Levende tanker og ideologiers død

Det er forskjell på ideologi og parti, Røe Isaksen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I Ny Tid nummer 34 kommer Torbjørn Røe Isaksen med et tilsvar til vårt innlegg om hans ideologiske forvirring. Men kan det regnes som et tilsvar? Røe Isaksen har som premiss at vi er ute etter å kritisere Unge Høyres standpunkter. Hvis han leser innlegget en gang til, vil han imidlertid se at det ikke på et eneste punkt er kritikk av Unge Høyres politikk, men et spørsmål om lederens begrepsdefinisjoner, eller rettere sagt, konstruksjoner, som opptar oss.

En del av påstandene til Røe Isaksen er likevel så oppsiktsvekkende at de krever en kommentar. Det er interessant å merke seg at Isaksen «gjør artikkelforfatterne oppmerksom på at Adam Smith egentlig var moralfilosof og i tillegg pleiet jevnlig kontakt med Edmund Burke». Så vidt vi vet er ikke moralfilosofi en enhetlig filosofisk retning med klart definerte synspunkter, og det at mennesker pleier omgang med hverandre er vel heller ingen garanti for at de har sammenfallende meninger.

Når Røe Isaksen senere spør om artikkelforfatterne helst vil ha «en nasjonal og etnisk konservatisme á la den vi ser i vulgære former på kontinentet, eller en åpen og tolerant konservatisme som vi ser i Unge Høyre», har han ikke skjønt hva vi snakker om. For, som allerede nevnt, det var ingen vurdering av Høyres praktiske politikk vi kom med, ei heller av ungdomspartiets ideologiske føringer (selv om akkurat dette kunne vært interessant). Vårt anliggende var, og er fremdeles, Røe Isaksens oppfatning av ideologien konservatisme, og som en videreføring av dette: hans sammenblanding av ideologi og parti.

Parti og ideologi

Det er en vesensforskjell om man mener at et parti forvalter en ideologi eller om man mener at ideologien formes av partiet; og det er dette det først og fremst handler om – forholdet mellom parti og ideologi. Kan et parti virkelig forandre en ideologi? Selv om et parti har ideologiske føringer, vil ikke dette si at partiet er det samme som ideologien. Som en følge av dette kan et parti fravike fra en ideologi og ha flere ideologiske inspirasjonskilder. Men for Røe Isaksen er ideologier bare papirhatter som vi setter på hverandre. Hans vektlegging av levende tanker vil medføre døde ideologier, og hvis ideologiene er døde står vi fritt til å konstruere våre egne begreper. Hvis ord bare er semantikk og begreper bare ord, har han helt rett, men for oss har denne «skinndebatten» og disse «papirhattene» en betydning i seg selv. En ideologi består av dypere og mer grunnleggende sannheter, som skal gi mening og sammenheng til forskjellige konkrete standpunkter, og innholdet her kan ikke rokkes ved gjennom flertallsvedtak.

Når Arbeiderpartiet i stadig sterkere grad går inn for privatisering av offentlig sektor, er det ikke ideologien sosialisme som har forandret karakter, men partiet. Ja det er interessant å legge merke til at partiers ideologiske føringer ikke er de samme som de var tidligere. Om dette i seg selv er problematisk, velger vi å ikke ha noen mening om her, men det er helt klart at Røe Isaksen ikke er alene om å legge til side tradisjonelle ideologiske føringer for mer pragmatiske politiske vurderinger. Selv om partiet til Røe Isaksen i stor grad har byttet hatt, betyr ikke det at ideologien har fulgt med på lasset. På samme måte som sosialismen ikke forandrer seg med Arbeiderpartiet, forandres heller ikke konservatismen med Høyre.

Forandrer synteser ideologien?

