Lille Norge og den nye orden

Norge, et land i verden, trenger en sikkerhetspolitisk debatt. Men vi må vel aldri velge mellom EU og USA?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Et nytt USA, et nytt NATO, et mindre handlekraftig FN, og et nytt EU – kort sagt en ny global orden – tar form. Likevel har den gamle orden, med det atlantiske sporet som hjørnestein, lenge bestemt tenkningen i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Nå er imidlertid denne brede sikkerhetspolitiske enigheten som dominerte den kalde krigens æra i ferd med å rakne. Ikke bare blant akademikere og skribenter, men også blant politikere og embetsmenn. Sverre Jervell, Bjørn Tore Godal, Thorbjørn Jagland, Steinar Hansson og Iver B. Neumann skrev alle bøker som forsøkte å gi svar i fjor høst.

Norges dilemma består i å velge mellom to ulike internasjonale ordener: assimilasjon i et USA med imperietakter eller integrasjon i et EU som har lagt nasjonalstaten bak seg. I begge tilfeller synes selvstendighet umulig. Forfatternes råd er entydig: de mener at Norge, først og fremst av sikkerhetspolitiske grunner, bør søke om medlemskap i EU.

At det er en diplomat (Jervell), en tidligere handels-, forsvars- og utenriksminister, nå ambassadør i Berlin (Godal), og en tidligere stats- og utenriksminister, nå leder av utenrikskomiteen på Stortinget (Jagland), fremhever dette, er interessant. Det er nemlig ikke vanlig at establishmentets egne menn går ut så åpent og direkte. Det normale har vært å tie. Spesielt Arbeiderpartiet, med sin arv etter Lange, Lie og Gerhardsen, har vært en ivrig forsvarer av det atlantiske sporet gjennom hele etterkrigstiden – selve hovedsporet i norsk sikkerhetspolitikk. Måten dette hovedsporet nå utfordres på, forteller at noe viktig er i ferd med å skje.

En fæl debatt

Men for at endring overhodet skal finne sted, må det skapes interesse og debatt rundt utenrikspolitiske spørsmål. Både blant politikere og nordmenn i sin alminnelighet. Som for Jervell, er Godals hovedanliggende i Utsikter å skape slikt økt engasjement i utenrikspolitikken: «Skal vi klare framtidas omstillinger og så langt råd være føre var, må offentligheten og det politiske Norge i mye større grad enn før ha en løpende sikkerhets- og forsvarspolitisk debatt som gjør det mulig å holde seg oppdatert og å snakke sammen.» Dette som et virkemiddel for å sikre Norges nasjonale interesser.

Der Godal – til tross for sitt prisverdige forsøk på å tenke nye utenrikspolitiske tanker – faller ned på ganske tradisjonelle konklusjoner, fremstår Arbeiderpartikollega Jagland som langt mer visjonær i boken Ti teser om EU og Norge. Der Godal skriver av plikt, skriver Jagland av vilje. For Thorbjørn Jagland innebærer Norges utenforskap i EU at hele det politiske feltet er i ferd med å bli marginalisert: «Vi lever i et land som ikke kan ha noen mening om tidens viktigste spørsmål, nemlig hvor vårt eget kontinent skal gå, og hva det kan bidra med, for å løse de store globale problemene.» Jaglands pamflett bør derfor ikke leses kun som et strategisk innspill, men også som utenrikspolitisk tenkning.

Den skrivende Jagland gjør noe som ikke er vanlig blant utenrikspolitikere: Han legger utenrikspolitiske problemstillinger åpent frem for offentligheten. Og drøfter dem. Dermed gjør Jagland noe som ikke er ubetydelig i denne sammenheng: Han likestiller utenrikspolitikk med annen politikk. Dette er en viktig handling, ettersom skillet mellom «utenrikspolitikk» og «innenrikspolitikk» brytes ned på stadig nye områder. Pamfletten, og mottakelsen av denne, forteller oss imidlertid at Norge ikke er moden for en bred utenrikspolitisk debatt. Den utenrikspolitiske enigheten er fortsatt for seg, og verken Godal eller Jagland makter å gjøre noe med det. Godal på grunn av sitt tradisjonelle blikk på verden. Jagland på grunn av sitt prinsipielle EU-synspunkt.

