Likhet under press

Globalisering truer ikke den skandinaviske velferdsmodellen. Men de egalitære trekkene trues av sin egen suksess, mener tre samfunnsøkonomer.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De skandinaviske landene kjennetegnes av små inntektsforskjeller, lav arbeidsløshet, sentraliserte lønnsforhandlinger og generøse velferdsstater. Er den skandinaviske modellen truet av globalisering og internasjonal konkurranse? Vil eiere flytte ut og lønnsnivået presses ned når kapitalen kan flyte fritt og konkurransen fra lavinntektsland øker? Eller kan dereguleringer, konkurranseutsetting og markedsliberalisme true særtrekkene ved de skandinaviske landene? I boka Likhet under press diskuterer forskerne Erling Barth, Kalle Moene og Michael Wallerstein den skandinaviske samfunnsmodellen. De analyserer hva som kjennetegner denne modellen og hvilke krefter som kan komme til å endre den. Konlusjonen i boka er forholdsvis entydig. Globalisering truer ikke den skandinaviske modellen. Virkningene av økt internasjonal konkurranse kan tvert i mot være motsatt og gi de skandinaviske landene konkurransefortrinn i forhold til andre land. Derimot kan de egalitære trekkene i Norge og Sverige være truet av sin egen suksess. Fordi omfordelingen har vært omfattende er middelklassen blitt stor. Da kan krav og ønsker om lavere skatter og mer individuelle og privatiserte velferdsordninger få økt oppslutning. Med en større middelklasse og mer fragmenterte fagforeninger kan det være en fare for at de solidariske inntektsoppgjørene blir erstattet av snevre egeninteresser. Da kan begge bærebjelkene i de skandinaviske samfunnsmodellene forvitre.

Maktkoallisjon

Barth, Moene og Wallerstein mener at disse bærebjelkene – solidariske og sentraliserte inntektsoppgjør og en generøs velferdsstat – også støtter opp under hverandre og er hverandres forutsetninger. Tilsynelatende kan det virke paradoksalt at små lønnsforskjeller er en forutsetning for generøse velferdsordninger. I land med store lønnsforskjeller kan det være større behov for en omfordelende velferdsstat. Men slik er det ikke. Generelt er velferdsstaten bedre bygget ut der det er små lønnsforskjeller før skatt. For Barth, Moene og Wallerstein er det viktig at mulighetene for en omfattende velferdsstat er større når lønnsforskjellene er små og at en generøs velferdsstat bidrar til mindre lønnsforskjeller.

Men forfatterne argumenterer mot det vanlige synet på venstresida om at den skandinaviske modellen er et resultat av en sterk arbeiderbevegelse alene. Tvert i mot, hevder de, det skandinaviske systemet for lønnsfastsettelse er et resultat av en maktkoalisjon mellom deler av arbeiderklassen og arbeidsgivere, i strid med interessene til de delene av arbeiderklassen som ellers ville vært best betalt. Derfor har den skandinaviske modellene gitt lavere inntektsforskjeller mellom arbeidere og samtidig garantert bedriftseiere en solid andel av verdiskapningen. Det er middelklassen og ikke den fattigste delen av arbeiderklassen eller arbeidsgivere som har tapt på modellen.

Sentraliserte oppgjør

Det er de sentraliserte lønnsforhandlingene i Skandinavia som kan tilskrives æren for de små lønnsforskjellene. I andre land der lønnsfastsettelsen skjer mer desentralisert er lønnsforskjellene større. Det synes å være en systematisk sammenheng mellom graden av sentralisering og lønnsforskjeller. Lønnsforskjellene er størst der lønningene bestemmes lokalt i hver enkelt bedrift (som for eksempel i USA). De er mindre når lønnsfastsettelsen skjer på bransjenivå (som i Frankrike, Tyskland og Østerrike) og aller minst når store hovedsammenslutninger med fagforenigner og arbeidsgiverorgansisasjoner forhandler samlet (som i Skandinavia).

Årsaken til at sentraliserte lønnsforhandlinger med små lønnsforskjeller har blitt et særtrekk i Skandinavia er at både deler av fagbevegelsen og arbeidsgiversida ser seg tjent med det. Barth, Moene og Wallerstein viser hvorfor arbeidsgiversida kan være tjent med et slikt system. Det er tre hovedargumenter.

Samordning = økt verdiskapning

For det første bidrar små lønnsforskjeller til at likt arbeid betales mer likt enn hvis det er store lønnsforskjeller. Naturligvis taper enkelte bedrifter på dette (de som ellers ville betalt mindre enn det som blir resultatet), men i sum blir verdiskapningen større ved at lønnsnivået er likt for like typer arbeidskraft. En bedrift som bare kan betale 100 kroner timen vil ofte være mindre effektiv enn en bedrift som betaler 200 kroner timen. Derfor vil den samlede verdiskapningen i samfunnet øke hvis den mest effektive bedriften overtar arbeidskraft fra den minst effektive. På sett og vis fungerer små lønnsforskjeller omtrent som om lite produktive bedrifter skattlegges og mer produktive bedrifter subsidieres i forhold til et system lønnsnivået avspeiler bedriftenes produktivitet. Derfor kan et slikt system både gi høyere produktivitet og høyere økonomisk vekst enn et system der flere lavproduktive bedrifter overlever.