Røe Isaksen belegger sine påstander om likhetene mellom liberalisme og konservatisme ved å vise til Toquevilles liberale konservatisme og Burkes liberale sinnelag. Men ingen av disse var noen forkjempere for en atomistisk individualisme, der nyttemaksimering og selvrealisering sto i sentrum. Tvert om; de fryktet begge at en vektlegging av slike verdier ville føre til fremmedgjøring og det organiske samfunnet kollaps. Det er nettopp dette atomistiske individbegrepet som kjennetegner markedstenkningen, en tenkning Røe Isaksen omtaler som en viktig del av konservatismen. Det er ikke noe i veien med å lage synteser av ulike ideologier, slik som Toquevilles liberale konservatisme. Men endrer en slik syntese konservatismens natur? Da endrer den i tilfellet også liberalismen på samme måte, slik at begge ideologier utviskes til fordel for den nye syntesen. Og dette kan vel ikke være Røe Isaksens poeng? Han vektlegger også at det finnes «et grenseland mellom den liberale konservatismen og liberalismen.» Men grenseland finnes mellom de fleste ideologier. Troen på fremskrittet og enkeltmenneskets muligheter deles av sosialismen og liberalismen, mens konservatismen og sosialismen begge har en kollektivistisk orientering, for å nevne noen berøringspunkter. Det var identifiseringen av innholdet i Røe Isaksens syntese vi reagerte på; for det er jo ingen tvil om at enkeltindividet og markedet er liberalistisk tankegods. Røe Isaksen uttrykte også sin misnøye med disse ideologiske «papirhattene». Vi finner det derfor merkelig at han selv introduserer en ny slik hatt, som bare fører med seg en enda større grad av forvirring. En forvirring han selv sier han vil unngå.

Ideologier må også møte en samtid med nye utfordringer; utfordringer som Burke og hans ideologiske gründere ikke kunne forutsi. Men svaret på utfordringene er ikke å konstruere synteser som ikke er reelle eller å fylle begreper med nytt innhold for slik å unngå motsetninger. En ideologi har i motsetning til et parti, en kjerne som i større grad er uforanderlig. Forandres denne, opphører også ideologien å eksistere. Tar man for eksempel bort aksiomene frihet og enkeltindividet fra den liberalistiske tradisjonen, kan man ikke lenger snakke om liberalisme.

Et parti derimot, kan forandre retning og allikevel fortsette å være samme parti. Her er det flertallsvedtak som bestemmer hvilken vei partiet skal gå. Dette er ikke tilfellet med en ideologi. Derfor kan et parti i ulike perioder ha forskjellige ideologiske føringer, mens ideologiene står igjen som konstanter der partiene er variablene.

Er konservatisme en ideologi?

Røe Isaksen mener også at konservatismen, slik vi omtaler den, døde på 1800-tallet. Nå vektla ikke vi samfunnsstrukturen i det førrevolusjonære Europa (som var det som døde på 1800-tallet) i vårt innlegg, men hovedprinsippene i konservatismens syn på samfunnets utvikling og bestanddeler.

«Fornye for å bevare» sier Isaksen, og prøver med dette å definere konservatismens kjerne. En slik definisjon sier alt og ingenting. Hva er det Isaksen vil fornye, og hva er det han vil bevare? Vi mener at slagordet langt på vei dekker de fleste partier i Norge i dag. Det avgjørende er hva man vil fornye og hva man vil bevare, og det er her Isaksen møter seg selv i døren. Han hevder at det ikke er så rart at konservatismen er liberal, gitt at den etablerte samfunnsordningen er gjennomsyret av liberale verdier og institusjoner. Dersom han mener at konservatisme kun er å bevare det etablerte, kan, som nevnt i vårt forrige innlegg, konservatisme også innebære å bevare et sosialistisk system – på et annet sted eller til en annen tid. En politisk ideologi med et potensial for såpass motstridende ideer kan vel knapt kalles noen ideologi. Det kan heller ikke være slik at konservatisme kun skal verne om liberale verdier, og bli et fast vedheng til liberalismen. I begge tilfeller fratas konservatismen egne ben å stå på. Og dette er kjernen i vår kritikk av Røe Isaksens begrepsforståelse. Dersom de «levende tankene» får altfor fritt spillerom, er dette en trussel mot alle ideologiers grunnleggende sannheter. Vårt syn burde snarere kalles begrepskonservativt enn statisk, slik Røe Isaksen omtalte det. Uten en forståelse for ideologiers grunnleggende sannheter ender vi opp i en tilstand der ideologienes innhold blir underlagt partipolitisk opportunisme.

---
DEL

Legg igjen et svar