Et nytt USA

Fødselshjelperen for både Jervell, Godal, Jagland, Neumann og Hansson er et nytt imperialt USA, og fremveksten av en ny global orden. De legger alle til grunn en oppfatning om en økende sikkerhetspolitisk splittelse mellom USA og Europa. Det eksisterer imidlertid forskjeller mellom dem i synet på hvor dyp og varig denne splittelsen er. Godal er den mest forsiktige.

Uansett er det liten tvil om at USA beveger seg vekk fra Europa – både når det gjelder sikkerhetspolitiske interesser og eventuelle alliansepartnere – samtidig med at Europa samler seg om nye, felles utenrikspolitiske oppgaver. Der Hansson i sin bok Vestens fronter ser en lengre historisk linje i imperial amerikansk identitet – en slags skjebnebestemmelse – fokuserer Neumann i boken Hva så, lille land? på det bevisste bruddet under Bush jr. og hans ny-konservative ideologer.

Flere av poengene har vi imidlertid blitt kjent med i løpet av det siste året. Mye takket være Robert Kagans polemiske, men spennende, analyse av et maktsøkende USA og et fredssøkende Europa. USA orienterer seg globalt, EU regionalt, USA anvender militær makt som utenrikspolitisk virkemiddel, og EU forsvarer diplomatiske verktøy.

Neumann fremhever at «tegnene på at USA tar mål av seg til å bli et imperium, synes å være overalt». Fornektelsen av likemenn, viljen til å sette Folkeretten til side, og ikke minst entusiasmen for å bruke militær midler til å gripe inn i andre stater, gjør at USA forholder seg til verden på en systematisk annerledes måte enn EU.

Det er sant nok. Et viktig poeng som både Godal, Hansson og Jervell overser – Neumann i mindre grad – er imidlertid dette: USAs nye rolle i global politikk er i ferd med å omorganisere den bestående orden. Ikke bare ved å være en usedvanlig sterk stat, i militær forstand, men ved å forestille seg som uendelig sterk – altså usammenliknbar med andre stater. Det blir derfor litt misvisende å beskrive USAs nye rolle som «unilateral». I tillegg til å være militært overlegen, forsøker nemlig USA å forme den globale orden i sitt eget bilde, der nasjonens interesser settes lik klodens felles interesser. Hos Jervell blir USA for eksempel kun en stormakt i klassisk forstand. Problemet med en slik analyse, er at den ikke tar høyde for de revolusjonære trekkene som ligger innebygd i den nye amerikanske utenrikspolitiske strategien. Jervell fremhever interesseforskjellene og den ulike fordelingen av militær makt som finnes mellom de to, nesten mekaniske, enhetene: Europa og USA. «Erfaringer fra diplomatisk historie viser at når en stat får uforholdsmessig mye makt, vil det lett generere motmakt i form av koalisjoner,» påstår Jervell. At det er «rimelig å vente at det vil vokse fram motkoalisjoner av land som er misfornøyde med den dominerende stillingen til USA», virker derfor logisk. Men hele dette resonnementet hviler på en forutsetning om at global politikk følger en mellomstatlig logikk, og ikke en imperial logikk. Innenfor et imperium gjelder ikke de samme spillereglene overalt – der er det rom for variasjon. Jervells analyse fanger derfor ikke inn de radikalt nye aspekter ved dagens situasjon. Hovedpoenget blir derfor underspilt: Imperiets orden er ikke grunnlagt på prinsipper om suverenitet, men legitimitet, verdier og integrasjon. Selv om USA baserer sitt selvbilde på en uendelig sterk militær makt, rangerer det ikke verdens stater etter militær styrke, men ideologi. Fremtidens orden, i USAs øyne, er en homogen verden av stater som er basert på samme politiske system, nemlig demokrati og markedsøkonomi. Jervells analyse – dette gjelder også for Godal – viser med all tydelighet at det nye imperiale USA, uavhengig av dets varighet, har kjennetegn som ikke passer inn i tradisjonelle maktbalanseteorier om internasjonal politikk. Deres analyser kommer derfor til kort.

