Lett-sosialisme i en kapitalismetung tid

Axel Honneth: The Idea of Socialism. Polity Books

Det er fortsatt mye gull i sosialismen, mener filosofen Axel Honneth, som likevel ikke nøler med å kassere venstresidens revolusjonsromantikk. 

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

The Idea of Socialism

Axel Honneth

Polity Books

Sosialisme har fått et ufortjent dårlig rykte, hevder Axel Honneth, som tilhører fjerde generasjon frankfurterfilosofer. I denne lille boken – opprinnelig en foredragsserie – tegner Honneth opp en klartenkt og enkel variant av den sosialistiske tradisjonen. Den vil nok ikke falle i smak hos alle, siden den radikale romantikken er rensket ut, men for dem som er opptatt av sosialismens levedyktighet og relevans, er den påkrevet lesning.

Større ulikhet. Grunnen til sosialismens vanry i dag er mislykkede forsøk på å realisere den gjennom historien, påpeker den tyske filosofen. Dette er neppe synspunkter om vil vekke oppsikt, men det skader jo ikke å vise at selv om praksis (historie) skygger for teori, så betyr ikke dét nødvendigvis at teorien var gal i utgangspunktet. I tillegg anfører han den mye omtale normaliseringen av kapitalismen som en universalløsning, som Francis Fukuyama på herostratisk vis før ham i The End of History and the Last Man. Honneth hevder ikke at det er umulig å tenke seg forbi den liberalkapitalistiske modellen, men viser hvordan den fortsatt er en horisont vi har vansker med å løsrive oss fra.

Honneth fokuserer på sosialismens mangel på kontakt med folkets faktiske ønsker og ideologiens svake forståelse av historiens gang.

Problemet er rett og slett at både den politiske og sosiale virkeligheten er blitt så kompleks at det er vrient å få skikkelig øye på sosiale motsetninger som kan forankre den utopiske tanken i et alternativ: Klasser er mindre klart definerte, og undertrykkelsen er ikke lenger noe som hefter ved stabile sosiale grupperinger. Men ulikhetene er fortsatt her, ja, faktisk er de større i dag enn de har vært på 40 år. Så «hvorfor har ikke sosialistiske visjoner lenger den samme evnen til å overbevise de mistilpassede om at felles anstrengelser faktisk kan forandre ’det uunngåelige’?» spør forfatteren. Det er utvilsomt et godt spørsmål.

Feilslått klassebevissthet. Og Honneth har svarene som skal til i ermet, i hvert fall en god begynnelse. Han tar for seg kapitlene i sosialismens historie i tur og orden og plukker ideologien fra hverandre. Han viser hvor den fungerer og ikke, og nøler ikke med å fokusere på de to største svakheten i den tidlige sosialistiske teorien, nemlig dens mangel på kontakt med faktisk foreliggende ønsker og behov hos befolkningen og dens forståelse av historiens gang. Begge deler er, ganske åpenbart, utdatert tankegods. For det første, sier Honneth, er det vanskelig å etablere en troverdig teori om forandring når basisen i den sosiale virkeligheten i beste fall er mangelfull. At det er en proletarisk bevissthet eller et ønske fra proletariatets side om en revolusjon og et klasseløst samfunn, var ikke noe Saint-Simon, Marx og Proudhon tok seg bryet med å sjekke før de satte seg ned og formulerte sine teser, sier Honneth. «I både tidlige og sene skrifter antar Marx at hans teoris mål deles av et allerede eksisterende kollektivt subjekt i den sosiale virkeligheten – et subjekt som, til tross for alle forskjellene mellom de konkrete medlemmene i gruppen, har en felles interesse av revolusjon.»

Pragmatisme. Her er både Marx og andre på ville veier, mener Honneth, antakelig med rette. Denne revolusjonsromantikken har mer med teoretiske fantasier enn empirisk forankring å gjøre, selv om enhver radikal omstyrtning av det bestående alltid er en mulighet. Men altså neppe i varianten Marx og hans kumpaner tar for gitt med den største selvfølgelighet. Det verste med dette er at det skaper en blindhet for de forskjellige mulighetene andre løsninger kan tilby, som den amerikanske pragmatismefilosofen John Dewey – som Honneth stadig kommer tilbake til – påpeker.

