Liberal og anarkistisk

Ukemagasinet The Economist markerte 15. september sitt 175-årsjubileum med et manifest mot svekkede liberale verdier.

TOMASSINI Lamberto «IA»
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

På engelsk ligger det noe mer humant i begrepet liberal enn det som har med markedsøkonomi og kynisk nyliberalisme å gjøre. Liberale verdier handler ifølge The Economist om å beskytte individets frihet og respekt, fellesgoder samt å jobbe for «åpne markeder og et begrenset statsapparat». 

Manifestet beklager at slike verdier de siste 25 år har måttet vike for populisme, pessimisme, makthierarkier og elitisme.

Dette bekreftes i bøker som The Retreat of Western Liberalism og Has the West Lost It? og artikler som «Is Democracy Dying» og «What’s Killing Liberalism?» (Foreign Affairs/Atlantic). The Economist har hele det siste halvåret sett nærmere på liberale verdier, også der liberalere har feilet. De minner om at 1800-tallets liberale egentlig var radikale, i betydningen å gå til roten av samfunnsproblemer og virkelig kunne ta tak i nødvendige endringer. Vi kan blant annet takke 1800-tallsliberalerne for at vi i dag har en gjennomsnittsalder på mer enn 30 år – som da The Economist ble grunnlagt – og for at den andel av befolkningen som tar en høyere utdannelse er femdoblet siden den gang.

The Economist kritiserer på lederplass hvordan et nyere liberalistisk meritokrati etter hvert har latt frihet kun gjelde de få. Mange glemte fundamentet for de liberale verdiene: at vi alle er født like og derfor skal ha like muligheter. Den liberale eliten og styrende klassen har lenge levd i en slags boble: De går på de samme skolene, gifter seg med hverandre, bor i samme gater og møtes i de samme foraene. De kritiseres for ikke å ha hindret fremkomsten av «kriger, finanskrise, teknifisering, flyktningstrømmer og kronisk utrygghet». De kaller det også en skam at mange liberalere har endt opp som konservative – helt uvillige til å møte tidens endringer, og «redde for å forsvare tyngre reformer». De har hatt for mange fordeler av det eksisterende systemet, skriver The Economist.

Samfunnskontrakten

Denne nyliberalistiske og konservative eliten har overtalt brorparten av de 99 prosentene som befinner seg utenfor deres regjerende og definerende makt, til å tro at livet stort sett skal bestå av kontinuerlig arbeid og konsum. Ikke ulikt Erna Solberg, når hun insisterer på at vi fremover må jobbe mer.

På liknende vis skriver David Graeber i den nye boken Revolusjoner i revers (Cappelen Damm) om hvordan «den nyliberale kapitalismen […] er besatt av å gi inntrykk av at ’det ikke finnes noe alternativ’», slik de siterer Thatcher og Reagan fra 80-tallet. Dette er ikke en økonomisk, men en politisk måte å pulverisere vår fantasi og menneskelige kreativitet på, mener Graeber. Han kritiserer interessant nok også store deler av arbeiderklassen for å fremme en konsumistisk eller «småborgerlig produktivistisk» ideologi. Som professor i antropologi – og anarkist – anbefaler han en mer «grunnleggende avvisning av selve ideen om arbeid av det slaget vi har i vårt samfunn». Sosialister er således for opptatt av arbeid, byråkrati og konsum. For ham er det ironisk at mens anarkistene kjempet for kortere arbeidstid, tenderte de sosialistiske fagforeningene i forrige århundre alltid mot «å kreve høyere lønninger» og omfavne «forbrukerparadiset som den borgerlige fienden tilbød dem». Han mener det er bedre «å jobbe fire timer om dagen enn å gjøre fire timers arbeid på åtte timer».

Var vi født frie, men havnet i lenker overalt?

