Liberalismens paradoks

Delicate Balance. Regi: Frágil Equilibrio 

Med Uruguays tidligere president som kommentator setter Delicate Balance den økte ulikheten og markedets globale makt i en større sammenheng.

Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.

Delicate Balance.

Frágil Equilibrio 

Kjøper vi ting bare for å veie opp for våre følelsesløse liv og mangel på nære relasjoner? Og hvor mye styrer vi denne kjøpegleden selv? Vi klarer oss ikke alene. Dette vet markedet å spille på. Og få kan stoppe det.

Med sin dokumentarfilmdebut Delicate Balance har regissør Guillermo García López benyttet seg av et «snakkende hode»: José Alberto Mujica var Uruguays president fra 2010 til 2015, og representerte det sosialistiske partiet Frente Amplio («Den brede front»). Han er kjent for sitt eksentriske vesen, sin spartanske livsstil – som han kanskje vente seg til under sitt 14 år lange opphold på isolat etter å ha vært geriljakriger – og sitater som «fattige mennesker er de som bare jobber for å holde på en dyr livsstil og bestandig vil ha mer og mer». Han har nok å utsette på det han mener er en umenneskelig verdenspolitikk.

Tre fortellinger. Mujicas ideer om det moderne samfunn, der økonomiske interesser kommer foran menneskelige verdier og der markedet bestemmer, er filmens tematiske røde tråd. Den binder sammen tre vekslende skildringer fra tre forskjellige verdenskontinenter:

I Madrid skildres en brutal virkelighet når en hær av nådeløse politistyrker kaster alminnelige folk ut på gaten og gjør dem husløse. Dette er folk som har falt i gjeldssjakten skapt av finansmenn som har fulgt samme oppskrift som boliglånhaiene brukte i Statene og som fikk boligmarkedet til å rase sammen i 2008. Flere nordamerikanske banker har også medvirket i denne såkalte businessen. Men mens spanjolene drives ut på gatene, blir bankene kjøpt ut av gjelden.

Samtidig, i Mount Gurugú i Marokko, fester en mann skruer under tøyskosålene, i håp om å klare det store spranget neste gang han og medflyktningene skal prøve å løpe ut i frihet. De er alle unge menn fra afrikanske land, flere med høy utdannelse. De har levd i skogen snaue ti kilometer fra den europeiske grensen i flere måneder. «Det er ingen fred her,» sier en. Så nært, men allikevel så fjernt. Men på andre siden av den spanske enklaven vet de ikke hva som faktisk venter dem.

Samtidig, i Japans Tokyo, møter vi på to velutdannede menn i dress som kan kjøpe hva de vil, men som ikke ser helt ut til å prise seg lykkelig over sin materielle rikdom: De har jo ingen tid til å bruke disse pengene, og jobber så mye at alt går på autopilot. Robottilværelsen har gjort dem emosjonelt isolerte og fremmedgjorte, og «livsgnist» er trolig et fremmedord.

Det er de fattigste som setter flest unger til verden. Å formere seg er deres hevn.

Globalt problem. De ulike vitnesbyrdene i Delicate Balance bidrar til den komplekse og detaljerte beskrivelsen av et problem som har blitt globalt. I en tid der markedet setter premissene – der markedet krysser landegrensene, tvinger nasjoner nærmere hverandre og ulikheten øker – er det kanskje på tide å tenke annerledes om verdenspolitikken. Er landegrenser utdaterte?

Parallelt med en voice-over studerer vi stiliserte bilder av ulike folk på vei til og fra noe, filmet fra forskjellige bykjerner i sakte film. Kanskje er det et uttrykk for et ønske om å bremse tiden? Mye ser i hvert fall ut til å ha gått for fort i prosessen med å få verden til å gå fremover. Økonomer krangler om økonomisk vekst. Kapitalismen har gitt oss mye kunnskap, ressurser og muligheter. Men skal man få de fattigste til å bli med på kjøpefesten, krever det at man investerer i dem. Allikevel er det for mye grådighet og egoisme i verden, mener Mujica. Derfor vil man ha umiddelbar profitt. Den går på bekostning av den laveste klassen.

Vi har prestert å organisere en global sivilisasjon som aggressivt etter å skape kunder, som konsentrerer makt overalt, men som samtidig splitter flertallet. Verdens største problem er mangelen på skikkelig styring av den, er ekspresidentens konklusjonen. For vi har ressursene og kunnskapen, men mangler totalt retningen. Og når majoriteten er så fattige at de sulter, har vi et stort problem: Hvem vil tenke på samfunnets politikk når man bare må fokusere på å overleve? Samtidig er det, som Mujica og mange før ham påpeker, de fattigste som setter flest unger til verden. Å formere seg er deres hevn.

I Marokko fester en mann fast skruer under sålene på tøyskoene sine, i håp om å klare det store spranget bedre neste gang han og medflyktningene skal prøve å løpe ut i frihet.

Demokratiet som brast. Demokratiet vårt har brutt sine løfter om likestilling og rettferdighet. For hvem er det som egentlig styrer måten vi lever på? Markedet fører med seg progressivitet og modernitet, men også det intense slaveriet, representert av markedsavhengighet og det permanente incentivet til å kjøpe og kjøpe, sier Mujica. Hans løsning er at verden burde vært uten grenser, med klare, felles globale regler for å kunne møtes på samme premisser, samt å revidere handelsmetodene.

Vi har tidligere i både fiksjonsfilm og dokumentar blitt presentert for liknende argumentasjon rundt verdens økte ulikhet: Stafettpinnen er tatt videre fra Robert Reich-dokumentaren Inequality For All (Kornbluth, 2013). Men Delicate Balance har ingen statistikk eller kildetunge faktaopplysninger å vise til, og i tillegg til å lene seg på Mujicas karisma og spisse tunge, går den heller inn på det humane planet. Det spilles på nærhet og man baserer seg på cases, på personlig empiri. Her er enkelthistoriene generaliserende for det flere mennesker opplever i verden i dag. Uttalelsene og de visuelle skildringene kan blott tas for hva de er – som støttende argumentasjon til fakta vi allerede kjenner til: Dette er konsekvensene av verdens økende forskjeller, der forbrukermakten er blitt sterkere enn noe annet. En makt som trumfer all kultur.

Her er heller ingen motstemmer til det som blir sagt, og det spilles mer på empati enn på fakta rundt personene vi følger – på godt og vondt. Hvor er the Delicate Balance? Dokumentarer kan godt være dystopiske, samtidig lever vi i en tid hvor vi trenger oppmuntring og grunner til å leve. Spørsmålet er om dét var Lopez’ hensikt med debuten.

---
DEL