Som det tredje bindet i en trilogi om intimitet og økologi er Dominic Pettmans Peak Libido et forsøk på å forholde seg til den økologiske krisen på en kroppslig og sanselig måte. Letingen etter sunnhet og balanse i det halvsiviliserte menneskedyrets forhold til seg selv og omgivelsene. Denne skriver seg inn i en lang historie som Pettman påpeker begynte lenge før Freud, men som kretser rundt hans begrep om vår uregjerlige libido, som må temmes og kontrolleres – om den enn er dømt til å forbli en frustrasjon, en undertrykt og ulykksalig villskap – ubehaget i kulturen.
Hvis økologiske kriser stammer fra en rovdrift på en natur vi ikke har brydd oss om å forstå, kan det tenkes at dette avspeiler en annen krise i omgangen med oss selv og hverandre: I bokens avslutning oppsummerer Pettman diagnosen nettopp slik, med en uttalt referanse til en viss klimafornekter i Det hvite hus: «We have lost touch with the world, and as a result we have become grasping, groping monsters.»
Den vitale førmoderne naturforståelsen
I en søken etter svar på hvordan vi kan gjenvinne kontakten med oss selv, hverandre og naturen, tyr Pettman til en gjenlesning av teorier om naturen og kroppen fra antikken til vår egen tid – ikke bare for å finne svar, men i en leting etter farlige villspor og misforståelser.
En mekanistisk naturforståelse fra Descartes og Newton, som reduserer alt og alle til kalkulerbare objekter underlagt årsak og virkning, er etter hvert en velkjent skyteskive i (dyp)økologisk tenkning. Istedenfor å hengi seg til denne klagesangen kaster Pettman seg forfriskende nok heller ut i den vitale naturforståelsen som kom før den moderne naturvitenskapen mekanistiske tenkning, som også Freud er en del av. Denne førmoderne arven er videreførst i radikale begjærs-filosofer som Wilhelm Reich, Deleuze og Guattari og Batailles erotisme.
Ifølge Pettman er det ikke så mye snakk om å erotisere forholdet til naturen som å forstå at naturen i sin essens er erotisk – hvis vi bare kan forstå det på den rette måten. Her kommer de eldste tenkerne i den europeiske tradisjonen inn. Hos Epikur og Lukrets er det ikke blotte årsaker og deres effekter som beveger verden, men en aktiv tiltrekning – affinitet, eros og uimotståelige dragninger: «Livet uten kjærlighet ville ikke finnes i det hele tatt.» Det Freud omtalte som menneskets libidinøse økonomi, er kanskje bare en underavdeling av en mer allmenn libidinøs økologi. Den lille husholdningen (på gresk oikos som i økonomi) av begjær hos den enkelte eller hos et par føyer seg inn i en større erotisk naturhusholdning (på gresk oikos som i økologi). Det gjenstår å vise hvordan alt dette har kommet i ulage – for det er knapt mulig å skrive om økologi i dag uten samtidig å hengi seg til kritikk og advarsler.
Rovdrift på begjærsevnen
Selve tittelen Peak Libido spiller selvsagt opp mot «Peak Oil» og alle de andre kritiske grensene for naturutnyttelse – eksempelvis peak phosphorus, som snart vil hjemsøke jordbruket, eller peak copper, som vil bli et problem for elbilene. Denne fatale toppingen av forbruk ledsaget av en synkende ressurstilgang peker mot ubalansen i vår egen begjærshusholdning så vel som naturhusholdningen.
Tiltrekningen, flørten og nytelsen i alle dens varianter skal gjennomsitre både arbeid og
fritid.
