Litt krig, hvis det passer

Fredsnasjonen Norge viser hvor lemfeldig styrt våre «fredsbidrag» i verden er.

heddalangemyr

Fredsnasjonen Norge

Kristoffer Egeberg

Kagge Forlag

Norge

Det finnes en rekke scener i Fredsnasjonen Norge som gjør at man som leser blir sittende og måpe. Ikke nødvendigvis av krigssituasjonene – selv om disse er svært godt skildret, og akkurat så dramatiske som man kan tenke seg. De fleste skjønner at dette tross alt dreier seg om skarpe oppdrag, og at situasjonen har krevd – og preget – menneskeliv. Så tvert imot – fortørnelsen ligger ikke i krigens realiteter, men i veien dit, i måten de norske styrkene har vært kasteball for ulike (manglende) ambisjoner på, og i hvordan den ene hånden svært ofte ikke har visst hva den andre har gjort.

Konsensus. Begrepet som ofte blir sentralt i diskusjoner om den norske utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske fremgangsmåten, er konsensus. Det er en smart konstruksjon, delvis fordi den er sann, bygget på en forståelig ambisjon om at slike livsviktige avgjørelser er opp til hele det politiske spekteret i en så liten nasjon som vår, og ikke bare til den i øyeblikket sittende regjering.
Som oftest lykkes det politiske miljøet med å bli enige om veien videre. Debatten holdes langt unna kokepunktet, og det levnes et inntrykk av at det hele tross alt går ganske udramatisk for seg. At enighet gjerne oppnås før det har vært en åpen debatt om innholdet, gir hele feltet et skinn av uunngåelighet, av at avgjørelsene som tas er de eneste mulige, og at de tas på grundigste vis.

Ski i Somalia. Problemet – som Fredsnasjonen Norge viser med ettertrykk – er at historien er langt mer kaotisk enn som så. Det hele starter i Somalia, med et oppdrag som allerede den gang havnet helt i skyggen av situasjonen på Balkan og som i etterkant vel kan sies å ha havnet i glemmeboken. Somalia-oppdraget godkjennes mest av alt fordi det er «plass i budsjettene». Risikovurderingen er ekstremt mangelfull, og blir først gjennomført etter at departementsråd Åge Danielsen beordrer full stans i prosessen og ønsker seg en ny utredning – hvor man så finner ut at risikoen for tap av menneskeliv er svært høy.
Når Danielsen blir intervjuet av forfatteren, forteller han at han ikke kan huske Somalia-involveringen i det hele tatt(!). Det kan virke smått utrolig – men saken er aldri oppe i Stortinget. Norske soldater drar til Mogadishu, en by preget av full borgerkrig, i 50 grader pluss, utstyrt med vinterutstyr, inkludert skismøring – tro det den som kan. «[Somalia-]prosessen er et godt eksempel på hvor tilfeldig norske militære fredsbidrag ble styrt, og hvor liten prioritet de hadde innad i forsvarsledelsen og regjeringen,» skriver Egeberg.

Endringer. Slik fortsetter det gjennom hele 90-tallet frem til Kosovo – hvor Forsvarets spesialkommando med ett er i fronten av den største skarpe landoperasjonen i NATOs historie – og videre inn i verden post 11. september, med stadig tettere tilknytning til USA. Det er en tid preget av endringer vi kjenner godt; av NATOs rolle og Norges posisjon i alliansen; av synet på fredsbevarende oppdrag – fra en smått upopulær sideopp-
gave (men som mange nordmenn deltar i) til en stadig mer sentralisert og spesialisert sådan, og dermed også fjernere fra folks bevissthet; et forsvar som parallelt må hanskes med synkende arbeidsledighet og påfølgende rekrutteringsproblemer; regjeringer og storting på etterskudd hva gjelder forsvarsevnen hjemme så vel som styrkenes utenlandskapasitet; tidvis stor uklarhet omkring hva som er blitt godkjent hvor, og hva norske styrker kan foreta seg.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here