Lesbene slår tilbake

Hvor ble alle lesbene av? spør professor Tiina Rosenberg.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[kjønn] Boka L-ordet er skrevet i etterpåklokskapens raseri, etter mediekjøret Tiina Rosenberg ble utsatt for i fjor høst i forbindelse med sitt engasjement i det svenske partiet Feministisk initiativ. Drapstrusler og beskyldninger om forskningsjuks var bare noen av ingrediensene i kampanjen mot teaterviteren og kjønnsforskeren, som i mellomtiden har blitt professor ved universitetet i Lund. Men først og fremst var «problemet» for både mediene, velgerne og en del av partifellene at hun var så altfor lesbisk.

«Egentlig var jeg inn i helvete forbanna, men i stedet for å skrive en eller annen skråsikker smørje om alt som har skjedd, ville jeg heller se nærmere på dette med det lesbiske og den lesbiske feminismen,» forklarte hun i et intervju med den svenske avisa Arbetaren i sommer.

Dårlige kår

Derfor har Rosenberg gravd seg ned i L-ordets historie, som har dårligere kår på svensk enn på norsk, på godt og vondt. Mens vi her på berget stort sett lever godt med betegnelsene «lesbisk» og «lesbe», valgte kvinnelige homopolitiske aktivister i Sverige på 1990-tallet langt på vei å skrote ordet «lesbisk» og i stedet ta i bruk ordet «flata». Det er et begrep som favner ikke bare lesbiske, men også biseksuelle og transkjønnete kvinner. En åpnere, mer inkluderende betegnelse, med andre ord – skeivere, mer «queer». Men kanskje også mer usynliggjørende, mindre farlig?

Nettopp forholdet mellom «lesbisk» og «queer», og i neste omgang forholdet mellom den lesbiske feminismen og den queere aktivismen, er noe av det Rosenberg diskuterer. Det gjør L-ordet til en tankevekkende og engasjerende bok. Det er også en modig bok, all den tid Rosenberg selv har vært en av guruene for den store skaren av unge homopolitiske aktivister som begynte å kalle seg queer-

feminister etter å ha lest Rosenbergs Queerfeministisk agenda fra 2002. Nå har hun valgt å stoppe opp for å spørre seg selv og oss andre: Går vi i riktig retning? Hvor vil vi hen? Og hvem er egentlig «vi»?

De queere årene

Tidlig i 2003 gjorde jeg et intervju med to av de unge aktivistene fra stockholmsgrupperingen Queer Dykes, begge på randen av utbrenthet. Det var så mange foredrag de ville ha med seg, så mange bøker å lese, så mange nye tanker å tenke, og så liten tid.

«De queere årene», har Tiina Rosenberg døpt tiåret 1995-2005. De begynte med de første artiklene, forelesningene og diskusjonene om queerteori på svensk, fortsatte med Lukas Moodyssons film Fucking Åmål og Europride i Stockholm 1998. Siden har det sydet i Sverige. Stockholm Pride har bare vokst og vokst – i år var det 30.000 som gikk i paraden. Samtidig har den politiske delen av homouka – alle workshopene, foredragene og seminarene på Pride House – blitt en stadig viktigere arena for diskusjoner rundt kjønn og seksualitet.

Og underveis har den queerfeministiske falangen havnet i stadig klinsj med både deler av den (hetero)feministiske bevegelsen, men også med deler av homobevegelsen. Krangelen har først og fremst handlet om de tre sedvanlige PPP-spørsmålene (porno, prostitusjon, pedofili), samt transkjønnedes adgang til og talerett på de ulike arrangementene og møteplassene. De svenske transkjønnede queeraktivistene er kanskje ikke mange, men bare med sitt blotte nærvær stiller de fundamentale spørsmål rundt hva kjønn og seksuell identitet egentlig er og skaper politisk baluba.

Myten om 1970-tallslesbene

Hvor er så linken mellom lesbiske 1970-tallsfeminister og transkjønnede 2006-feminister? Rosenberg løfter fram en annen historie enn den vi er vant til å høre om 1970-tallets lesbiske feminisme, og viser hvor viktig den var for framveksten av queerfeminismen. Gjennom samtaler med sentrale stemmer innen svensk feminisme – Pia Laskar, Ulrika Dahl, Mian Lodalen, Diana Mulinari, Stina Sundberg med flere – avliver Rosenberg mytene om 70-talls-lesbene som livmordyrkende, mannshatende fanatikere med ett mål for øye: å omvende alle andre kvinner til «lesbianismen».

Drømmen om søsterskapet er vel så mye heteroseksuelle kvinners feministiske utopi. «Det dårlige ryktet som lesbisk feminisme har fått helt ufortjent må nyanseres og analyseres på nytt,» krever Rosenberg. Nå er det nemlig «payback-time»: Heteroseksuelle feminister har en gjeld å betale tilbake til lesbiske og andre ikke-heteroseksuelle feminister, etter at de sistnevnte i alle år har støttet opp om heterofeminismen og dens evige likestillingsprosjekter.

Måtte bare Rosenbergs velbegrunnede raseri bli hørt når deler av den norske venstresida nå begynner å snakke om å danne et nytt, feministisk parti.

Anmeldt av Siri Lindstad

---
DEL

Legg igjen et svar