Samordning = samfunnsansvar

For det andre kan samordnete lønnsforhandlinger på tvers av bransjer bidra til at fagforeningene stiller mer moderate lønnskrav. Ofte vil økt lønn i én bransje øke kostnadene for bedrifter i andre bransjer. Hvis lønnforhandlingene er bransjevise kan fagforeningene lettere ignorere virkningen av sine lønnskrav på sysselsetting og lønnsomhet i andre bransjer. Når fagforeningene samordner seg på tvers av bransjer er det rimelig at de tar hensyn til at lønnskrav påvirker forholdene i andre deler av økonomien. Som forfatterne skriver: «På nasjonsnivå er fagbevegelsen sterk nok til å internalisere både sysselsettings- og prisvirkningene av sine lønnskrav. Den har mer makt og mindre avmakt. Paradoksalt nok leder denne styrken til lønnsmoderasjon.»

Samordning = konkurranseevne

For det tredje er de sentraliserte lønnsforhandlingene tilpasset forholdene i en åpen økonomi som er utsatt for internasjonal konkurranse. I Norge anvendes den såkalte frontfagsmodellen. Den innebærer at lønnsomheten for bransjer som er utsatt for internasjonal konkurranse setter rammene for de totale lønnstilleggene. Lønnsforhandlingene skjer først i disse bransjene. Deretter er det forhandlinger i andre fag. Denne modellen innebærer at konkurranseutsatt industri beholder sin konkurranseposisjon i det innenlandske arbeidsmarkedet. Hvis rammene for lønnsoppgjørene ble bestemt i andre bransjer kunne disse bransjene heve lønnsnivået ut over det konkurranseutsatt industri tåler og dermed medføre knapphet på arbeidskraft i konkurranseutsatt industri. En viktig årsak til denne forskjellsbehandlingen mellom skjermede bransjer og konkurranseutsatt industri er at økte kostnader i skjermede næringer kan veltes over på prisnivået mens konkurranseutsatt industri står overfor priser som ikke kan påvirkes. Høyere lønn vil derfor medføre lavere produksjon og sysselsetting i konkurranseutsatt industri mens det vil medføre høyere priser i bransjer som er skjermet fra internasjonal konkurranse.

Fra internasjonale sammenlikninger synes det som om land der det er sentrale lønnsforhandlinger både har høyere lønn for de lavest lønte og lavere arbeidsløshet enn det som er tilfellet i land med desentralisert lønnsdannelse. Det er fordi lønnsmoderasjon for de med høy lønn øker etterspørselen også etter grupper med lavere kvalifikasjoner.

Universelle ordninger

Men det er ikke bare systemet for lønnsdannelse som kjennetegner den skandinaviske samfunnsmodellen. De karakteriseres også av generøse velferdsstater. I forhold til de kontinental-europeiske landene og spesielt USA er de skandinaviske velferdsordningene svært omfattende. I USA utgjorde offentlige utgifter omtrent 30 prosent av bruttonasjonalproduktet i 2000 mens de tilsvarende tallene for de store EU-landene var drøyt 40 prosent og for Skandinavia nær 50 prosent. I Skandinavia er velferdsordningene dessuten preget av universelle ordninger som hele befolkningen nyter godt av. I kontinental-europeiske land og i USA er oftere sosialforsikringene basert på opptjening eller på behovsprøving. I debatter om velferdsordninger hevdes det ofte at en lettere kan bedre forholdene for de fattigste ved behovsprøving. Barth, Moene og Wallerstein argumenterer for at dette ikke er tilfellet. For flertallet av velgerne vil ha liten interesse av behovsprøvde tiltak. De fleste vil ikke komme i en situasjon der de trenger behovsprøvd hjelp. Når velgerne stemmer i tråd med sine egeninteresser kan de derfor komme til å støtte reduksjoner i behovsprøvde velferdstiltak. Når velferdstiltak derimot omfatter alle blir det enklere å mobilisere et flertall blant velgerne til å støtte slike ordninger. Forfatterne argumenterer med at dette er den skandinaviske velferdsmodellen i et nøtteskall. Universelle ordninger som gjelder alle sikrer oppslutning om velferdstiltak som gir de aller fattigste bedre ordninger enn de ellers ville hatt.

