Peter Sloterdijk: Was geschah im 20. Jahrhundert?
Suhrkamp Verlag, 2016
Sloterdijks nye essaysamling med den pretensiøse tittelen Hva skjedde i det 20. århundret? leverer gode smaksprøver på hva filosofen har skrevet fra 2005 til i dag. Dermed gir den en vesentlig oppdatering i forhold til Masseforakt (2005), som foreløpig er den eneste boken av Sloterdijk på norsk.
Det sentrale. I tittelessayet forsøker han å besvare problemet om hvordan man i det hele tatt oppsummerer et helt århundre. Det finnes mange utviklingslinjer, og spørsmålet blir hva som var den viktigste begivenheten eller dominerende tendensen. Med Alain Badiou mener han at det fremherskende motiv i det 20. århundre var lidenskapen for det reelle (passion du réel). Det betyr at en fokuserer på å realisere det sanne her og nå. Dette henger sammen med at det hinsidige har implodert. Samtidig har «realismen» økt, vitenskapen og teknikken opptrer med profetisk styrke og forkynner det reelles kommende rike. Det virkelig nye og sentrale ved det 20. århundre er ifølge Sloterdijk at livet blir lettere å leve gjennom den skattefinansierte staten og den massekomforten som er basert på fossil energi. Denne «avlastningen» (Entlastung) av subjektet har man kalt emansipasjon.
Sloterdijk går til felts mot det han aller «kinetisk ekspresjonisme» som fører til en livsstil muliggjort av fossilt brennstoff. Vi fører et liv som om Prometevs hadde stjålet ilden for andre gang. Den kinetiske ekspresjonismen ligger bak vekstprinsippet. Økonomen Theodore Levitt snakket i 1983 om en «globalisering av markedene». Etter dette har ordet spredt seg som en epidemi, det har «globalisert» seg selv. Sloterdijk fører globaliseringen tilbake til det han kaller «atlantiseringen av sjøfarten» etter Columbus. Mellom det 16. og det 19. århundret forlot 50 millioner mennesker Europa for å søke lykken et annet sted. Det moderne beror i sin helhet på en planetarisering av søken etter lykke, fremholder Sloterdijk.
Han spår at det vil skje en omvending av ekspresjonismen i fremtiden, og dette vil føre til en kamp mellom manisk forbruk og depressiv sparsommelighet. Kampen mellom etisk entusiasme og en etter-oss-kommer-syndefloden-dekadanse er ikke vanskelig å forutse. Han tror likevel at en fremtidig klimasosialisme er en illusjon, av den grunn at høyere kulturer forutsetter ikke bare selvopprettholdelse, men også selvforøkelse. Men han ser også et håp i samspillet mellom teknikk og natur, at teknikken etterlikner naturen i stedet for å utplyndre den.
Kulturelle immunsystemer. Et viktig poeng for Sloterdijk er å forstå religion som symbolske immunsystemer, beskyttelsesmekanismer som liksom skaper et trygt rom og verner subjektet. Han skilte i boken Du må endre ditt liv (2009) mellom tre slike immunsystemer, det velkjente biologiske, og dessuten det han kalte «sosio-immunologiske» og «psyko-immunologiske» praksiser. De to sistnevnte fungerer som mentale rustninger mot sårbarhet og dødelighet. Det Sloterdijk kaller antropoteknikker er menneskelige øvelsessystemer som optimerer menneskenes immunstatus overfor livets farer. Sloterdijk er derfor ikke med på tesen om «religionens tilbakekomst». For det finnes ingen religion, bare misforståtte spirituelle øvelsessystemer, hevder han. Det finnes heller ikke troende og ikke-troende, men bare forskjeller mellom de som øver seg og de uøvede, eller de som øver annerledes. Metafysiske konstruksjoner oppfattes som immunsystemer som det gjelder å lese på en ny måte. Metafysikk er et svar på åpenheten mot en verden som bare er levelig gjennom beskyttelsessystemer. Sloterdijk hevder at vår søken etter identitet og immunitet må omstilles fra kollektivistiske til individualistiske strategier. Nasjonalstaten kan ikke lenger fungere som et personlig immunsystem.
Sloterdijk spår en kamp mellom manisk forbruk og depressiv sparsommelighet i fremtiden.
