FOTO: Tematikken i utstillingen 'The Beginning' med Lennart Nilssons fotografier er spesielt rørende og tankevekkende nå som pandemien herjer.

Ciftci er journalist og skuespiller.

Utstillingen The BeginningWestLicht i Wien presenterer et utvalg av verkene til den svenske fotografen Lennart Nilsson (1922–2017). Utstillingen er nå et av mange offentlige kulturtilbud som er stengt på grunn av korona-pandemien, men jeg var der på åpningen, da det fortsatt var stille før stormen.

I dag er Nilsson mest kjent for sine banebrytende fotografier av et voksende embryo i livmoren. Men han innledet sin karriere som fotojournalist på 1940-tallet, ved å dokumenterte mennesker fra ulike samfunnsklasser, både i Sverige og i utlandet.

Kjendiser og hjemmefødsler

11 år gammel fikk Nilsson sitt første fotokamera av faren, og allerede fra tenårene av fotograferte han mange berømte svensker, blant annet medlemmer av det svenske kongehuset og Ingmar Bergman, for å nevne noen.

Hans nasjonale gjennombrudd kom da han var i begynnelsen av tjueårene og knipset en fotoserie av jordmoren Siri Sundström og dokumenterte hjemmefødsler i Lappland. Fotografiene ble publisert i Se i 1945. Det er rørende å se hvor lite som har forandret seg når det kommer til fødsel, som framstår som et hellig ritual, der den rosa nyfødte representerer liv, vitalitet og håp.

Vi kjemper for å leve, men mest av alt for å overleve, akkurat som embryoet i livmoren.

Det er vakkert å se og bli minnet på at livet er en gave i en ellers så urolig og håpløs tid. Selv om Nilssons framstilling av fødselen framstår som romantiserende, beveger det oss. I disse karantenetider er det kanskje spesielt viktig å huske at vi kun har ett liv, og hvor dyrebart og hellig livet er for hvert enkelt menneske.

Isbjørnjakt på Svalbard

I 1949 publiserte det amerikanske magasinet Life hans fotoserie med norske fiskere på isbjørnjakt på Svalbard. Fiskerne skulle ikke bare selge isbjørnpelsen; også isbjørnungene skulle avhendes til dyreparker rundt omkring i verden.

Akkurat disse fotografiene gjør det vondt å se på, med klimakrisen og vissheten om at isbjørnene regnes som en utsatt dyreart i bakhodet, og ikke minst med tanke på at dyr ble – og fortsatt blir – behandlet på en så uverdig måte.

Fotografiene beskriver kapitalismen på sitt verste. Det er rått og brutalt, der naturen er offeret. Her får vi et direkte innblikk i en virkelighet som er ukjent for oss, men som likevel er veldig utbredt i vår del av verden. Vi legger ikke merke til det i hverdagen, selv om vi på lang sikt merker konsekvensene av denne industrien.

Det menneskelige dramaet

I 1948 fikk Nilsson og journalisten Svante Löfgren et ni ukers oppdrag av det svenske fotobyrået Black Star#: å foreta en reportasjereise i daværende Belgisk Kongo. I den ellers så «hvite» utstillingen er portrettfotografiene av jungelfotografen Mayola Amici et friskt pust. Her viser Nilsson en hverdag langt unna Vesten i en tid da Afrika fortsatt var et ukjent kontinent for mange.

Det er helt ordinære fotografier av Amici, men i helt usedvanlige omgivelser (for et vestlig publikum). Det er en hverdag som er ukjent for oss, men som likevel eksisterer utenfor våre grenser, og som er like verdifull som vår.

Nilssons fotoreportasjer tilhører Humanist Photography-tradisjonen, som i høy grad formet samtidsmagasinene. Her inntar det menneskelige dramaet hovedrollen, og andre sosiale problemer falmer i bakgrunnen. Nilsson vedble å fange det menneskelige dramaet gjennom vitenskapsfotografiet, noe som for alvor gjorde ham bemerket.

Interesse for det mikro-skopiske

Allerede som 14-åring studerte Nilsson den mikroskopiske naturen, alt fra insekter til mikroorganismer. Etter hvert begynte han å studere menneskeøyet, hjerteinfarkt og den krystallinske strukturen i hormoner.

I 1953 publiserte han sitt aller første fotografi som portretterte et embryo, med tittelen «Foetus, 18 weeks», i det amerikanske magasinet Life. 67 år senere er disse fotografiene fremdeles spektakulære.

Nilsson avdekker det ukjente og synliggjør det usynlige. Han utfordrer grensene for hva som er mulig innen fotografi. Verkene hans provoserer, rører og gir meg en klump i halsen fordi de fortsatt er relevante i dag. Tilsynelatende  lite har forandret seg siden 40-tallet, bortsett fra at vi nå opplever de direkte konsekvensene av hverdagen slik den ble praktisert på den tiden – og før den tiden igjen – med klimakrisen.
Leger i Østerrike har fortalt meg at årets virus er mer aggressive, og at antallet intensivpasienter denne vintersesongen har økt. Jeg har fått denne informasjonen fordi jeg har et familiemedlem med kronisk lungesykdom. I skrivende stund sitter vi alle i karantene på grunn av korona-viruset. Det er vårt menneskelige drama nå. Alle andre problemer ser ut til å falme i bakgrunnen, akkurat som i Nilssons fotografier. Vi kjemper for å leve, men mest av alt for å overleve, akkurat som embryoet i livmoren.

La oss bruke denne tiden til refleksjon. Verden er satt på en nødvendig og avgjørende pause. Det handler ikke bare om å bekjempe viruset og redde flest mulige liv, men også om hvordan vi under og etter denne tiden fortsetter å leve dersom naturen tillater det.

Vi må aldri glemme at det er naturen som bestemmer, ikke vi.

Utstillingens varighet: 11. februar – 3. mai 2020 (stengt siden 16. mars inntil videre)

Abonnement kr 195 kvartal