Lite tvisynt blikk på kvinner og musikk

Historien om norske kvinnelige rock- og popartister innbyr både til etterlengtet mimring og tankevekkende humring, men sliter når kursen videre skal stakes ut.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[musikkhistorie] Vil du sikre dårlig stemning på et kjønnsblandet vorspiel, skal du sende ut noen salver angående antall kvinnelige musikere på sommerens musikkfestivaler, og så er krangelen i gang.

For det finnes ikke noe klammere enn å diskutere kjønn og musikk, og det finnes ikke noe kleinere enn å redusere dyktige musikere til enten baller eller bryster. Og likevel gjøres det hele tiden, paradoksalt nok både av feminister og sexister.

Etterlengtet fortelling

Boka Piker, vin og sang er på mange vis en etterlengtet fortelling om norske kvinnelige rock- og popartister gjennom 50 år, fra barnestjernen Anita Hegerland til pønkvokalist Katja Benneche Osvold. Et hundretalls enkeltartister og grupper fra den norske populærmusikkens 50 år lange historie er med, både de kjente og kjære, og de glemte og fortrengte.

Marta Breen beveger seg uanstrengt rundt i alt stoffet, trekker en historisk tråd gjennom hele fortellingen, samtidig som hun kjapt og poengtert beskriver utviklingen av de ulike musikksjangrene og trendene, hele tiden med den generelle samfunnsutviklingen som bakteppe.

«Jeg har skrevet denne boka for å rette opp det skjeve bildet,» skriver Breen, og det har hun

absolutt lykkes med. Hun forteller om landets aller første jenteband, The Dandy Girls, som på midten av 1960-tallet turnerte verden rundt med stor

suksess, uten at noen i gamlelandet tok notis av det, og som dessuten var helt glemt da NRK-

serien Norsk rocks historie ble vist høsten 2004.

Hun ripper opp i rekken av enfoldige utgivelser gjennom årene der hovedoppgaven for den kvinnelige artisten har vært å se enten uskyldssøt eller sexy ut, og hun børster støv av viktige miljøer, milepæler og møtesteder, som Club 7, plata Reis kjerringa med Amtmandens døtre, Kvinnekulturfestivalen på Kalvøya i 1979,

etableringen av Akks, RadiOrakel, Stiff Nipples-utgivelsene og Zoom-prosjektet.

Problematisk diskusjon

Mange kvinnelige musikere er selv særdeles ubekvemme med at kjønn gjøres til et poeng når musikken deres skal vurderes og analyseres. Til det svarer Breen – som sant er – at «så lenge musikkbransjen fremdeles er svært mannsdominert, vil kjønn fortsatt være et tema». Når hun så i kapitlet «Den lille store forskjellen» sier at «kvinner er ikke menn. Menn er ikke kvinner. Så langt er alle enige», så lurer jeg på hva det egentlig er vi diskuterer, og jeg opplever at diskusjonen her ender opp i den samme essensialistiske tankegangen som ligger til grunn for den som har legitimert forskjellsbehandlingen av kvinner og menn gjennom årene.

Kjønn som kategori er interessant inntil et visst punkt, men bare så lenge man samtidig ser på kategorien i seg selv med et mistenksomhetens blikk, og her synes jeg Breens analyser svikter. Jeg savner rett og slett det feministiske tvisynet, det som har blikk for maktstrukturene, men som også ser alt som faktisk kan bryte ned disse stereotypifiserende strukturene.

Kjønnsklaus

Denne mangelen gir seg blant annet utslag i kapitlet «Tre bautaer», om Anne Grete Preus, Mari Boine og Kari Bremnes, som strengt tatt ikke har mer til felles enn at de alle tre kan klassifiseres som kvinner, og at de alle fikk sitt kommersielle gjennombrudd på 1990-tallet.

Ulikhetene disse tre imellom – kjønnsoverskridende ulikheter basert på identitetsskapende faktorer som etnisitet, klasse, seksualitet, temperament, livserfaring og så videre – er i seg selv nok til å vise at diskusjonen om «de små, store forskjellene» mellom kjønnene er mildt sagt meningsløs. Når kategorien «kvinne» likevel ikke utfordres noe sted i løpet av dette kapitlet, blir resultatet et anfall kjønnsklaus hos undertegnede etter endt lesing.

Tankegangen om de «naturgitte» forskjellene mellom kvinner og menn legitimerer dessuten ideen om at kvinner alltid er andre kvinners beste forbilder, at kvinnelige musikere alltid kan og skal sammenlignes med andre kvinnelige musikere, og – ikke minst – det samme gjelder menns fellesskap.

Maskulinitet blir noe som kun forvaltes og utøves av menn, kvinner oppfordres til fortsatt å finne «egne uttrykk», og dermed ender vi opp med fortsatt egne rom, egne scener og ikke minst egne musikkhistorier for og om kvinner.

Anmeldt av Siri Lindstad

---
DEL

Legg igjen et svar