For større internasjonale datasett for mange land er det en klar sammenheng mellom ulikhet og velferdsordninger. De landene som har minst ulikhet (før skatt) har også de mest generøse velferdsordningene. En viktig årsak til det er at velferdsordninger i tillegg til å omfordele også forsikrer. Vanligvis vil ønsket om forsikring øke når inntekten er høy. Siden de med lav inntekt er rikere i land med små forskjeller og de fleste tjener mindre enn gjennomsnittet vil små forskjeller (økt inntekt for de med lave inntekter) øke oppslutningen om sosialforsikring.

Velferdsstatens oppslutning

Det er vesentlig for Barth, Moene og Wallerstein at små lønnsforskjeller gir økt oppslutning om velferdsstaten. De hevder også at generøse velferdsordninger bidrar til mindre lønnsforskjeller. Når de fattigste har en rimelig levestandard får de økt forhandlingsmakt i arbeidslivet. Derfor kan ikke arbeidsgivere tilby dem lønn som gir en verre levestandard enn det velferdsstaten gir dem. De fattigste i de skandinaviske landene kan derfor kreve høyere lønn enn de fattigste i land der det ikke er tilsvarende generøse velferdsordninger.

Hovedideen til forfatterne er at de skandinaviske landene har oppnådd en stabil egalitær samfunnsform der små lønnsforskjeller gir stor oppslutning om velferdsstaten og der en stor velferdsstat bidrar til mindre lønnsforskjeller.

I det siste kapittelet i boka diskuterer forfatterne hva som kan true den stabile egalitære samfunnsformen i Skandinavia. Som vi har sett er de uenig med globaliseringskritikerne. Frontfagsmodellen som er så viktig i de sentraliserte lønnsforhandlingene er spesiallaget for en liten og konkurranseutsatt økonomi. Derfor kan små lønnsforskjeller og sentraliserte lønnsforhandlingere snarere være en styrke enn en svakhet for Norge når den internasjonale konkurranse blir tøffere.

Derimot er forfatterne opptatt av at den skandinaviske modellen kan være truet av sin egen suksess. De små lønnsforskjellene i Skandinavia har gitt høyere lønn for lavt kvalifisert arbeidskraft og lav lønn for høyt kvalifisert arbeidskraft. Samtidig har velferdsstaten sikret alle rett til utdanning. Over tid har utviklingen gått i retning av færre industriarbeidere og langt flere høyt utdannede arbeidstakere. De høyt utdannede får lavere avkastning av utdanningen i Norge enn i andre land. Det kan være naturlig at den politiske oppslutningen om den skandinaviske modellen blir mindre hvis de som taper på den blir flere. I arbeidslivet er det tegn til et gryende middelklasseoppgjør. Det er dannelsen av sammenslutningen Akademikerne for høyt utdannet arbeidskraft et tegn på. Mer fragmenterte arbeidslivsorganisasjoner kan gjøre det vanskeligere med sentraliserte lønnsforhandlinger i framtida.

Privatisering

Tilsvarende kan privatisering av velferdsgoder, sjøl når det bare gjelder ordningene for de aller rikeste, true velferdsordningene. Forfatterne bruker et stilisert, men illustrerende eksempel: Det er tre grupper, en fattig, en middels rik og en rik gruppe som sammen skal finansiere og bestemme kvaliteten på et velferdstiltak. Tiltaket skal betales med skattefinansiering. I utgangspunktet ønsker de rikeste bedre og dyrere tiltak enn den middels rike gruppa som også ønsker et bedre og dyrere tiltak enn den fattigste gruppa. Årsaken til dette er at etterspørselen etter ulike typer goder normalt øker med stigende inntekter. Siden den middels rike gruppa kan danne flertall med de to andre gruppene vil tiltaket bli omtrent som denne gruppa ønsker. Hvis derimot de rikeste bryter ut og danner sitt eget velferdstiltak, vil flertallet endres. Da vil de rikeste og de fattigste ønske et billig tiltak (i tråd med de fattiges ønsker i utgangspunktet og de rikestes ønsker som nå ikke nyter godt av tiltaket). Flertallet vil da ønske svekket kvalitet og den middels rike gruppa vil få et dårligere tilbud enn før. Dette kan i sin tur føre til at denne gruppa vil ønske å finansiere og drive et eget privat tilbud. Slik kan begynnende privatisering av velferdsordninger bidra til å svekke oppslutningen om gode ordninger for alle.

Boka er skrevet som et bidrag til den nylige avsluttede maktutredningen. Den gir alternative og originale analyser av hvordan det norske samfunnet har blitt et av de mest egalitære i verden. Forfatterne understreker at de ikke har hatt som målsetting verken å forsvare eller angripe den norske samfunnsmodellen. De ønsker å analysere og formidle forståelse. For de av oss som verdsetter små forskjeller og gode offentlige velferdsordninger kan boka være et viktig bidrag om hvordan vi best kan forsvare disse særtrekkene ved Norge.

---
DEL

Legg igjen et svar