I februar og mars 2011 hevdet massemediene at Libyas leder Muammar al-Gaddafi drepte sivile, og at et folkemord allerede hadde begynt. Reuters og Al Jazeera meldte at Gaddafis flyvåpen bombet sivile «hvert 20. minutt», og opprørslederne sa at hans afrikanske leiesoldater hadde «uinnskrenket fullmakt til plyndring og drap av sivile». Nyhetsbyråer og politiske ledere i USA, Frankrike og Storbritannia rapporterte om en kommende massakre i Benghazi – «et nytt Rwanda». I dag vet vi at alt dette var løgn, og at USAs etterretningstjenester var klar over at det var løgn. Forsvarsminister Robert Gates gikk endog av fordi han ikke ville være med på Hillary Clintons krig.
Besynderlige allianser. Da de første anti-Gaddafi-demonstrasjonene fant sted i Libya, var allerede vestlige spesialstyrker på plass i Benghazi. En måned etter at USA, Storbritannia og Frankrike startet bombekampanjen, var en tredjedel av Libyas forsvar slått ut. NATOs luftkrig ville imidlertid ikke ha lyktes å ta ut den libyske motstanden uten en bakkekrig drevet av et tusentalls spesialsoldater fra Qatar og andre arabiske land som kjempet sammen med libyske islamister med krigserfaring fra Al Qaida i Irak og Afghanistan. Ifølge den britiske forsvarssjefen gjorde Qatars og Emiratenes deltagelse i krigen den til en suksess.
Ifølge en e-post til Clinton kunne opprør i Libya utløse tilsvarende i Syria – dette kunne åpne for krig mot Iran.
Etter seieren i Tripoli ble det qatarske flagget heist over Gaddafis hovedkvarter i Bab al-Aziziya, og tidligere Al Qaida-leder og forbindelsesoffiser til Qatar Abdel-Hakim Belhaj ble leder av Tripolis militærråd. Umiddelbart etter begynte de selvsamme islamistene å transportere styrker og våpen til Syria, og Belhajs nestkommanderende Mahdi al-Harati ble øverste befal for en opprørsstyrke på 6000 mann i Aleppo.
Slik USA brukte islamistiske arabere som senere ble til Al Qaida i Afghanistan-krigen fra 1979, brukte også Libya-krigens strateger qatarske spesialstyrker og islamistiske grupper tilknyttet Al Qaida – sistnevnte fordi de var de eneste libyere med krigserfaring villige til å kjempe mot Gaddafi-regimet. Som Gaddafis justisminister «åpnet» Mustafa Abdel Jalil libyske fengsler og slapp hundrevis av islamister fri i 2009–-2010. Disse ble Jalils bakkestyrker da han startet opprøret mot Gaddafi. Ifølge amerikanske konfidensielle dokumenter publisert av Wikileaks samarbeidet Jalil med amerikanerne fra 2009. De visste fra begynnelsen av at han var konservativ islamist.
Etnisk rensing. I 2011 snakket massemedia om en «folkets krig mot en diktator», men den vestlige intervensjonen var i all vesentlighet støtte til en part i en stammekonflikt. Krigen ledet til en etnisk rensing av svarte afrikanere som støttet Gaddafi – rasisme har vært velkjent i Libya siden slavetiden i det 19. århundre. Omtrent en femtedel av Libyas befolkning var svarte afrikanere, og mange hundre tusen svarte innvandrere jobbet i oljeindustrien for å tjene nok til å betale menneskesmuglere for reisen over Middelhavet til Italia. I 2008 inngikk Libya en avtale med Italia om å stanse menneskesmuglingen. Den ulovlige virksomheten ble vanskeliggjort, menneskesmuglere tapte en formue, og et økende antall svarte innvandrere ble et problem i kystbyene. Opprøret mot Gaddafi startet med drap på svarte afrikanere. Rasistiske libyske opprørere tømte byen Tawergha for hele dens svarte befolkning.