På den ene siden har vi begjært for mye, siden overforbruk av materielle varer og dermed naturressurser er hovedårsaker til miljøkrisen. På den andre siden er det tegn til at kapitalismen, som vil få oss til å begjære mer av alt, har overforbrukt selve begjærsevnen vår. Senmoderne mennesker begjærer mindre, for lite, eller begjæret er helt fanget av syntetiske fascinasjonsobjekter og det Marx kalte varefetisjisme: det magiske løftet som ligger i varemerker, innpakninger og statusmarkører. Japanske tenåringer, ja unge mennesker overalt, har mindre sex enn noensinne – og mange isolerer seg fra verden og andre mennesker, fortapt i en ensom kokong av digitale forlystelser og fluktmidler.
Pettman viser til den nylig avdøde Bernard Stiegler rekke skjellsettende kulturanalyser tok for seg effektene av nye medieteknologer på sanseapparatet og livsevnen. Gjennom eksempler fra samtiden avleste Stiegler et sammenbrudd i selve evnen til å sublimere begjæret, som ender opp med å brenne ut som destruktiv drift, avhengighet og overforbruk. I forlengelsen av denne uttørkingen av begjæret forsvinner også evnen til å ta vare på seg selv og andre, til å vise omsorg for verden.
En ny kontakt
Pettmans bok er likevel ikke av den typen som med poetiske skildringer og en utforskning av naturopplevelsen vil hjelpe oss å åpne sansene for det ikke-menneskelige.
Flere andre har gjort dette godt, som David Abram i boken Sansenes magi >(se issuu.com, 2017 på norsk). Pettmans perspektiv er derimot urbant, vittig og eksperimentelt, mer fokusert på naturen vi må finne frem til og det Guattari kalte en «sosial økologi». I letingen etter nye sosiale bånd vender Pettman seg halvt ironisk til «naive californiske subkulturelle start-ups», som Annie Sprinkles «Ecosex Manifesto», uten at det blir klart om han tror på en bokstavelig naturkjærlighet som ikke bare er sanselig, men som også spiller på et seksuelt register. Det er også vanskelig å vite hvor alvorlig vi skal ta det lange kapittelet om økologiske spekulasjoner hos den sosialistiske utopikeren Charles Fourier, som glir over i en fascinert gjennomgang av denne attenhundretalls-eksentrikerens forordninger for å optimere fremtidens storstilte orgier og harmoniske felleskap. Lystprinsippet skal her gjøres til en positiv kraft: Tiltrekningen, flørten og nytelsen i alle dens varianter skal gjennomsitre både arbeid og fritid.
Begjæret er en fornybar ressurs
I vår verden er menneskets begjær blitt en drivkraft for et økonomisk maskineri som kan sies å fortære naturen, foruten å skade oss selv. Marx beskrev allerede i 1844 kreftene som avstumper følelseslivet vårt, utnytter begjæret og fremmedgjør oss fra hverandre. Men Marx hadde ingen illusjoner om at vi simpelthen kunne avsløre og forandre disse.
Et oppgjør med de underliggende materielle forholdene, eierskap og utbytting må til. Kanskje må vi utfordre forestillingene våre om eierskap til naturen og utbyttingen av den før vi i det hele tatt kan åpne for nye bånd og en slutt på fremmedgjøringen overfor den, som Pettmann også påpeker er en slags urfremmedgjøring i Marx’ skrifter.
Pettmans bok er uten klare konklusjoner, men er uansett rikholdig, morsom og full av ideer og slående påstander. «Det ulitmate libidinøse objektet er fremtiden», skriver Pettman. Så hva med peak libido?
Det virker tross alt urimelig å nekte for at begjæret er en fornybar ressurs. Platon beskriver et sted begjæret som en sykelig kløe, og det er også det kapitalismen gjør det til når den får oss til stadig å mangle noe og ville ha mer. Men dypere sett er begjæret, slik Pettman forstår det via Bataille, Deleuze og Guattari, ikke en mangel, men en kilde: et svulmende overskudd av sanselig tilstedeværelse og oppmerksomt nærvær – en rikdom som skaper fruktbare forbindelser. Hvis dette er sant, burde vi i en eller annen forstand kunne gi naturen og hverandre mer enn vi tar.
