Lindrende iscenesettelser

Reconstructing Utøya er nær, modig og varm – hvis du bare orker å se én film om Utøya, anbefales det sterkt å vente på denne. 

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

Reconstructing Utøya. Work in progress.

Carl Javér

Sverige

Et nordisk filmteam har jobbet sammen med fem ungdommer som overlevde massakren på Utøya, i et forsøk på å rekonstruere deres opplevelser den 22. juli 2011. Sammen med en gruppe andre ungdommer, tilbragte de to uker med å filme iscenesettelser i et svart rom i indre Troms.

Salen i Filmens hus i Oslo er smertelig tom for tilskuere. Bare et snes mennesker har funnet veien til work-in-progress-møtet med det svenske teamet bak dokumentarfilmen Reconstructing Utøya. Er metningspunktet for gjenfortellingene allerede nådd? Mangelen på oppmøte er flaut og pinlig. Den svenske regissøren Carl Javér sitter i en stol på scenen og presenterer metoden «observerende dokumentar». Sammen med sin faste produsent Fredrik Lange i produksjonsselskapet Vildabomben og den norske medprodusenten John Arvid Berger i Polarfox, forteller han om to ukers filming i et svart rom på FilmCamp i indre Troms. Fem overlevende ungdommer har deltatt. Fire av dem har iscenesatt tolv andre ungdommer for å skape sine egne gjenfortellinger. De har brukt hvit tape strukket utover gulvet for å lage landskapet. Jeg begynner å tvile. Er konseptet for absurd for konteksten? Har de hentet det svarte gulvet og den hvite tapen fra Lars Von Triers film Dogville – filmen som viser hvor langt menneskelige grusomheter kan strekke seg, når konsekvensene ikke finnes? Er kunstneriske tilnærminger til denne ømtålige problematikken overhodet sunt?

Gleden og felleskapet de ble frarøvet er på vei tilbake.

Før jeg rekker å gruble mer vil teamet vise klipp. Settingen er som lovet et svart rom. En ung kvinne med gjennomskinnelige hud og lyse, men likevel sorgtunge øyne dukker opp. Hun griper meg umiddelbart. Den nordnorske dialekten er ramsalt og står i kontrast til det tandre utseende. «Torsk og Hyse, Torsk og Hyse». Heiaropet til Nordlandsgjengen hennes er herlig livsbejaende og stolt. Hun forteller om at hun sammen med de andre sambygdingene gledet seg veldig til discodansen som skulle være senere på kvelden, men så ble det aldri noen dans.

Hun slår hardt og prøvende en skiftenøkkel mot ulikt underlag i det nedstrippede filmstudioet. Lytter, leter etter den rette lyden. Det rykker ufrivillig i henne idet det harde metalliske smellet flerret stillheten. Ansiktet hennes forandrer seg. Hun er tilbake på Utøya, og transporterer meg med seg. Hun forteller om den farlige stillheten, om skuddene som de navigerte seg bort fra. De flyktet fra lyden. Men uten skuddene, var det umulig å vite hvor gjerningsmannen var.

Generasjonsberetning. Teamet forteller om hvordan de henvendte seg til støttegruppen for 22. juli-overlevende om prosjektet, og ungdommene som selv tok kontakt og ba om å være med på filmen. De var svært bevisste på å ikke «jage» etter de overlevende, men la dem ta det første steget. Beretningene skulle komme frem på ungdommens premisser. Filmteamet holdt seg selv tilbake under filmingen også, for å la de overlevende selv styre. Slik blir filmen den første rendyrkede fortellingen fra generasjonen som ble utsatt for terroren, for den samme generasjonen. Salen koker brått av spørsmål. En fra den kulturelle skolesekken et sted utenfor Oslo kunne tenke seg å vise filmen for skoleelevene. Han lurer på om den passer. Teamet tør opp. De får hjelp av den norske co-produsenten fra Polarfox. Entusiastisk forteller de om psykologen som ble så engasjert at han ikke bare støttet ungdommen de nødvendige timene, men insisterte på å følge hele prosessen. De forteller om mengder av gripende materiale, om en klippeprosess som dermed tar lengre tid. Den kleine stemningen fra starten er erstattet av en ærbødig varme, av omtanke. Den siver ut fra hvert eneste steg av produksjonen av filmen. Som i klippen, hvor de ønsker å la én og én fortelling bli gjenfortalt fra begynnelse til slutt, der andre fort fristes til å kryssklippe. Nå skjønner jeg også at det svarte rommet er valgt med omhu. At det gir en beroligende distanse. Kanskje har det til og med den diskuterte virkningen av sorte hull; at det trekker ting inn i seg, for så å la det forsvinne for alltid.

Dokumentaren er en suksess, gjennom hva ungdommene har fått til sammen og for hverandre.

Nåtid. Javér forteller om viktigheten av «nåtid». At de overlevende er motstandskjemper i kraft av sin insistering på overlevelse. Han forteller om kraften i rekonstruksjonen. Om en av de overlevende som hadde stilt opp dem som ikke klarte å rømme, for så å endre gjenfortellingen til at alle klarte å flykte. Tårene kommer, men de er forsonende. Det er ikke bare jeg som berøres, de unge aktørene, som har stilt seg selv til fullstendig rådighet, også. Det svarte rommet er ladet med det som skjer mellom disse og de overlevende. Her oppstår for meg de sterkeste, mest autentiske beretningene om hvordan det opplevdes på den store sorgens dag.

En stor firkant er tapet opp på gulvet. Den representerer redningsbåten som tok overlevende fra øya. «Vi begynner å kjøre en runde rundt øya. Så vi ser jo. Vi får et bilde av hvor omfattende det her faktisk er fordi vi ser fargeklatter på øya, som er døde mennesker.» Jenta som forteller, holder igjen. Rundt henne er de tolv ungdommene som har fulgt henne tett i hele prosessen. De vil så gjerne vite, vil så gjerne forstå. Jenta som forteller, iakttar hvordan disse takler gjenfortellingen hennes. De er plassert utover i rommet – som båtkaptein, som overlevende. Hun nikker litt. Rekonstruksjonen gir mening, passer med de klare bildene hun har i hodet. Ungdommene bærer opplevelsen for henne, deler følelsene. «Og jeg husker at flere av de i båten gråter og ser på øya. Og jeg ser på øya og får veldig vondt inne i meg, men jeg gråter ikke. Jeg husker jeg tenkte: Hvor er følelsene mine? Det gjorde vondt, men jeg klarte ikke gråte. Så lurer jeg på om dere kan ligge litt spredd, noen kan ligge i vannkanten noen kan ligge på land … litt rundt … ja.» På ny nøler hun. Så kommer endelig tårene, de som har vært avstengt så lenge. Ungdommene slår ring rundt henne. De klemmer, prater og ler. Går ut i skogen, tenner opp et bål i natten. Flammene lyser for det å dele. Gleden og fellesskapet de ble frarøvet, er på vei tilbake.

Filmen berører så sterkt at selv å skrive denne omtalen er vanskelig.

Hvis du bare orker å se én film om Utøya, anbefaler jeg sterkt å vente på denne. Selv om jeg bare fikk se klipp fra gjenfortellingen til en av de overlevende, berører den slik at selv å skrive denne omtalen er vanskelig. Uansett publikumsoppslutning: Dokumentaren er en suksess, gjennom hva ungdommene har fått til sammen og for hverandre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.