Liberal venstreside

Nå vil også SV være et liberalt parti.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er forskjeller, men de er relativt små. Eller de er forskjeller i grad, ikke i kvalitet. Noe slikt må bli konklusjonen etter debatten som fant sted på en bar i Oslo mandag denne uken om forholdet mellom sosialliberalisme og liberal sosialisme.

– Overgangen mellom dem er glidende, åpnet paneldeltager og stipendiat ved Universitetet i Bergen Cathrine Holst med å si.

– Det er forskjeller, men også likheter mellom de to posisjonene som blir oversett i norsk politisk debatt, fulgte Ole Jacob Sending fra Sosialliberalt forum opp med.

Bård Vegar Solhjell, partisekretær i SV og liberal sosialist, vil redde de liberale kjerneverdiene fra markedsliberalistene:

– I dag er det markedsliberalismen som i størst grad truer menneskers like rettigheter, ukrenkelighet og rettsvern.

Rørende enighet?

I den grad det finnes tilløp til høy temperatur i en slik debatt i dag, skyldes det på den ene siden Sendings argument om at de liberale sosialistene er for glad i å bruke statsmakt og for glad i resultatlikhet til forkleinelse for et fokus på like muligheter. Og på den andre siden Solhjells argument om at sosialliberalere er løpegutter for den økonomiske liberalismen som i sin tur truer selve det liberale verdigrunnlaget.

Men først og fremst var det ordene «jeg er enig i nesten alt du sier», som preget debatten. Sending kunne etter hvert konstatere at Solhjell og SV var blitt mer opptatt av like muligheter enn av resultatlikhet, og Solhjell kunne konstatere at sosialliberaleren Sending deler skepsisen til å bruke markedet som reguleringsmekanisme på områder som helse og utdanning.

Det er unektelig noe nytt ved at SV konkurrerer med sosialliberalere om å være de liberale kjerneverdienes beste forsvarer. Det er også nytt, unektelig, at SVs Bård Vegar Solhjell og Sending, som etter eget sigende er «listefyll» på Venstres stortingsliste, overlapper hverandre politisk i en overraskende stor grad.

Men som Holst påpekte under debatten:

– Det å diskutere forholdet mellom SV og Venstre er noe annet enn å diskutere forholdet mellom liberalismen og sosialismen.

Økonomi

La oss ta det første først. Og se hvor dypt disse likhetene egentlig stikker. For det må da være noen grunnleggende motsetninger her når Venstre sitter i en regjering bestående av Høyre og KrF, mens SV forbereder seg på å regjere sammen med Ap og Sp? Når sosialliberalerne med Holst ord «utviser en forskjell mellom liv og lære som er helt hinsides» i en regjering som med Solhjells ord gir oss «Høyres sosiale uansvarlighet og KrFs intoleranse»?

Synet på sosiale forskjeller og hvor mye man skal forskjellsbehandle mennesker for å skape de like mulighetene begge parter ser som et mål, er muligens et slikt grunnleggende skille.

– Men det er mer et spørsmål om grad enn om absolutte motsetninger, påpekte både Sending og Solhjell.

SV går inn for kvotering av kvinner til styre og stell, noe som vel må betraktes som urimelig fra et liberalt ståsted. Men samtidig vil Sending ha en behovsprøvd barnetrygd. SV vil på sin side holde på den universelle ordningen. Og så er det dette med borgerlønn – Venstres kongstanke – at alle skal ha en garantert minsteinntekt. Jo, tro det eller ei: Det vil SV utrede.

Men i synet på kapitalismen og den økonomiske politikken må det vel være forskjeller? Ifølge Sending er dette det største hinderet for at sosialliberalere skulle velge å samarbeide med de liberale sosialistene i SV. Han vil ikke regulere økonomien på sosialistisk manér. Det vil krenke den enkeltes frihet. Cathrine Holst vil ha forsøk med arbeiderstyrte bedrifter. Solhjell vil gi større innflytelse for vanlige folk også innenfor den økonomiske sfæren. Men så viser det seg, selv om synet på kapitalismen nok fortsatt skiller: Venstre har på kommunalt nivå støttet arbeiderstyrte bedrifter, og er de små bedriftenes beskytter.

Revolusjonene

Hva så med det ideologiske eller politisk-teoretiske nivået. Hva slags idémessig forflytninger er det som har foregått hos de liberale sosialistene når forskjellene i dag er relativt små i forhold til sosialliberalismen? Den liberale tradisjonen springer ut fra den franske revolusjon, og har basis i borgerskapets oppgjør med det forutgående føydalsamfunnet. Marxismens kjernebudskap er at de liberale rettstaten riktignok utgjorde et fremskritt, men at den politiske liberalismen skaper en illusjon av rettferdighet samtidig som arbeiderklassen fortsatt undertrykkes. Staten under kapitalismen er borgerskapets forlengede arm, og rettsstaten et skalkeskjul for klasseinteresser. Det er en holdning de liberale sosialistene nødvendigvis må ha gått vekk fra.

Da er det Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen stiger inn på arenaen:

– Sosialdemokratiet er gravlagt. Turbokapitalismen øker forskjellene dag for dag. Dersom det sosialdemokratiske eller sosialliberale prosjektet ikke lykkes i å gjøre noe med dette, kommer leninismens gamle utfordring opp på nytt. At samfunnet ikke kan endres gjennom reformer, men bare av en avantgardeledet revolusjon som innfører en kommandoøkonomi.

Og man kunne for et øyeblikk tro at holdninger og retorikk var slik de skulle være. Som før.

Men nei:

– Dette har en egenlogikk som er vanskelig å unnslippe. Man konfrontere de tunge spørsmålene om makt, men jeg har ikke noe svar på disse spørsmålene, og vet bare at sosialismen har hatt godt av å forene krefter med liberalere, fortsatte Braanen.

