Litt krig, hvis det passer

Fredsnasjonen Norge viser hvor lemfeldig styrt våre «fredsbidrag» i verden er.

Fredsnasjonen Norge

Kristoffer Egeberg

Kagge Forlag

Norge

Det finnes en rekke scener i Fredsnasjonen Norge som gjør at man som leser blir sittende og måpe. Ikke nødvendigvis av krigssituasjonene – selv om disse er svært godt skildret, og akkurat så dramatiske som man kan tenke seg. De fleste skjønner at dette tross alt dreier seg om skarpe oppdrag, og at situasjonen har krevd – og preget – menneskeliv. Så tvert imot – fortørnelsen ligger ikke i krigens realiteter, men i veien dit, i måten de norske styrkene har vært kasteball for ulike (manglende) ambisjoner på, og i hvordan den ene hånden svært ofte ikke har visst hva den andre har gjort.

Konsensus. Begrepet som ofte blir sentralt i diskusjoner om den norske utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske fremgangsmåten, er konsensus. Det er en smart konstruksjon, delvis fordi den er sann, bygget på en forståelig ambisjon om at slike livsviktige avgjørelser er opp til hele det politiske spekteret i en så liten nasjon som vår, og ikke bare til den i øyeblikket sittende regjering.
Som oftest lykkes det politiske miljøet med å bli enige om veien videre. Debatten holdes langt unna kokepunktet, og det levnes et inntrykk av at det hele tross alt går ganske udramatisk for seg. At enighet gjerne oppnås før det har vært en åpen debatt om innholdet, gir hele feltet et skinn av uunngåelighet, av at avgjørelsene som tas er de eneste mulige, og at de tas på grundigste vis.

Ski i Somalia. Problemet – som Fredsnasjonen Norge viser med ettertrykk – er at historien er langt mer kaotisk enn som så. Det hele starter i Somalia, med et oppdrag som allerede den gang havnet helt i skyggen av situasjonen på Balkan og som i etterkant vel kan sies å ha havnet i glemmeboken. Somalia-oppdraget godkjennes mest av alt fordi det er «plass i budsjettene». Risikovurderingen er ekstremt mangelfull, og blir først gjennomført etter at departementsråd Åge Danielsen beordrer full stans i prosessen og ønsker seg en ny utredning – hvor man så finner ut at risikoen for tap av menneskeliv er svært høy.
Når Danielsen blir intervjuet av forfatteren, forteller han at han ikke kan huske Somalia-involveringen i det hele tatt(!). Det kan virke smått utrolig – men saken er aldri oppe i Stortinget. Norske soldater drar til Mogadishu, en by preget av full borgerkrig, i 50 grader pluss, utstyrt med vinterutstyr, inkludert skismøring – tro det den som kan. «[Somalia-]prosessen er et godt eksempel på hvor tilfeldig norske militære fredsbidrag ble styrt, og hvor liten prioritet de hadde innad i forsvarsledelsen og regjeringen,» skriver Egeberg.

Endringer. Slik fortsetter det gjennom hele 90-tallet frem til Kosovo – hvor Forsvarets spesialkommando med ett er i fronten av den største skarpe landoperasjonen i NATOs historie – og videre inn i verden post 11. september, med stadig tettere tilknytning til USA. Det er en tid preget av endringer vi kjenner godt; av NATOs rolle og Norges posisjon i alliansen; av synet på fredsbevarende oppdrag – fra en smått upopulær sideopp-
gave (men som mange nordmenn deltar i) til en stadig mer sentralisert og spesialisert sådan, og dermed også fjernere fra folks bevissthet; et forsvar som parallelt må hanskes med synkende arbeidsledighet og påfølgende rekrutteringsproblemer; regjeringer og storting på etterskudd hva gjelder forsvarsevnen hjemme så vel som styrkenes utenlandskapasitet; tidvis stor uklarhet omkring hva som er blitt godkjent hvor, og hva norske styrker kan foreta seg.
90-tallet er en historie om hvordan veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Mange av utviklingstrekkene vi kan se tilbake på i dag, har ikke nødvendigvis vært øns-
kede, skapt av «vyer» hos forsvarspolitikere, men er resultater av kortsiktige responser på det som skjer rundt i verden. Forfatteren viser til politiker og karrierediplomat Knut Vollebæks megetsigende uttalelser 17 år etter Bosnia, etter at vi trakk oss ut av Libanon og også med tanke på vår innsats i Afghanistan og i Midtøsten: «Politikere er ikke proaktive, men reaktive. Menneskeheten er også utålmodig. Derfor legges det ikke noe press på regjeringene i dag om å fortsatt passe på Bosnia, fortsatt være til stede i Kosovo. Nå handler alt om terror, Irak, Libya og Syria. Dette med utholdenhet og vilje til å følge en prosess lenge nok mangler. Og da må det gå galt.»

Obligatorisk. Mye går tapt i kritikken av det norske forsvarets dreining dersom man ikke tar inn over seg Vollebæks perspektiv, som Frednasjonen Norge lykkes med å underbygge. Politikernes nevnte konsensus betyr ikke nødvendigvis at det finnes skjulte agendaer om å dra Norge i en bestemt retning – selv om for mange diskusjoner tas i lukkede fora. At ting ikke tåler dagens lys kan like godt handle om mangel på tydelige målsettinger. Hvorfor forekommer så fundamentale svikt i kommunikasjonen mellom politisk ledelse og forsvarsledelsen? Finnes det generelle årsaker til at de militære bidragene blir så lemfeldig styrt? Disse spørsmålene bør stilles, uavhengig av hva man mener Norge (ikke) bør yte militær støtte til og hvilken retning man ønsker at norsk utenrikspolitikk skal ta.

Norske soldater drar til Mogadishu, en by preget av full væpnet borgerkrig, i 50 grader pluss, utstyrt med vinterutstyr, inkludert skismøring – tro det, den som kan.

Egebergs bok er obligatorisk lesning for alle som er interessert i disse problemstillingene. Om forfatteren tar side, er det først og fremst soldatenes, og, som en konsekvens av dét, menneskene disse støter på nede på bakken. Et naturlig perspektiv for en gammel FN-soldat og journalist – men det interessante er hvordan boken, slik forfatteren selv beskriver det, ikke kunne fortelles utelukkende fra disse ståstedene. Beslutningstakerne på høyere nivåer var nødt til å være med, for også å peke på det personlige ansvaret som ligger der.

Skjebne og tilfeldighet. Over tid har avstanden mellom politikere, militær ledelse og folk flest vokst. Debatten har manglet, og dette har gitt rom for misforståelser og feiltolkninger. Beretninger som Egebergs er en nyttig motgift. Det er et stort behov for en åpnere debatt i forkant av viktige beslutninger, og de militære innsatsene bør få tydeligere etterspill, for eksempel etter modell av Afghanistanrapporten. For også der er leksen ganske åpenbar: Ting kunne vært annerledes.
Skinnet av uunngåelighet er den store motstanderen i denne beretningen. Sånn er det i mye god historiefortelling – den finner «skjebnen» i tilfeldighetene, og tilfeldighetenes spill i det som virker forutbestemt. Synliggjøringen av sammenhengene mellom (ikke-)diskusjonene oppe i systemet og arbeidet som til syvende og sist krever liv må berømmes, og taler sitt klare språk: Norske soldater fortjener bedre.

---
DEL