjon, delvis fordi den er sann, bygget på en forståelig ambisjon om at slike livsviktige avgjørelser er opp til hele det politiske spekteret i en så liten nasjon som vår, og ikke bare til den i øyeblikket sittende regjering.
Som oftest lykkes det politiske miljøet med å bli enige om veien videre. Debatten holdes langt unna kokepunktet, og det levnes et inntrykk av at det hele tross alt går ganske udramatisk for seg. At enighet gjerne oppnås før det har vært en åpen debatt om innholdet, gir hele feltet et skinn av uunngåelighet, av at avgjørelsene som tas er de eneste mulige, og at de tas på grundigste vis.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL