Likestillingsombud mot likestilling?

Likestillingsombudet mener det aldri kan bli likestilling mellom kjønnene i forbindelse med en fødsel. Åpenbart, men er det et argument for at livet etter en fødsel ikke skal være likestilt?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Da familiepolitikken var oppe til debatt på Stortinget forrige vår foreslo SV både å utvide fødselspermisjonen med en måned og å få utredet en tredeling av fødselspermisjonen, slik de har gjort på Island. Bare SV var for og forslaget avstedkom, muligens derfor, ufortjent lite debatt. Et oppslag i Dagsavisen og positive innlegg fra likestillingsdirektør Long Lit Woon var ikke nok til å skremme folk skikkelig opp av stolen. Men da SVs nestleder sto frem i tet for en enstemmig programkomité og fortalte hvordan dette kunne bli en viktig familiereform for en rød-grønn regjering etter valget, ble det liv. Og da vi lanserte kampanjen pappaperm.no i desember ble spørsmålet om tredeling av fødselspermisjonen et av julebordenes store samtaletema. Det er bra, for skeivhetene som har fått overvintre i det norske permisjonssystemet gjør det overmodent for en total revisjon. Det er ikke bra at en nasjon som har sterke likestillingsambisjoner holder seg med et permisjonssystem som sementerer kjønnsforskjeller, bremser karrieremuligheter for kvinner og hindrer at barna får god kontakt med sin far allerede fra fødselen av.

Urettferdig

Likestilingsombud Kristin Mille påpeker indirekte flere av urettferdighetene i sitt innlegg i Ny Tid 14. januar:

  • Fars fire uker, «pappapermisjonen», kan kun tas ut av far dersom mor har jobbet i minst 50 prosents stilling i forkant av permisjonen. Dette betyr at 11 000 menn som selv har opparbeidet rett til permisjon ikke får tatt ut pappapermen.
  • I øvrig permisjon får far kun full permisjonsstønad hvis mor jobber 100 prosent eller er i full tids studier. Logikken bak er klart kjønnsdiskriminerende og tar utgangspunkt i at hvis mor er hjemme er det uansett hun som tar seg av barnet. Far kan nemlig være hjemme så mye han vil i mors permisjonsperiode uten at hun mister noe stønad. Slik sementerer reglene kjønnsroller som begrenser både kvinner og menns frihet og rettigheter.
  • Man får ikke permisjonsstønad for lønn over seks ganger folketrygdens grunnbeløp, altså for lønninger over cirka 341 000. I og med at omtrent 90 prosent av de som tjener over dette er menn, er dette først og fremst et argument for å holde far på jobb slik at familien ikke taper inntekt. På Island er det ingen slik begrensning.

For egen regning vil vi ta med en skjevhet til, nemlig at far og mor begge er bundet i lovverket til å ta ut samme permisjonsstøtte, enten 80 eller 100 prosent avhengig av hvor lang permisjon de velger å ta ut. Det finnes etter vår oppfatning ingen gode argumenter for en slik ordning. Hvis mor vil ha sin permisjonsdel som lang tid med 80 prosent, må hun kunne få det samtidig som far får sin del av permisjon som kort tid med 100 prosent støtte. Uansett vil dagens regelverk, på grunn av lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, i de fleste tilfeller føre til at familien taper mest på at far er hjemme.

Alle disse tingene koster det å gjøre noe med. Fire uker pappaperm til alle fedre som selv har opparbeidet rett koster trolig 250 millioner kroner. Hva de tre andre forslagene koster har Regjeringen ikke tidligere regnet på. I tillegg vil enhver utvidelse av den samlede permisjonstiden koste omtrent 250 millioner per uke. Hvor stor utvidelse vi skal ha handler først og fremst om hvordan vi vil prioritere. 3,1 milliarder går i dag til å gi kontantstøtte til småbarnsfamilier som heller ville hatt en barnehageplass og lengre permisjon, så vi har litt å gå på.