Om man i teorien allerede har bestemt seg for hva som skjer i den sosiale virkeligheten, sier det seg selv at kart og terreng ikke samsvarer når man beveger seg ut i felten. Her kan jo faktisk også historien tjene som en lærepenge for marxister med hodet i skyen.

Forvrengt historieforståelse. Utover klassefantasiene er også historisk historieforståelse helt håpløs, mener Honneth. Når man har bestemt seg for at verden vil utvikle seg frem mot et samfunn hinsides kapitalismen, som ved en jernlov, vil nok en gang den faktiske utviklingen vise seg å falsifisere antakelsene. Honneth griper igjen til Dewey for å illustrere at fastspikrede begreper om historisk utvikling er lite hensiktsmessig om man har bestemt seg for å forandre historien til fordel for de svakest stilte. Eksperimentering med forståelse av både klasse og utvikling må til for at vi skal kunne operere med et noenlunde meningsfylt begrep om sosialisme.

Dette er neppe overraskende for dem med hang til venstresidetenkning, men når Honneth beveger seg mot sentrum både økonomisk og politisk, vil nok ønskedrømmen fremtre litt mindre rød og appellerende for en del. Men realismen og pragmatikken er grepet Honneth foretrekker: Det er ingen grunn til å holde på ideer om sosial forandring om de ikke er i stand til å gripe inn i den foreliggende virkeligheten. Dét syns jeg vi skal gi ham rett i.

Vi bør etablere en modell hvor forskjellige samfunnsformer kan eksistere side om side, der sosialismen kan eksistere innenfor kapitalismen.

Solidaritetens nødvendighet. Der sosialismen fortsatt har noe essensielt å tilby oss, er i dens idé om broderskap og solidaritet. I en kapitalistisk økonomi hvor selvinteressen dominerer er det lite rom for anerkjennelsen av andres ønsker og behov for livet (ikke bare økonomien). Men, sier Honneth med Marx, det er i samfunnet som i kjærligheten: Er du ikke i stand til å ta høyde for din partners behov, vil ekteskapet raskt knirke i sammenføyningene. Tanken om at markedets berikelse av noen få vil føre til en tilsvarende forøkelse av godene for fellesskapet er en nyliberalistisk vrangforestilling, sier Honneth, som føyer seg til en voksende mengde økonomer som stiller seg kritisk til ideologien som preger store deler av høyresiden, også i Norge.

Ideen om at privatisering av det offentlige skulle føre til et mer optimalt resultat for sivilsamfunnet, skulle på de fleste plan være på tide å kassere. At rettigheter i det private også får dårligere kår med blant annet økning av midlertidige ansettelser gjør ikke broderskapstanken sterkere, for å si det slik.

«Alkofri» sosialisme. Poenget, mener Honneth, er at vi faktisk gjerne kan operere med et rimelig fritt marked, men at vi må unngå «tillegg» som åpner for unødvendig berikelse av personer og selskaper. Anerkjennelsen av ulike typer økonomier – la oss si kooperativer og klassiske bedrifter – bør også kunne eksistere side om side om de anerkjenner hverandres behov og nøytraliserer ulikheten som ligger i den nyliberale varianten av kapitalismen. Markedet er ikke i seg selv noe vi må overvinne gjennom en sentralisert styring, sier den tyske tenkeren: Det vi i stedet bør forsøke å etablere, er en modell hvor forskjellige samfunnsformer kan eksistere side om side. Slik kan sosialismen eksistere innenfor kapitalismen. Anerkjennelse og solidaritet er altså nøkkelen til en sosialistisk kapitalisme.

Ikke helt ulikt velferdsstatens blandingsøkonomi som vi tradisjonelt har hatt her i landet, men som nå, beklageligvis, er i ferd med å vannes ut med den sittende regjeringens nyliberale tankegods. (Men vi kommer kanskje tilbake der vi var etter neste valg?) Honneths renoverte sosialisme kan nok i så fall fungere, selv om den for noen nok kjennes som alkoholfritt øl når de egentlig har lyst på en skikkelig rotbløyte.

---