Krigen i Libya ledet til en etnisk rensing av sorte afrikanere som støttet Gaddafi.
Ressurser og innflytelse. Libya har nærmere 40 prosent av de afrikanske oljereservene, og amerikanerne var bekymret for Gaddafis «ressursnasjonalisme» og innflytelse over Den afrikanske union. Siden 1970-tallet hadde amerikanerne, britene og franskmennene gjort flere forsøk på å drepe Gaddafi. De franske argumentene for krigen i 2011 – slik de ble presentert for USAs utenriksminister Hillary Clinton – var å sikre fransk tilgang til libysk olje og stoppe Gaddafis planer om en ny afrikansk valuta, som ville svekke Frankrikes innflytelse i Afrika. Militær handlekraft ble også oppfattet som populært i Frankrike, og en fransk krig kunne styrke sjansene for president Sarkozys gjenvalg. Drap på sivile libyere var ikke blant argumentene for å gå til krig. Det var heller et spørsmål om gamle kolonimakters svært tradisjonelle interesse for innflytelse på det afrikanske kontinentet.
Ifølge en e-post til Clinton fra hennes etterretningskontakt Sidney Blumenthal kunne et opprør i Libya – støttet av arabiske bakkestyrker og vestlige bombefly – med påfølgende regimeendring være det som skulle til for å utløse et opprør i Syria, som på tilsvarende måte ville kunne felle det syriske regimet. Det ville igjen åpne for en krig mot Iran, som var det endelige målet.
Katastrofale konsekvenser. Seks år etter krigen vet vi at den vestlige operasjonen har ødelagt den libyske staten og erstattet den med et land preget av stammekrig, islamistisk rivalisering og konkurrerende regjeringer uten reell innflytelse. Fra å være en stabil, autoritær og relativt rik stat er Libya nå preget av fattigdom og usikkerhet, rasistisk vold og menneskehandel. Den totale rettsløsheten har åpnet for slavehandel i flere deler av landet – afrikanere blir nå solgt som slaver på åpne markeder for 4000 kroner per stykk.
Umiddelbart etter seieren i Tripoli begynte de selvsamme islamistene å transportere styrker og våpen til Syria.
I 2010 var Libya rangert som nummer 53 på FNs ndeks for menneskelig utvikling – høyest i Afrika og høyere enn enkelte europeiske land som Albania, Bulgaria og Serbia. Libya var en velferdsstat med gratis helsetjenester, utdanning og strøm, og ga statlig støtte til alle som inngikk ekteskap. I 2015 ble landet rangert som nummer 102 – etter Jordan, Algerie og Mongolia.
I tillegg er nå omtrent 10000 bærbare libyske luftvernmissiler – som kan skyte ned fly – spredt blant islamistiske terrorister over hele Nord-Afrika og Vest-Asia. Krigen i Mali og masseinnvandringen til Europa var en direkte følge av Libya-krigen. I 2012 meldte FN at over 10 prosent av befolkningen – primært svarte afrikanere – hadde flyktet fra Libya.
I dag kan vi slå fast at intervensjonen i Libya var en katastrofe. Dette er grundig dokumentert av internasjonale organisasjoner, nyhetsmedier og myndigheter i flere land.
I 2016 kom granskingsrapporten om Libyakrigen utarbeidet av det britiske underhusets utenrikskomité. Rapporten beskrev intervensjonen som følger: «Resultatet var politisk og økonomisk sammenbrudd, krig mellom militser og stammer, en humanitær krise og en flyktningkrise, omfattende brudd på menneskerettighetene, spredning av Gaddafi-regimets våpen i hele regionen og fremveksten av ISIL i Nord-Afrika.» Utenrikskomiteen fant ingen bevis for at Gaddafis regime hadde utgjort en «trussel mot sivile».
Tunander er aktuell med boken
Libya-krigen: Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat (Sirkel forlag).
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