Et nytt EU

Det store spørsmålet er dette: Hvilke mulige alternativer til det amerikanske imperiet finnes? Hos samtlige forfattere er svaret entydig: EU. Innenfor en imperial orden er det klart at et regionalt samarbeid som EU vil møte motstand. Spillereglene er, som nevnt ovenfor, høyst forskjellige. I motsetning til USA er EUs ordenslogikk tuftet på sivil makt. Skillet mellom «store» og «små» stater er riktignok ikke fjernet, men har fått nytt innhold. «Størrelse» betyr ikke lenger bare våpenarsenal og militær kontroll over territorier, men også politisk kapital.

Forfatterne legger derfor vekt på EU som sivil makt. Jervell skriver for eksempel: «EU representerer andre verdier og en annen tilnærming til konflikter med en tenkning der politiske og økonomiske virkemidler er viktigere og der respekten for internasjonale organisasjoner som FN og respekten for internasjonal lov er stor.» Fordi EUs utenrikspolitikk kombinerer humanitær innsats, diplomati, bygging av sivile institusjoner og langsiktig økonomisk oppbygging argumenterer Jagland for at EU fremstår som et «FN i miniatyr». Med sin beskrivelse av EU som en «kjedelig» og «stille» supermakt står Hansson for en av de beste formuleringene. Storheten til EU hviler ikke på et enormt krigspotensial, men på mindre glamorøse størrelser som handel, økonomi, diplomatiske overenskomster, samordning, tilpasning, kompromisser, og prosesser, mener han.

Den fremste mangelen ved bøkene er imidlertid ikke knyttet til beskrivelsen av EUs utenrikspolitiske kjennetrekk, men til hva og hvordan et postnasjonalt Europa skal forholde seg til imperiemakten USA. Svarene peker i samme retning: USA har behov for et korrektiv, eller en motmakt. Neumann hevder at «USA må balanseres. I vår verdensdel er det bare EU som kan klare den oppgaven». Jervell mener at Europa i beste fall må være en «korrigerende makt til USA». Jaglands tese nummer tre er at «uten EU vil USA dominere verden». Men hva vil det egentlig si at EU er en motmakt, slik forfatterne hevder? Det svarer de ikke på. En grundigere diskusjon av EU som «makt», og hva det faktisk skal gjøre er derfor på sin plass.

En makt som balanserer forutsetter nemlig lik type makt. Ellers blir det ingen balanse. Idéen om maktbalanse passer for tradisjonell maktpolitikk, men ikke for et sivilt, og nettverkspreget fellesskap som EU. Igjen er Jervell den mest konkrete. Ved å analysere tre ulike europeiske strategier, tar han samtidig hensyn til at det eksisterer ikke bare ett homogent EU, men flere. For å skaffe seg økt innflytelse kan EU, i følge Jervell, enten velge partnerskap med USA, etablere seg som motmakt, eller forsøke å binde USA ved hjelp av globale institusjoner og et felles lovverk. Uten å ta et klart standpunkt, argumenterer han for at det for Europas del ikke finnes «noe brukbart alternativ til dialog med amerikanerne». For å nå dit, må riktignok «USA avstå fra imperiale aspirasjoner og se betydningen av FN og internasjonal rettsorden, mens EU må innstille seg på de strategiske utfordringer som ligger utenfor Europa».