Far på banen

Argumentene for en likere deling er mange og deles i all hovedsak av likestillingsombudet: Far må komme mer på banen og utvikle en selvstendig omsorgsrolle for barnet, noe som vil føre til likestilling på hjemmebane over tid. Barnet knytter seg sterkere til begge foreldrene. Tradisjonelle mannsarbeidsplasser tvinges til å legge til rette for fedre, noe som fører til økt valgfrihet. Blir forskjellen mellom det å ha småbarnsmødre og fedre ansatt mindre vil det være et viktig bidrag til å få ned diskrimineringen av kvinner og føre til utjevning av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, slik det har skjedd på Island. Og fordeles ansvaret for barna bedre kan vi også komme nærmere målet om en likere fordeling av arbeidet i hjemmet, der alt for mange norske kvinner fortsatt har hovedansvar alle andre steder enn garasjen.

Alt dette gjør at Kristin Mile er enig med oss i at en større kvote må avsettes til fedre, men likevel er hun mot en tredeling fordi hun mener det er galt å begrense kvinners permisjonsrettigheter.

I den anledning skal man være forsiktig med språkbruken. Fødselspermisjonen er nemlig en kjønnsnøytral ordning, kun ni uker er forbeholdt mor og fire uker er forbeholdt far. Resten er til begge foreldrene på deling. Kun 15 prosent av menn tar ut mer enn sine 4 uker. Men det skjer verken fordi likestillingsombudet eller vi mener det bør være slik, men fordi vi fortsatt velger kjønnstradisjonelt. Da må vi også være villige til å endre på permisjonsfordelingen for å oppnå alt det positive for barn, fedre og mødre som en slik endring vil innebære. Utvider vi permisjonen med fire uker slik programkomiteen foreslår, vil 15 og 1/3 uke være fars 15 og 1/3 være mors og 15 og 1/3 være valgfri hvis de tar ut 100 prosent permisjonsstønad. Hvis foreldre fortsetter å velge som i dag betyr det at 30 og 2/3 uke med 100 prosent kan tas ut av mor. Gjør mor som de fleste kvinner gjør i dag vil hun kunne ta ut 38 og 1/3 uke til 80 prosent.

Vi kan også ta større del av kontantstøtten og bruke på fødselspermisjon, og da vil færre mene at kvinnene taper på en omfordeling. Vi mener likevel prinsippet om en tredeling må være bærende uansett hvor mye penger det til slutt blir brukt på en slik reform. For å understreke likeverdigheten mellom foreldrene og forandre holdninger. Og fordi det viser seg at det virker på Island.

Bruker vi mer av kontantstøtten på fødselspermisjon kombinert med fleksible tidskontoordninger, kan vi i realiteten innføre 6-timers arbeidsdag for småbarnsforeldre opp til to år. Det ville gi mye mer valgfrihet i hverdagen enn dagens kontantstøtteordning.

Amming

Noen har trukket frem at mulighetene for amming svekkes med en slik reform, men vi merker oss at Likestillingsombudet ikke nevner det med et ord. Det synes vi er bra. For selv om unge menn skal være forsiktige med å uttale seg skråsikkert om amming, kan vi ikke se at vårt forslag kommer i konflikt med ernæringseksperters råd om amming. Innenfor permisjonstiden i en tredelt ordning er det god anledning til å fullamme de anbefalte seks måneder. En ny permisjonsordning vil også være en viktig brekkstang for å gjøre det lettere å kombinere yrkesdeltakelse og amming.

Vi leser likestillingsombudets innlegg i Ny Tid som en påpekning av at tredeling av permisjonen ikke er et abrakadabra i permisjonsdebatten. Det er vi helt enige i. Samtidig er det ikke et argument mot tredeling at også andre deler av fødselspermisjonsregelverket må endres. Det er nettopp i skjæringspunktet mellom de to innfallsvinklene at SVs landsmøte må finne ut hva som er den gode fødselspermisjonsordningen. Inntil da kan debatten følges på pappaperm.no, hvor det fortsatt kommer underskrifter fra både kvinner og menn som ønsker en mer rettferdig permisjonsordning.

---
DEL

Legg igjen et svar