Likestilt fra livet og ned

Kvinnelige funk-artister i Rio de Janeiro kaller det feminisme å få mannlige tilskuere til å gape og synge nedsettende om deres seksualitet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kjønn. Korte skjørt, trange topper, bare mager. Lite dekkes til, lite overlates til fantasien. Dette er kvinnekamp på brasiliansk.

«Nå er det annerledes, det er vi kvinnene som bestemmer. Gi labb og bjeff når jeg passerer», synger Valeska dos Santos, som er vokalist i kvinnegruppa Gaiola das Popozudas.

– Dette er vår kamp for kvinners plass i samfunnet, mot diskriminering, forklarer dos Santos.

En kamp der kvinnene har gjort kropp til sitt sterkeste kort. I Brasil er fenomenet blitt kalt neofeminisme.

Advarer kvinner

Før var det mannlige artister som dominerte på funk-scenene i slummen, men de siste årene har flere kvinnelige funk-artister krevd sin plass i bransjen. Funken er også på vei ut av slumområdene, de såkalte favelaene.

Gaiola das Popozudas betyr noe sånt som «Buret for storrumpede damer», og brasiliansk funk handler i stor grad om underliv og rumper. Fortsatt er funkfestene, som kalles «baile funk», forbudt i enkelte slumområder, fordi politiet mener at festene bare medfører bråk.

«Da jeg begynte å synge funk, oppdaget jeg at det var mulig å nå fram til kvinner på denne måten. Tekstene handler om virkeligheten, om utroskap og hvordan kvinner behandles, og vi advarer kvinner om det som skjer i det virkelige liv», sier Valeska dos Santos i et intervju med en brasiliansk avis.

«Dette er vår måte å kjempe for uavhengighet på», sier funk-vokalist Yani de Simone. FOTO: Artistens hjemmeside.

Sterk og sexy

– Funken snakker om sterke og sexy kvinner, og tekstene får kvinner til å sette ned foten og ikke lenger godta at mannen bestemmer over henne. Dette er vår måte å kjempe for uavhengighet på, sier Yani de Simone, en annen kvinnelig funk-vokalist på full fart oppover i Rio de Janeiro.

Hun har tatt artistnavnet Mulher Filé, Filet-kvinnen, etter at en rekke kvinnelige artister med fruktnavn som Melonkvinnen og Jordbærkvinnen gjorde sukess. «Menn liker ikke frukt, de vil ha kjøtt», skal Yani de Simone ha uttalt, og hun gjorde lynkarriere som danser takket være sin kommunikative rumpe. I 2009 gikk hun solo, men fortsatt er hun nok mer kjent for sin besynderlige rumpeknipsing enn for musikken.

Dette er et utdrag. Les mer i Ny Tid nr. 26, 6.-12. august

---
DEL