Ligg unna Mette-Marit!

Samme dag som Rød Valgallianse ble politisk sensurert av NRK, møtte Klassekampens redaktør Jon Michelet i Dagsnytt Atten og var forbannet … over at avisene ikke hadde greid å grave fram mer dritt om Mette-Marit.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var Presseforbundets Per Edgar Kokkvold som var mot-debattant da Jon Michelet gikk til frontalangrep på de journalistene som befant seg på Slottets pressekonferanse noen dager før bryllupet. Kokkvold hadde manet til en viss anstendighet i dagene før bryllupet, underforstått at Mette-Marit burde få slippe å stå skolerett for sin fortid som «utsvevende» akkurat på bryllupsdagen.

Det var et fornuftig innlegg, men Jon Michelet var uenig. Ifølge ham var det «ting å gå videre på» i det Mette-Marit sa om dette temaet, underforstått at hun burde fått «kritiske spørsmål» om hva dette «sterkere ungdomsopprøret enn de fleste opplever» egentlig innebar, den gangen.

Jon Michelet sa ingenting om hva disse oppfølgingsspørsmålene burde ha gått på, sånn rent konkret, men det er rimelig å anta at journalistene skulle ha stilt spørsmål som: hva slags dop dette dreide seg om, hvor lenge hun var i miljøet, hvor utsvevende hun egentlig var og – gjerne det – hvor mange forhold hun egentlig har hatt.

Den gang, da hun altså var «utsvevende.»

Slik pressekonferansen utviklet seg var det ingen som stilte disse spørsmålene, annet enn den danske journalisten som spurte vår kronprins om også han noengang hadde brukt narkotika. Noe NRK i sin tur fant så viktig at de valgte å sende det i den redigerte utgaven av seansen.

Men bortsett fra det var det tyst som i graven etter bekjennelsen, og bra var det.

Hva kan man si om Mette-Marit med bindestrek? Om Mette-Marit kan man si at hun er en sterk, oppegående person som følger sitt eget hode i strid med tradisjonene i anakronismens høyborg.

Om Mette-Marit kan man si at hun er kvinne og enslig mor, og at kampanjen mot henne har vært ført av alle de gale grunnene.

Om Mette-Marit kan man videre si at hun har skapt historie i vår del av verden, fordi det er første gang et barn utenfor ekteskap har vært vist fram på en slottsbalkong i Europa.

Om Mette-Marit kan man si at hun har bestått alle prøver med glans, og da tenker vi ikke på det faktum at hun greide å danse bryllupsvalsen med sin utvalgte kronprins Haakon.

Det er mulig at vår ferske kronprinsesse vil bli ødelagt av Det Kongelige Hoff. Men det er ikke sikkert. Det er sant at hun inntar et kongehus som burde vært avskaffet for lenge siden. Men det er ikke hennes skyld. Det er riktig at dette kongehuset burde vært plukket fra hverandre av pressen – sitter ikke de fleste av Kongens og Dronningens venner i fengsel? – men det at avisene ikke gjør det, kan ikke Mette-Marit ta ansvaret for.

Det hun derimot godt kan ta ansvaret for, er sitt videre virke som offentlig person og representant for kongeriket Norge. Men fortida hennes, den gang hun «bare» var Mette-Marit, har ingen relevans i denne sammenheng.

De som virkelig har vært opptatt av Mette-Marits ungdomssynder – i den grad de er ungdomssynder – er det blåsvarte monarkistmiljøet i Norge. De fine fruene på Frogner og andre steder har kalt Mette-Marit tøyte, hore og det som verre er, og noen av dem har ikke unndratt seg for å si det offentlig heller.

Men stort sett har samtalene gått i det private rom, i et erke-reaksjonært miljø som har sett Mette-Marit som en uverdig besmitter av det norske kongehuset. Det er disse miljøene Jon Michelet finner resonansbunner i, og som han kjæler med når han krever at norske journalister bør grave opp mest mulig dritt fra Mette-Marits fortid.

Og det er en av grunnene til at han burde latt være akkurat det.

Pressen forøvrig er ikke så interessert i hva Mette-Marit har gjort eller ikke gjort. Motivene for det kan være mange, men Michelet mener det skyldes at journalistene i bunn og grunn har et krypende forhold til kongehuset.

Den analysen er antakelig feil. De fleste journalister har sannsynligvis et fullstendig avslappet ikke-forhold til vårt kongehus, rett og slett fordi de ikke oppfatter det som noen vesentlig aktør i det politiske landskapet. Dessuten er norske journalister så totalt forankret i sine egne utsvevende liv at de ikke riktig skjønner hvorfor det blir slikt oppstyr om det enkle faktum at norske ungdommer anno 2001 prøver ut både det ene og det andre.

Noe som i denne sammenheng taler til deres fordel.

Hva Jon Michelet selv måtte ha av ungdomsskjeletter i sitt skap, skal vi la ligge i denne sammenheng fordi vi mener – trass i at Klassekampens redaktør er en offentlig person – at alle har rett på et privatliv i dette landet.

Og det er her Jon Michelet tryner igjen. Det er lenge siden tabloid-pressen i Norge erstattet den seriøse, kritiske journalistikken med en type lettvint møkkagraving der målet er enkeltaktører eller privatpersoner mens maktstrukturene får være i fred. Byråkratiske sleivspark er «gefundenes fressen» i norske redaksjoner, som ennå ikke har satt seg ned og drodlet over det faktum at alle plutselig er imot jordbruksoverføringene mens ingen snakker om skattelettelsene for rederne.

Så langt har avisene på venstresiden prøvd å holde på en annen tradisjon, som nettopp går ut på å bruke tid, energi og ressurser på de viktige sakene i dette samfunnet; fra ideologiproduksjon til politisk sensur – noe RV altså ble gjenstand for samme dag som Jon Michelet fant det opportunt å mane til heksejakt på Mette-Marit.

Det er mulig at Jon Michelet ikke visste hva NYDI-sjef Anne Aasheim drev med på bakrommet da han sa ja til å snakke offentlig om pressens forhold til Mette-Marit. Det er mulig at han ville ha prioritert annerledes om han hadde visst det.

Men uansett hvordan det er med den saken, gjenstår det faktum at det aldri bør bli noen oppgave for republikanerne å nøre opp under de mørkeblå monarkistmiljøene i dette landet. I stedet bør det være republikanernes oppgave å målbære en viss anstendighet i forhold til unge, enslige mødre, prinsesser eller ikke, på samme måte som det bør være en oppgave å rette skytset mot dem som fortjener det – de virkelige aktørene.

I forkant av bryllupet den 25. august fant det norske kongehuset ut at de ville la lille Marius være en del av feiringen. Det var en sterk erklæring fra vårt kongehus, og definitivt mer helstøpt enn det Jon Michelet – og andre – har klart å vrenge ut av seg om dette bryllupet.

---
DEL

Legg igjen et svar