Var vi født frie, men havnet i lenker overalt, slik Jean-Jacques Rousseau beskrev det gryende moderne samfunnet? Mannen bak Samfunnskontrakten (1762) mente at sivilisasjonen ikke selv klarer å opprettholde frihet og likhet slik tidligere mennesker gjorde, de som levde i pakt med naturen. Dette er en myte, ifølge Graeber (se essay side 6–7). I sin serie om liberale tenkere har The Economist på sin side kritisert Rousseau for å være en illiberal profet: Som pessimist antok han at samfunnet skaper egoister – og friheten for alle må derfor gjenskapes gjennom tvang. Marx, en annen illiberaler og pessimist, ifølge The Economist, mener friheten bare kan gjenvinnes ved en voldelig revolusjon. Også Nietzsche omtales som illiberal fordi han beskrev hvordan samfunnet ville ende i kynisk nihilisme. 

Nå er jo optimisme, vekst og produktivitet mer i The Economists ånd – derfor leser de også de tre nevnte filosofene ganske overfladisk. Og derfor omtales tenkere som Mill, de Tocqueville, Keynes, Berlin, Schumpeter, Popper, Hayek, Rawls og Nozick i mer positive ordelag. 

I Revolusjoner i revers insisterer på sin side David Graeber på at i en fri, fantasirik verden må målet være et mer levd liv, ikke et liv der konsum, vekst og arbeid dominerer alt. Ser man til dagens pragmatiske anarkister, kjemper også de for individuell frihet og en begrenset stat som de liberale, men langt mer for minoriteters rettigheter – med andre ord frihet og solidaritet. 

The Economist  anbefaler en ny samfunns-kontrakt for vår tid.

Hva tenker The Economist om solidaritet? For nyliberalister generelt står jo ikke begrepet spesielt høyt i kurs. La meg da gjengi hva ukemagasinet punktvis anbefaler som en ny samfunnskontrakt for vår tid: at flyktninger må ønskes velkommen og gis rett til utdannelse og helsetjenester, men ellers klare seg selv; boliger må reguleres slik at folk flest har råd til dem; priser må reduseres ut fra effektiv produksjon; folks valgfrihet må opprettholdes. De er kritiske til store, dominerende bedrifter. Automatisering anser de derimot ikke som noen stor fare, da nye jobber vil skapes. En «liberal nytenkning av velferdsstaten starter med utdannelse», skriver de: Førskoler bør prioriteres fremfor universiteter, da menneskets liv formes tidlig. Samfunnet må åpne opp for livslang læring. The Economist vil også at pensjon prioriteres til dem som trenger den mest. Overraskende nok tar de opp universell borgerlønn, da mange liberale tror at når mennesker får bestemme over seg selv, gir det mer vekst og lykke. På dette punktet anbefaler heller The Economist en «negativ skatt» hvor de som tjener mindre enn en «minimumsinntekt», skal ha kompensasjon. I likhet med pensjonen må denne behovsprøves – fremfor at de som allerede har nok, skal få mer. The Economist krever at de rike betaler formuesskatt og moderate arveavgifter. Til slutt mener Economist at ufaglærte bør få mindre skatt, at boligskatten heller bør tillegges landeiendommer, og at verden nå må få strenge karbon- og miljøavgifter. Ville du trodd at alt dette skulle komme fra liberalt hold? 

Militæret

Skuffelsen blir imidlertid stor når The Economist – særlig etter å ha erklært individets frihet og kritisert Rousseau og Marx for å bruke tvang og vold – går inn for et enda sterkere militærapparat. I manifestet anbefaler de Europa og Asia å ruste opp, slik USA ber om – med tanke på alliansene som manglet i mellomkrigstiden. 

Plutselig kom altså et krav om bruk av vold og en uproduktiv militærindustri – for å fremme fred og frihet. Når dagens anarkister vil bygge ned både storkapital, statsapparat og militærindustri, faller liberalerne i The Economist tydeligvis av før det siste punktet på listen.

Se også … om anarkisme, samt Orientering … om det liberale dilemma,
om borgerlønn …, og om arbeid …

Kommentarer