krig i Libya
(ill. Wikipedia)

Libyakrigens uutholdelige letthet

LIBYA: Etter Jan Petersen-utvalgets rapport om Libyakrigen i september 2018 – og etter stortingets manglende reaksjoner – er flere akademikere opprørt.

Ola Tunander
Tunander er professor emeritus fra PRIO.
Email: ola@prio.no
Publisert: 01.10.2019

Utvalget hadde helt sett bort fra krigens katastrofale konsekvenser, det hadde ikke interessert seg for hvem Norge og NATO hadde bombet til seier, og det hadde ikke søkt finne ut om det fantes dekning for påstanden om at Muammar Gaddafis styrker hadde angrepet sivile – den påstand som hadde legitimert krigen i mars 2011. Det fikk Rune Ottosen, professor emeritus ved OsloMet, Tormod Heier, professor og oberstløytnant ved Forsvarets høgskole, og Terje Tvedt, professor i historie ved Universitetet i Bergen å ta initiativ til en bred gransking av Libyakrigen.

Resultatet av krigen var politisk og økonomisk sammenbrudd, krig mellom militser og stammer, en humanitær krise og en flyktningkrise.

Noen tror at Petersen-utvalgets svakheter handlet om et snevert mandat og inkompetanse. Men hvis Petersen hadde ment det var nødvendig å utvide mandatet hadde han kunnet gjøre det, og allerede to år tidligere – i september 2016 – publiserte Det britiske underhuset sin gransking, som var en knusende kritikk: mange var fra begynnelsen av bevisst om at opprøret var preget av militante islamister og at det ikke fantes dekning for påstanden om at Gaddafi hadde angrepet sivile eller ville begynne å drepe sivile. Rapporten viste også til at krigen var en katastrofe:

«Resultatet var politisk og økonomisk sammen-brudd, krig mellom militser og stammer, en humanitær krise og en flyktningkrise, omfattende brudd på menneskerettighetene, spredning av Gaddafi-regimets våpen i hele regionen, og fremveksten av ISIL i Nord-Afrika

Myndighetene ble lurt

Man kunne tro at Petersen-utvalget skulle ta denne kritikken inn over seg. Men det gjorde utvalget ikke, og her tar Heier, Ottosen og Tvedt fatt. Tvedt tar opp den norske idéen om krigen som «verdenssamfunnets vilje». Han siterer den britiske kommisjonslederen Crispin Blunt, som sier: «the original aim of the military intervention, to protect Benghazi, was achieved within 24 hours» (egentlig innen 2-3 timer da franske fly hadde eliminert regjeringsstyrkene ved Benghazi). Ottosen sier at «norske medier sviktet med noen få unntak». Morten Bøås ved NUPI viser til krigen som en katastrofe for Nord-Afrika. Professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, sammenlikner den norske og den britiske rapporten. Geir Ulfstein, professor med folkerett som spesialitet, skriver at Norge «medvirket til et folkerettsbrudd». Jeg viser i mitt kapittel til at norske myndigheter ble fullstendig lurt.

Libya: krigens uutholdelige letthet

Boken med samme navn som denne artikkel ble lansert på Cappelen-Damm den 13. september. Den konservative lederen for den britiske kommisjonen, Crispin Blunt, hadde takket ja til å delta, og Petersen takket også ja – men Petersen hadde aldri kunnet delta i noe slikt, og noe lojalitet må man akseptere mellom britiske og norske partier. Blunt meddelte at han ikke kunne komme.

Se også: Libya-rapporten (regjeringen.no)

Gratis prøve
Kommentarer