Lever i frustrasjon på niende året

De risikerer livet for å komme seg vekk fra et sønderskutt Gaza. For mange unge er migrasjon til EU siste halmstrå.

Ahmad al-Kabariti

I et halvmørkt rom med lukt av arabisk kaffe der en tynn solstråle sniker seg inn gjennom et knust vindu, sitter 29 år gamle Ayman al-Ghool på en stol. Han husker fremdeles de desperate ropene fra de som var sammen med ham i den sprukne glassfiberbåten på vei til Italia, og som den gangen befant seg noen titalls sjømil utenfor den egyptiske byen Alexandria.

I en fiolett dokumentholder full av papirer sjekker Ayman ofte det tyrkiske visumet han nylig fikk i passet sitt, som forberedelse til å få hans navn inn på listen over reisende via grenseposten i Rafah, mellom Gaza og Egypt, etter at han mislyktes i sitt forrige forsøk på å komme seg til Malmø og få drømmene sine oppfylt, forteller han til Ny Tids korrespondent.

Kaffeflekker og spredte sigarettsneiper fyller bordplaten på skrivebordet ved Aymans vindu, sammen med en støvete laptop han bruker til å følge med på den ikke særlig oppdaterte nettsiden med listen over personer som skal få reise. En Gaza-offiser har lovt å få navnet hans inn blant de 500 første som kommer seg til den egyptiske siden av grensen, bare 50 meter vekk fra den palestinske siden. Dette har Ayman betalt 600 dollar for, i håp om å komme seg videre til Alexandria og derfra til Ankara, for så endelig å nå den sørlige delen av Malmø.

Fluktforsøk. Ayman ble ferdig utdannet sivilingeniør for fem år siden. Sammen med 90 000 andre palestinere i Gaza venter han på å få reise så snart grenseovergangen ved Rafah blir åpnet igjen. Denne grenseovergangen er Gazas eneste åpning til omverdenen, men ble stengt etter at Egypts president Abdel Fattah al-Sisi tok over makten i 2013.

«Så lenge du ikke har et utenlandsk visum i Gaza, har du ingen sjanse til å komme ut og se verden utenfor,» sier Ayman. Han legger til: «Jeg gjorde meg en veldig dårlig erfaring i september i fjor, som var forrige gang jeg forsøkte å komme meg vekk. Jeg brukte over 7000 dollar og kom meg ikke til Malmø, der jeg har slektninger som forteller at de har svensk pass og lever i frihet.»

På den 37. dagen av det 51 dager lange angrepet på Gaza sist sommer, klarte Ayman og elleve andre unge å komme seg gjennom en 900 meter lang tunnel under den egyptisk-palestinske grensen. Den egyptiske hæren var ikke klar over at denne tunnelen eksisterte, etter at de militære  hadde ødelagt hundrevis av liknende grensetunneler i området som strekker seg 14 kilometer langs den felles grensen.

«Etter at vi var kommet over på egyptisk side, måtte vi betale eieren av tunnelen 700 dollar per person, men vi var lykkelige over å ha unnsluppet de israelske bombetoktene denne skjebnesvangre sommeren,» forteller han. «Vi måtte holde oss unna kontrollposter i Sinai nordøst i Egypt, ettersom egyptiske militære arresterer alle som ikke snakker med egyptisk aksent. De beskylder oss for å tilhøre Hamas, som slåss mot den egyptiske armeen ved å smugle mennesker gjennom tunnelene. Men for 500 dollar lot de oss dra videre mot Alexandria.»

Da Ayman og de andre migrantene fra Gaza ankom Alexandrias strender, ble en egyptisk mellommann med dem i båten som startet en reise vekk fra bekymringene om politikk og kriger på rekke og rad.

Den 19. september 2014 druknet anslagsvis 450 migranter, i hovedsak fra Gaza, Syria og Komorene, i Middelhavet etter en krangel mellom menneskesmuglerne og migrantene i en båt nær Italia.

Ayman var om bord, men overlevde. Han ble arrestert i Italia, og deretter sendt tilbake til Gaza.

International Organization for Migration (IOM) hevder i en 216 sider lang rapport fra september i fjor at 22 000 illegale immigranter har druknet i Middelhavet siden 2000.

Tapt fremtidshåp. Når Ayman er villig til å forsøke å reise vekk nok en gang, og dermed måtte gjennomgå den samme strie påkjenningen på nytt, forklarer han det på denne måten: «Jeg har mistet håpet for fremtiden. Det fins ikke arbeid, det er ingen stabilitet, ingen frihet, enhver politimann kan stoppe deg om du så bare jogger bortover stranden.»

Andre unge mennesker Ny Tid har snakket med, tror at om et eller annet land hadde åpnet dørene sine for palestinerne, ville tusener styrte dit for å komme seg vekk fra dette fengselet. Folk i fengsel ellers i verden vet når de vil slippe ut, men her vet ingen når de får frihet til å skape sitt eget liv.

Susan Yusri, som studerer fransk litteratur ved Al-Azhar-universitetet i Gaza, forteller at forloveden hennes har lovt å få henne ut av Gaza og til Belgia med hjelp fra slektningene hans som bor der. «Jeg er så frustrert. Enten dra til Brussel eller bli arrestert i Italia, eller dø med magen full av saltvann i Middelhavet – vi aner jo ikke når ting blir bedre her,» sier Susan til Ny Tid.

Om lag 30 000 studenter avlegger avgangseksamen i Gaza hvert år. 75 prosent er uten arbeid, og har et håp om å kunne reise vekk for å skape seg en fremtid, heter det i en rapport fra akademiske institusjoner i Gaza.

Arbeidsledigheten i Gaza er registrert til 45 prosent, mens andelen fattige har økt til 60 prosent i det tett befolkede området med 1,8 millioner mennesker.

For hver dag som går blir det verre enn før.

Momen Abu Ammouneh (32) fikk nylig tillatelse av de lokale myndighetene til å reise via grenseposten Erez lengst nord i Gaza på grensen til Israel. Men de israelske myndighetene tillater ikke folk fra Gaza å reise gjennom Israel, bortsett fra i svært kritiske humanitære situasjoner, som når noen trenger øyeblikkelig medisinsk hjelp.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.