Vredens psykopolitikk. Et utgangspunkt for Sloterdijk i Vrede og tid (2006) (som tidsskriftet Vagant publiserte et utdrag av i 2009), er at psykoanalysen ikke kan forklare menneskelig stolthet, mot og ære. Dette ble overlatt til Alfred Adler og hans teori om mindreverdighetskomplekset. Psykoanalysen var stort sett taus om det raseriet som skyldes at vår streben etter suksess, prestisje og selvrespekt mislykkes, hevdet Sloterdijk. Selv om det er skrevet hundrevis av artikler om narsissisme og aggresjon, synes ikke Sloterdijk dette kan forklare vreden, motet eller stoltheten. Men han går egentlig ikke inn i denne problematikken; kritikken stopper for tidlig. Sloterdijk oppsøker i stedet det greske begrepet thymos (livskraft) og antikkens psykologi for å bekjempe det han ser som en allianse mellom kristendommen og psykoanalysen. Frihet gir ifølge Sloterdijk bare mening innenfor en «thymotisk» forståelse av mennesket. Han overser imidlertid at narsissisme ikke bare er et patologisk fenomen, men betingelsen for jeg-dannelse. Jacques Lacans berømte teori om at barnet idealiserer seg selv i speilet avfeies av Sloterdijk med at «livet foran speilet er en barnesykdom». Dette er unødig arrogant. Speilet er jo ikke bokstavelig ment, men betyr at moren fungerer som et speil for barnet i spedbarnsfasen.
Vrede og livskraft. Sloterdijks filosofiske beskjeftigelse med raseriet i den «psykopolitiske» undersøkelsen Vrede og tid er ikke blitt noen god reklame for ham etter fremgangen for det høyrepopulistiske Alternative für Deutschland (AfD). Tilhengerne kalles – med tyskernes hang til substantiveringer – for «Wutbürger», eller «rasende borgere». Sloterdijks elev og tidligere assistent Marc Jongen, programkoordinator for AfD i Baden-Württemberg, benevnes som en «Wutdenker», en «vredens tenker» eller en «raserifilosof». I et intervju med Neue Zürcher Zeitung 13. mars i år bekjenner Jongen seg til Platons skille mellom eros (begjær), logos (forstand) og thymos (livskraft, eller det som gir mot). Thymos er forbundet med vrede eller raseri. Jongen mener med Sloterdijk at konsumsamfunnet fokuserer for mye på begjær og for lite på de «thymotiske» dydene. AfD baserer seg på thymos og mobiliserer mot at Tyskland tilintetgjør seg selv gjennom ukontrollert migrasjon. Dermed kan det virke som om AfD er et symptom på at nedbyggingen av forbindelsen mellom nasjonalstaten og den enkeltes immunsystem ikke har lykkes.
Kampen om menneskebildet. Både Sloterdijks sterke og svake sider blir tydelige i denne essaysamlingen. Sloterdijk er ikke redd for å male med bred pensel og antyde svimlende sammenhenger med «opphøyd kaldblodighet», som han ett sted sier om Hegel. Av og til fører dette til at man plutselig ser nye forbindelser mellom velkjente fenomener. Noen ganger er han vittig, som når han med adresse til Lacan kaller «tilbakevendingen til Freud» for «en lisens til å forandre mesteren fra Wien til det ugjenkjennelige». Andre ganger flopper fremstillingen og utarter til ubegrunnede påstander og store ord uten dekning. Mange har irritert seg over Sloterdijks patos og selvhøytidelige stil. Men på sitt beste er han Tysklands mest fremragende essayist. Forlagene er derfor ivrige etter å publisere ham. Han ble dermed fristet til å offentliggjøre et bind med dagbøker, Linjer og dager 2008–2011. Dét kunne han godt ha spart seg.
Sloterdijk sauser av og til psykologi, politikk, idéhistorie, sosiologi og filosofi sammen på en måte som for mange er politisk uspiselig. Likevel viser han at de økologiske utfordringene verden står overfor i dag, til syvende og sist må ses i sammenheng med kampen om menneskebildet. Her serverer han mange ideer og uventede perspektiver. Man leser aldri en bok av Sloterdijk uten å lære noe nytt.