Debatten om det fremtidige EU blir imidlertid så lite konkret at man overser en interessant parallell mellom USA og EU. Det gjelder alle forfatterne: De overser integrasjonslogikken. Selv om deres mål og virkemidler er svært forskjellige, griper nemlig både et imperium som USA og et regionalt samarbeid som EU over stadig større områder, både territorielt og funksjonelt. Ikke desto mindre hevder enkelte, med god grunn, at EU fungerer som et slags liberalt imperium. Begge politiske prosjekter er preget av prosess og bevegelighet, ikke av fastlåst struktur.

Et nytt Norge

Ifølge alle forfatterne består handlingsmulighetene for Norge i enten assimilasjon i imperiet eller integrasjon i EU. Mulighetene for selvstendighet forkastes. Jagland fremhever at «selvstendighet står i strid med tidens viktigste imperativ: Fellesskap og solidaritet». Dette følges opp av Neumann: «Et imperium kan ikke effektivt møtes med sjølråderett». Og av Hansson: «Små land kan aldri føre en helt egenrådig utenrikspolitikk uten å bli skadelidende på den ene eller andre måten». EUs vektlegging av globale institusjoner, som folkeretten – som ikke bare sikrer Norge en viktig politisk arena, men også sikkerhetspolitisk trygghet – gjør at Norges nasjonale interesser faller sammen med EUs, ikke USAs. Sistnevnte «angriper» snarere vår måte å tenke utenrikspolitikk på. Likevel er forfatterne for ensidige når de hevder at Norge velge EU, fremfor å fremheve det viktigste: At norske utenrikspolitikere nå starter en overordnet systematisk og kritisk utenrikspolitisk debatt, og deretter velger hvilken vei de mener lille Norge bør følge.

Det er liten tvil om at Norge har det vondt, og at dette skyldes den voksende spenningen mellom det atlantiske og det europeiske spor. Den tidligere todelingen i norsk utenrikspolitikk mellom en sikkerhetspolitisk kobling til NATO og en økonomisk til EU, er, mildt sagt, i ferd med å kollapse. Spesielt blir dette et problem når USA og Europa går hver sin vei, som under Irak-krisen. For første gang på femti år avslo Norge å følge amerikanerne. Ved å stå utenfor EU kan Norge tvinges til å satse på USA. Faren for dobbelt isolasjon er reell: Norge vil ikke være med på det som skjer i Europa, men liker heller ikke det nye USA. NATOs fremtid og rolle virker dessuten usikker, ettersom USA søker koalisjoner av «villige nasjoner» – eller assistenter som Jervell velger å kalle dem – ikke faste allianser. Det er derfor presserende at norske politikere, forskere og skribenter tenker over hva Norges eventuelle sikkerhetspolitiske status skal bli innenfor EU. Hva betyr dette for de atlantiske forbindelser? Men bare Jervell er opptatt av dette. Han drøfter ikke bare hvordan Norge kan skape koblinger mellom det europeiske og atlantiske, men fremsetter også et konkret forslag om strategisk partnerskap med Tyskland. De andre bidragsyterne står derimot i fare for å få rettet mot seg den kritikken de selv retter mot EU-motstandernes absoluttistiske holdninger. Der norske EU-motstandere har en tendens til å operere med Europa som en fiendtlig «Annen», konstruerer både Hansson, Neumann og Jagland det nye USA som en like betydelig motstander. Følgelig blokkeres mulighetene for mellomløsninger, og der stopper debatten.

Et eventuelt norsk EU-medlemskap vil bli fulgt av sterk motstand. Både fra «atlantister» og «EU-motstandere». En vesentlig del av debatten vil dreie seg om hva EU kan brukes til, og hvilken rolle Norge kan spille innenfor denne liberale orden. Overgangen vil ikke bli smertefri. Men debatten må tas. Og den bør tas nå. De foreliggende bøker er – til tross for manglene – en god begynnelse.

1

---
DEL

Legg igjen et svar