Levende tanker eller reaksjonær krampetrekning?

Fellesskap skapes av bånd mellom mennesker, ikke av politiske vedtak. De er heller ikke uforanderlige.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Lars Tore Flåten og Øyvind Kopperud lurer på om jeg ikke vet hva konservatisme er (Ny Tid nr. 32). Selv bruker de en snever, gammeldags og unyansert versjon av begrepet. Konservatismen slik de beskriver den døde på 1800 tallet, og ville i dag vært lite annet enn en reaksjonær krampetrekning.

La meg slå fast to ting først:

For det første: Elementer av konservativ ideologi finnes i større eller mindre grad i mange norske partier. Fra Høyre til SV finner vi mennesker som kaller seg «verdikonservative». Allikevel varierer betoningen mye fra parti til parti. Høyres iver etter å bli medlem av EU kan godt beskrives som et resultat av konservative overveininger rundt behovet for internasjonalt samarbeid og maktbalanse, mens Senterpartiets sterke EU motstand også rommer mye folkelig konservatisme og respekt for historie og tradisjon.

For det andre: Selv om konservatismen oppstod som en anti-ideologi – eller rettere sagt som en reaksjon på de rasjonalistiske opplysningsideologiene – har norsk tradisjon vært å se på konservatismen som en relativt fastspikret ideologi med noen ufravikelige kjerneverdier. Men i motsetning til både liberalismen og sosialismen mangler konservatismen et klart og utvetydig teoretisk grunnlag, og har heller ikke mange ruvende klassikere som for all ettertid viser og forklarer hva konservatismen er. Edmund Burke, ofte kalt konservatismens far, brukte stor patos, svulstige ord og løse begreper for å kritisere den franske revolusjonen; men noen systembygger av format var han ikke. Det ville vel heller ikke sømmet seg for en konservativ liberaler som Burke, full som han var av skepsis til virkelighetsfjern skrivebordsteori.

Ideologiske papirhatter

Som Flåten og Kopperud selv nevner har det rast en debatt om ideologiske merkelapper i sommer. Etter min mening ble denne debatten best beskrevet av min ideologiske motpol Bjørgulv Braanen som en «lek med ideologiske papirhatter». La meg gi noen eksempler fra virkeligheten:

  • Når Unge Høyre ønsker å innskrenke statens makt, og gi mer innflytelse og påvirkning til den enkelte, familiene og bedriftene kalles vi «nyliberalister».
  • Når Unge Høyre, både forrige leder og undertegnede, opptrer som ivrige forsvarere av monarkiet kalles vi «reaksjonære».
  • Når Unge Høyre går inn for at homofile par skal få mulighet til å bli prøvd som adopsjonsforeldre på lik linje med heterofile kalles vi «radikale».
  • Når Unge Høyre krever at Høyre styrker vernet av ytringsfriheten, og verner om privatlivet ved å si nei til nye politimetoder som overvåking og avlytting, kalles vi «liberale», og får skryt på lederplass i kulturradikale Dagbladet.
  • Når Unge Høyre presser Høyre i saker som angår miljøet, gjennom å si nei til blant annet flere store vannkraftutbygginger og fullt frislipp i Barentshavet, kalles vi «miljøradikale».
  • Da Unge Høyre i 2000 fikk Høyre til å sette strengere grenser for markedet gjennom ny bioteknologilovgivning, og styrke vernet av det ufødte liv ved å programfeste et klart nei til eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium, ble vi kalt «verdikonservative».

Så, Flåten og Kopperud: Hva er vi egentlig? Og er det slik at vi umulig kan være alle disse tingene på en gang? Må vi enten være «nyliberalister» som styres av kynisk markedslogikk og hensynet til bunnlinjen; eller «verdikonservative» som er opptatt av tradisjon, historie og fellesskap? Går det virkelig ikke an å mene at Staten skal ha mindre makt over alkoholomsetningen, eller lønningene til folk, samtidig som det må settes strengere grenser for bioteknologi? Er det virkelig slik at ideologier er fastlåste kategorier som man enten tilhører eller ikke? Kanskje hvis man er den karikerte stråmannen som kun finnes i venstresidens fantasi: Nyliberalisten. Men i virkelighetens verden, nei.

Jeg vil ikke forsøke å passe inn i det jeg oppfatter som et enkelt og statisk syn på konservatisme fra Flåten og Kopperud. I stedet vil jeg kort kommentere tre viktige punkter: forholdet til liberale verdier, forandre for å bevare og synet på fellesskap. Mitt hovedpoeng er at konservatismen i enda større grad enn andre ideologier tilpasser sin samfunnsanalyse og sine løsninger til de enhver tid viktigste utfordringene et samfunn står overfor. En konservatisme som bare sier noe om bestemte historiske forhold på 1700-tallet er derfor meningsløs i dagens Norge.

