Lindrende iscenesettelser

Reconstructing Utøya er nær, modig og varm – hvis du bare orker å se én film om Utøya, anbefales det sterkt å vente på denne. 

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

Reconstructing Utøya. Work in progress.

Carl Javér

Sverige

Et nordisk filmteam har jobbet sammen med fem ungdommer som overlevde massakren på Utøya, i et forsøk på å rekonstruere deres opplevelser den 22. juli 2011. Sammen med en gruppe andre ungdommer, tilbragte de to uker med å filme iscenesettelser i et svart rom i indre Troms.

Salen i Filmens hus i Oslo er smertelig tom for tilskuere. Bare et snes mennesker har funnet veien til work-in-progress-møtet med det svenske teamet bak dokumentarfilmen Reconstructing Utøya. Er metningspunktet for gjenfortellingene allerede nådd? Mangelen på oppmøte er flaut og pinlig. Den svenske regissøren Carl Javér sitter i en stol på scenen og presenterer metoden «observerende dokumentar». Sammen med sin faste produsent Fredrik Lange i produksjonsselskapet Vildabomben og den norske medprodusenten John Arvid Berger i Polarfox, forteller han om to ukers filming i et svart rom på FilmCamp i indre Troms. Fem overlevende ungdommer har deltatt. Fire av dem har iscenesatt tolv andre ungdommer for å skape sine egne gjenfortellinger. De har brukt hvit tape strukket utover gulvet for å lage landskapet. Jeg begynner å tvile. Er konseptet for absurd for konteksten? Har de hentet det svarte gulvet og den hvite tapen fra Lars Von Triers film Dogville – filmen som viser hvor langt menneskelige grusomheter kan strekke seg, når konsekvensene ikke finnes? Er kunstneriske tilnærminger til denne ømtålige problematikken overhodet sunt?

Gleden og felleskapet de ble frarøvet er på vei tilbake.

Før jeg rekker å gruble mer vil teamet vise klipp. Settingen er som lovet et svart rom. En ung kvinne med gjennomskinnelige hud og lyse, men likevel sorgtunge øyne dukker opp. Hun griper meg umiddelbart. Den nordnorske dialekten er ramsalt og står i kontrast til det tandre utseende. «Torsk og Hyse, Torsk og Hyse». Heiaropet til Nordlandsgjengen hennes er herlig livsbejaende og stolt. Hun forteller om at hun sammen med de andre sambygdingene gledet seg veldig til discodansen som skulle være senere på kvelden, men så ble det aldri noen dans.

Hun slår hardt og prøvende en skiftenøkkel mot ulikt underlag i det nedstrippede filmstudioet. Lytter, leter etter den rette lyden. Det rykker ufrivillig i henne idet det harde metalliske smellet flerret stillheten. Ansiktet hennes forandrer seg. Hun er tilbake på Utøya, og transporterer meg med seg. Hun forteller om den farlige stillheten, om skuddene som de navigerte seg bort fra. De flyktet fra lyden. Men uten skuddene, var det umulig å vite hvor gjerningsmannen var.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here