Liberal og anarkistisk

Ukemagasinet The Economist markerte 15. september sitt 175-årsjubileum med et manifest mot svekkede liberale verdier.

TOMASSINI Lamberto «IA»
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

På engelsk ligger det noe mer humant i begrepet liberal enn det som har med markedsøkonomi og kynisk nyliberalisme å gjøre. Liberale verdier handler ifølge The Economist om å beskytte individets frihet og respekt, fellesgoder samt å jobbe for «åpne markeder og et begrenset statsapparat». 

Manifestet beklager at slike verdier de siste 25 år har måttet vike for populisme, pessimisme, makthierarkier og elitisme.

Dette bekreftes i bøker som The Retreat of Western Liberalism og Has the West Lost It? og artikler som «Is Democracy Dying» og «What’s Killing Liberalism?» (Foreign Affairs/Atlantic). The Economist har hele det siste halvåret sett nærmere på liberale verdier, også der liberalere har feilet. De minner om at 1800-tallets liberale egentlig var radikale, i betydningen å gå til roten av samfunnsproblemer og virkelig kunne ta tak i nødvendige endringer. Vi kan blant annet takke 1800-tallsliberalerne for at vi i dag har en gjennomsnittsalder på mer enn 30 år – som da The Economist ble grunnlagt – og for at den andel av befolkningen som tar en høyere utdannelse er femdoblet siden den gang.

The Economist kritiserer på lederplass hvordan et nyere liberalistisk meritokrati etter hvert har latt frihet kun gjelde de få. Mange glemte fundamentet for de liberale verdiene: at vi alle er født like og derfor skal ha like muligheter. Den liberale eliten og styrende klassen har lenge levd i en slags boble: De går på de samme skolene, gifter seg med hverandre, bor i samme gater og møtes i de samme foraene. De kritiseres for ikke å ha hindret fremkomsten av «kriger, finanskrise, teknifisering, flyktningstrømmer og kronisk utrygghet». De kaller det også en skam at mange liberalere har endt opp som konservative – helt uvillige til å møte tidens endringer, og «redde for å forsvare tyngre reformer». De har hatt for mange fordeler av det eksisterende systemet, skriver The Economist.

Samfunnskontrakten

Denne nyliberalistiske og konservative eliten har overtalt brorparten av de 99 prosentene som befinner seg utenfor deres regjerende og definerende makt, til å tro at livet stort sett skal bestå av kontinuerlig arbeid og konsum. Ikke ulikt Erna Solberg, når hun insisterer på at vi fremover må jobbe mer.

På liknende vis skriver David Graeber i den nye boken Revolusjoner i revers (Cappelen Damm) om hvordan «den nyliberale kapitalismen […] er besatt av å gi inntrykk av at ’det ikke finnes noe alternativ’», slik de siterer Thatcher og Reagan fra 80-tallet. Dette er ikke en økonomisk, men en politisk måte å pulverisere vår fantasi og menneskelige kreativitet på, mener Graeber. Han kritiserer interessant nok også store deler av arbeiderklassen for å fremme en konsumistisk eller «småborgerlig produktivistisk» ideologi. Som professor i antropologi – og anarkist – anbefaler han en mer «grunnleggende avvisning av selve ideen om arbeid av det slaget vi har i vårt samfunn». Sosialister er således for opptatt av arbeid, byråkrati og konsum. For ham er det ironisk at mens anarkistene kjempet for kortere arbeidstid, tenderte de sosialistiske fagforeningene i forrige århundre alltid mot «å kreve høyere lønninger» og omfavne «forbrukerparadiset som den borgerlige fienden tilbød dem». Han mener det er bedre «å jobbe fire timer om dagen enn å gjøre fire timers arbeid på åtte timer».

Var vi født frie, men havnet i lenker overalt?

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

1 kommentar

  1. Glimrende gjennomskuelse av The Economist’: «A call to arms» – liberale manifest.

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.