Plassen jeg får til rådighet tillater dessverre ikke en grundig behandling.

1. En liberal konservatisme

Jeg vil plassere Unge Høyre i den tradisjonen som blant annet Lars Roar Langslet kaller en liberal konservatisme (Konservatismens historie, Cappelen 1975). Det er mange nyanser her, men enkelt forklart kan vi si at en slik konservatisme legger større vekt på enkeltmenneskets frihet og utfoldelsesmuligheter enn den mer autoritære konservatismen representert ved særlig franske og tyske tenkere. Burke, selv en representant for det liberale Whig-partiet, og en tilhenger av den amerikanske revolusjon og irenes frigjøringskamp, hadde klare liberale trekk. Like sterkt finner man dem hos en frihetselsker som Tocqueville i hans «Om demokratiet i Amerika».

En liberal konservatisme angir først og fremst en retning i forhold til konservatismens forsøk på delikat balansekunst mellom frihet og orden, utfoldelse og autoritet. Dessuten vil en vestlig konservatisme i 2004 vanskelig kunne være noe annet enn liberal, nettopp fordi noen av våre viktigste institusjoner for å opprettholde maktbalanse og frihet i stor grad er formet av en liberal (og tildels liberalistisk) idétradisjon: Rettstaten, demokratiet og respekten for det enkelte menneske. De fleste konservative i dag vil også avvise den rene verdirelativistiske konservatismen fordi den altfor lett blir et tankeløst forsvar for enhver tradisjon og historisk praksis. I stedet vil man betone hvert enkelt samfunns egne frihetstradisjoner, og behovet for å bygge et demokratisk og fritt samfunn på disse. Dette står ikke i direkte motsetning til den enkle liberalismens fokus på menneskerettigheter, men gir en annen innfallsvinkel til hvordan disse best kan utbres. Konservatismen hevder at liberale demokratier best bygges nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned; og at rettigheter er tryggest når de forankres i historie og tradisjon, ikke bare i dokumenter.

I grenselandet mellom den liberale konservatismen og liberalismen – for det finnes et grenseland – vil jeg også plassere en viktig økonom og filosof som F.A. Hayek. Hans enorme respekt for lovene, og synet på markedet som et resultat av en uendelig komplisert historisk prosess som enkle, politiske vedtak aldri kan overgå; har klare fellestrekk med Burkes analyse av rasjonalitetens begrensninger som utgangspunkt for samfunnsutviklingen; og en klar brodd mot mer teoretisk orienterte liberalister som von Mises og senere Robert Nozick (Hayek selv skrev riktignok et essay som heter «Why I am not a conservative» i sin klassiker «The Road to Serfdom», men han begrunner sitt valg motstanden mot de mer autoritære sidene av konservativ tenkning). Det er vel også verdt å minne artikkelforfatterne om at Adam Smith egentlig var moralfilosof, og i tillegg pleiet jevnlig kontakt med Edmund Burke. At en moderat liberalisme og en liberal konservatisme skal være som Øst og Vest – de skal aldri noensinne møtes – virker først og fremst som et resultat av skrivebordsteori, ikke virkeligheten.

Flåten og Kopperud begår i beste fall en mangel på klarsyn når de skriver at «(…) enkeltindividet er nettopp den type abstrakte og universelle størrelser som konservatismen var en reaksjon mot.» Det er i og for seg rett at konservatismen hadde en brodd mot det abstrakte synet på mennesket, mot tanken om at man kunne fjerne mennesket fra sin historiske og sosiale sammenheng og nærmest «tildele» det rettigheter etter eget forgodtbefinnende. Allikevel var ikke Burke motstander av rettigheter som sådan. Han mente bare at rettigheter som ikke var rotfestet i det enkelte samfunn, og garantert fordi de hadde vokst frem gjennom en lang historisk prosess, ikke var noe verdt. Rettighetene i datidens England var ikke sikret fordi en opplysningsfilosof hadde utledet dem fra et eller annet abstrakt prinsipp, men fordi nedarvede rettsregler garanterte dem. Garantien lå i historien, ikke på papiret. Dagens konservative vil sannsynligvis gå en del steg lengre enn Burke, for eksempel vil de aller fleste hevde at på tross av viktige kulturelle forskjeller er menneskerettighetene nettopp rettigheter for alle mennesker, ikke minst fordi de fleste land i verden har sluttet seg til dem. Men man trenger ikke å ta mer enn et blikk utenfor Norges grenser for å se hvor liten garanti som ligger i den papirbiten som FN forvalter.