Selv i Klassekampen har de liberale verdiene et slags fotfeste.

Solhjell er enda klarere, og vil legge vekk alle sosialistiske prosjekter som ikke har en liberal bunnplanke.

Det liberale dilemma

Og så til kveldens utfordring. Med tre liberalere i panelet og Hans Skjervheims essay Det liberale dilemma i mente, er det på tide å sjekke bevisstheten om en av liberalismens grunnleggende tvetydigheter. Enhver liberaler, om han er sosialliberaler eller liberal sosialist, bør reflektere over den politiske liberalismens begrensninger. Vi kan gi det liberale dilemma to generelle beskrivelser.

For det første, og det er dette Hans Skjervheim er mest opptatt av, at liberalismen kan få et totalitært preg når den forholder seg til ikke-liberale subkulturer. Den tolererer bare forskjellighet i en begrenset grad, men har ikke toleranse for mer eller mindre fundamentalistiske grupper og deres verdenssyn. For det andre hva liberaleren skal mene om åpenbart ikke-liberale fenomener. Hva vil den liberale gjøre med det totalitære?

– Så hva mener du om dette, Sending?

– Som sosialliberaler, i motsetning til den rene liberalismens laissez-faire, vektlegger jeg en større vilje til å intervenere for å få et ønsket resultat. Men samtidig skiller jeg meg nok fra de liberale sosialistene når det gjelder hvor alvorlig en urettferdighet skal være før man bruker statsmakten for å rette opp i situasjonen.

– La oss gjøre det ekstra vanskelig når det gjelder det andre aspektet: Hva mener du man bør gjøre overfor et totalitært regime som Nord-Korea? Intervensjon dersom alt annet svikter?

– Nei, jeg ville gått så langt, tror jeg. Og det skyldes at en intervensjon, på tross av de gode humanitære argumentene, bryter med rettsprinsippene i den internasjonale politikken, noe som på sikt vil medføre ett større onde, sier Sending.

– Hva med deg, Solhjell, når det gjelder totalitær liberalisme?

– Det skal være et liberalt regime for hva slags ytringer som skal være tillatt, også når det gjelder ikke-liberale ytringer. Men det må settes en grense, og den må blant annet være avhengig av hva slags metoder som taes i bruk og hvor hardt det rammer ofrene for ytringene.

– Hva med Nord-Korea?

– Det ville ikke vært riktig å gripe inn militært. En kollektiv enighet er et gode, særlig i internasjonal politikk. Dessuten er det veldig sjeldent at bruk av militærmakt har de ønskede effektene.

– En ny-konservativ hauk, ville nok pekt på Tyskland etter krigen, og argumenter med at den militære intervensjonen som gjorde slutt på naziregimet klarte å stable et velfungerende demokratisk system på beina?

– Ja, men det er unntaket. Det er få andre eksempler på at det har lyktes. Og militære intervensjoner har store negative konsekvenser, sier Solhjell.

– Holst, du har nok lest Skjervheims essay. Hva er din kommentar?

– Jeg vil gå så langt som å si at dette ikke er et liberalt dilemma. Det finnes vanskelige enkeltsaker, sant nok, men jeg synes det er intellektuell latskap å kalle noe et dilemma for raskt. Dersom man står overfor bestemte typer illegitime praksiser, som for eksempel en totalitær barneoppdragelse (et av eksemplene til Skjervheim, red.anm.), er det for meg åpenbart at det liberale standpunktet er å beskytte barna mot slike overgrep.

– Ok. Hva med grenser for ytringsfriheten?

– Vel, her kan man snakke om et virkelig dilemma. De fleste vil være enige i at det må være en grense for massiviteten og omfanget av nedsettende og stigmatiserende ytringer. Derfor kan man kanskje heller regulere utbredelsen av ytringene enn ytringene i seg selv. Det å være liberal er vel å tenke seg godt om før man går inn for sensur. Det har alltid omkostninger, men det kulturelle hegemoniet kan være så sterkt at minoriteters eller for eksempel kvinners mulighet til å utfolde seg kan bli så redusert at reguleringer er eneste mulighet.

– Hva med det andre aspektet ved dilemmaet?

– Det er jo et helt spekter av virkemidler man kan bruke overfor et slikt regime. Fra å støtte det som finnes av intern opposisjon med penger og ressurser, via sanksjoner og resolusjoner til en FN-styrt intervensjon. Det sistnevnte ville ha virvlet opp hele debatten rundt rettferdig krigføring, og er ikke ønskelig. Jeg er tilhenger av ikkevoldelig motstand nedenfra – som sivil ulydighet, generalstreik og så videre. Men dette er vanskelig i Nord-Korea, fordi landet er så isolert og så totalitært at man står overfor borgere som ikke er utdannet i en demokratisk tradisjon og derfor ikke alltid ser behovet for endring. Dette er et reelt dilemma, som jeg synes det er svært vanskelig å si noe mer om.

– Siden 1989 har man havnet i flere vanskelige situasjoner når det gjelder bruk av humanitær intervensjon. I enkelte tilfeller, som Rwanda, burde man vel ha gjort noe selv om FN vist seg ute av stand til å gripe inn på grunn av lammelse i sikkerhetsrådet. Hva mener du om slike situasjoner?

– Å gå inn for intervensjon uten FN-mandat åpner for intervensjoner som bare tjener stormaktsinteresser og som bryter med folkeretten. Det kan finnes etiske argumenter for noe slikt, Rwanda er et godt eksempel, men hovedregelen er rimelig klar, avslutter Holst.

---
DEL

Legg igjen et svar