2. Forandre for å bevare

Det finnes knapt skikkelige revolusjonære lenger, annet enn som et marginalt fenomen på globaliseringskonferanser på Folkets Hus. Derfor kan det være vanskelig å se på Unge Høyre som et samfunnsbevarende parti, særlig fordi vi fremstår som det mest reformivrige ungdomspartiet i Norge. Samtidig er det verdt å bruke Lars Roar Langslet, guruen i norsk konservatisme, sine ord igjen: «Forandre for å bevare, sa Edmund Burke – med ettertrykk på bevare. Dagens konservative må legge større vekt på forandre, ellers blir det en umulig oppgave å bevare det som har krav på omsorg og vern.»

Norsk konservatisme har alltid vært dynamisk og forandringsvillig, jfr. Francis Sejersted sin beskrivelse av den liberale embetsstanden. Dette står ikke i motsetning til kontinuitet. Tvert i mot. Men det står klart mot en venstreside som forveksler kontinuitet med stagnasjon. Reformer er ikke forbeholdt krisetider. Samfunnet, og institusjonene, må hele tiden gradvis tilpasses den tiden vi lever i – noen ganger gjennom politiske vedtak, men aller helst gjennom frihet og selvstyre. Systemkonservatisme er ikke verdikonservatisme.

Globaliseringen, sikkerhetsbildet, generasjonsregnskapet og eldrebølgen – alle disse faktorene gjør at velferdsstaten vår er i desperat behov for fornyelse.

3. Fellesskap

Den tradisjonelle konservatismen har, som forfatterne helt rett skriver, en hang til de tvungne fellesskapene. Det kan også være grunn til å advare mot overdreven dyrking av fellesskapet med alle sine kollektivistiske farer. Opp gjennom historien har flere tenkere som har kalt seg konservative falt i denne fellen. De har hyllet for eksempel nasjonale fellesskap, og krevd lydighet og underkastelse – i stedet for frihet og naturlig tilhørighet. Særlig har dette vært fremtredende i deler av den autoritære, kontinentale konservatismen som grenser nært opp til rene reaksjonære standpunkter. Å bygge fremtiden på «kirke og jord» som en sentral høyremann en gang uttalte var et tvilsomt prosjekt allerede på 50-tallet. I dag er det umulig.

Mange av de gamle fellesskapene er i ferd med å forsvinne, enten fordi de råtner på rot eller fordi tiden løper fra dem i en globalisert verden. Når Edmund Burke skrev sine berømte utlegninger om den franske revolusjon, levde han i et Europa der nasjonalstaten hadde fått fotfeste. For første gang i historien var man ikke først og fremst fra en stamme eller en landsby, men fra en nasjonalstat. Det ga opphav til fellesskap og trygghet, men også nasjonalisme, krig og urolighet. Eneveldig monarker kunne påføre sine undersåtter byrder og nød, alt under påskudd av «samfunnets beste». Heller ikke Burke var en tanketom dyrker av ethvert fellesskap, men understreket at datidens Englands viktigste fortrinn var at monarken var underlagt de felles lovene og verdiene som samfunnet hadde arvet.

Fellesskap skapes av bånd mellom mennesker, ikke av politiske vedtak. De er heller ikke uforanderlige. For 100 år siden måtte de fleste mennesker leve og dø i det samme fellesskapet. De vokste opp, giftet seg og ble gamle på samme sted. Ofte arvet sønnene yrket til sine fedre. I dag velger vi i større grad våre egne fellesskap, og nettopp her ligger kjernen i moderne konservatisme. De tvungne fellesskapene som rasen vi tilhører, «klassen» vi er født inn i eller landet vi bor i blir mindre viktige; men menneskets behov for å være sammen og høre til vil aldri forsvinne. Derfor må fokus snus til de små, og ofte frivillige, fellesskapene som familien, kirken, moskeen, rockeklubben eller Frelsesarmeen. Det er grunn til å spørre Flåten og Kopperud om hva de foretrekker som svar på utfordringene i et multietnisk samfunn: En nasjonal og etnisk fokusert konservatisme á la den vi ser i vulgære former på kontinentet, eller en åpen og tolerant konservatisme som i Unge Høyre?

Det burde være unødvendig å si at det 1700-tallets konservative kjempet for er uaktuelt, reaksjonært og håpløst i dagens samfunn. For å si det en siste gang med Lars Roar Langslet, fra min samtale med ham i Minerva 03/04: «Fra tiår til tiår må en konservativ tenkemåte forandre seg for å være på høyde med tiden.» Det er dette fokuset på grunnleggende verdier, og fraværet av skjematenkning og tro på den store politiske planen som kan styre utviklingen, som er vanskelig for store deler av den venstresiden å forstå.

---
DEL

Legg igjen et svar