150 år etter Lenins fødsel


ORIENTERING 1. MAI 1970: Verden over blir 100-årsjubileet for Lenins fødsel markert. I dag er Lenin en historisk forgrunnsfigur for opprørske mennesker i verdens fattigste bondeland, skriver Hans Fredrik Dahl i denne artikkelen, der han betoner Lenins rolle som dialektisk revolusjonær, politiker og journalist framfor teoretiker og filosof.

Email: h.f.dahl@media.uio.no
Publisert: 22. april 2020
       

Det er blitt sagt – endatil av A.J.P. Taylor – at Europas, og langt på vei verdens, historie i første halvdel av vårt århundre kan skrives som tre store biografier: Churchills, Hitlers og Lenins.

Churchills politiske karriere spenner over hele halvsekelet, fra 1900, da han ble parlamentsmedlem for første gang, til 1955, da han til slutt takket av som statsminister. Hitler satte et distinkt preg på Tyskland i 20-årene, på Europa i 30-årene og verden i 40-årene. Mot disse levnetsløp skiller Lenin seg klart ut. Den tid han fikk til rådighet til å lede revolusjonen og grunne sovjetstaten, varte fra april 1917 til november 1922, da han for annen gang ble rammet av slag. 5 små år av tett historie, og de ble ikke engang forberedt i det samfunnet de skulle forandre, men gjennom 20 års landflyktighet.

Emigrant i nesten sitt hele voksne liv

I 1897, som 27-årig marxist og fersk jurist, ble Lenin forvist til Sibir for revolusjonær virksomhet. Umiddelbart etter tilbakekomsten derfra måtte han dra til utlandet. I 1905 var han tre måneder tilbake i Russland, men ble så forvist igjen, denne gang inntil 1917. Nesten hele sitt voksne liv tilbrakte han som emigrant i vestlige metropoler: London, Genève, Paris, Berlin, München, Zürich. Det var her forberedelsene ble truffet: at det russiske sosialdemokratiske parti ble sprengt i bolsje- og mensjeviker, at Lenin skrev sine mest berømte arbeider, og at han gjennom rapporter analyserte utviklingen hjemme i Russland med tanke på det endelige framstøt.

Den gang som nå var eksilpolitikk dømt til å foregå i en atmosfære av stress, frustrasjon og indre trykk i konspirative smågrupper. Virkeligheten er så fjern under slike forhold, abstraksjonene og intrigene så nærliggende. Dertil var de russiske revolusjonære sosialister forfulgt på livet av tsaristiske agenter og av det «lokale» politiet hvor de enn befant seg.

Mange klarte ikke påkjenningen, falt fra eller begikk selvmord. Ustanselig måtte bolsjevikene skifte navn, adresse, brevkode, oppholdsby og emigrasjonsland. Årene i London, den liberalistiske fristad, var kanskje de letteste for Lenin. «De konspiratoriske forhold er her glimrende», skrev Krupskaja i biografien om sin mann. Likevel var luften i hennes og Lenins soveværelse også her fylt av brentlukt fra framkallingen av det usynlige blekket i korrespondansen, som gjennom alle år og med stor omhyggelighet ble ført med revolusjonære hjemme og ute.

Revolusjonsleder

Å overleve et slikt liv med de politiske sanser i full behold og dømmekraften, den taktiske innsikt, snarere skjerpet enn svekket, vitner om Lenins personlige styrke. Da han kom tilbake til Russland etter marsrevolusjonen i 1917, rev han straks ledelsen ut av Stalins og Kamenjevs usikre hender og tvang hele partiet inn i spor som for øvrig var fundert i en helt motsatt revolusjonsteori av den han hadde brukt år på å utpensle og som blant annet hadde ført til bruddet med Trotskij.

Hvordan ville revolusjonen ha utviklet seg hvis ikke Lenin hadde nådd fram til Russland i april 1917?

Stilt overfor den russiske virkelighet av 1917 så Lenin nå at den proletariske revolusjon kunne forseres som en direkte fortsettelse av den borgerlige mars-revolusjonen, og ikke påventes som neste skritt i framtiden. Dette er typisk. Lenin var politiker, dialektisk revolusjonær politiker. I dag er hans 55 bind av samlede skrifter blitt hellig dogmatikk. Men de ble nedtegnet som ledesnor for øyeblikkets ulike handlinger og situasjoner: det var genial revolusjonær journalistikk Lenin skrev, ikke filosofi eller teori i noe som nærmer seg intensjonsdybden hos en Marx eller en Luxemburg. Han var, i skrift og handling, selve den revolusjonære viljen i 1917. Uten ham – ja, hva da? Hva var nødvendighet, hva var mulighet i bolsjevikenes revolusjon? Å spørre er lettere enn å svare, men ett er sikkert: det som fantes av muligheter, det ble sett og grepet nettopp av Lenin. En berømt passasje i Trotskijs revolusjonshistorie lyder slik:

Hvordan ville revolusjonen ha utviklet seg hvis ikke Lenin hadde nådd fram til Russland i april 1917? Lenin var ikke den som satte i gang den revolusjonære prosess, han trådte snarere inn i en kjede av objektive historiske krefter. Men han var et viktig ledd i denne kjeden. Proletariatets diktatur lå immanent i situasjonen, men det måtte likevel opprettes. Det kunne ikke opprettes uten parti. Og partiet kunne utføre sin oppgave bare etter å ha forstått den. Til dette var Lenin nødvendig …

Internasjonal organisator

Og revolusjonen lyktes, det vil si den russiske delen av den. Ingen, og aller minst Lenin, trodde at bolsjevikene hadde noen sjanser uten støtte fra revolusjonære reisninger i vestlige land. Revolusjonen ville smitte – hva den da også gjorde. Over hele Europa gikk et opprør, hvor arbeiderne reiste seg med nye krav og revolusjonære hensikter. Lenin samlet de mest radikale av dem i en ny Internasjonale, Komintern, i 1919, enda før hans revolusjon hjemme var befestet. Som bygger av Sovjetstaten ble Lenin en statsmann. Med Komintern tok han skrittet ut som en av de store ledere i tidens internasjonale historie. Ikke som nasjonalistisk intrigant på Europa-kartet, som Hitler eller for den saks skyld Churchill. Lenin delte Europa i to, ikke etter landegrenser men sosiale skikker, og skapte en internasjonal arbeider-hær. I alle land ble proletariatet mobilisert til forsvar for Sovjet-staten og til kamp mot sine egne regjeringer. I alle land ble arbeiderbevegelsen etter 1917 løftet av en revolusjonsbølge som reiste seg for å knuse kapitalismen og dens slaktebenk av en imperialistisk krig. Nå skulle det skje. Og Lenin trådte fram som lederen.

Han kunne ikke vite at slaget alt var tapt. Det kom ingen oppstand. 1919 var et klimaks. Aldri senere ble situasjonen i Europa så revolusjonær som da, og Russland fikk snart problemer som førte utviklingen bort fra det spor Lenin og alle andre forutså. Slik sett er 1917–1919 epilogen på en gammel tid, arbeider-sosialismens klassiske tid, den gang proletariatet i Europa trodde på kapitalismens sammenbrudd som en sosialøkonomisk nødvendighet, – og ikke som alle trodde prologen til en ny: det sosialistiske samfunn. Mens byråkratiet stivnet til i Sovjet (tanken på det plaget Lenin gjennom hele sykeleiet fram til hans død i januar 1924), rystet den kapitalistiske verden i fascisme og krise. Men ingen revolusjon. Lenin døde rett etter den mislykkede tyske reising i 1923, det siste blaff av proletarisk masseaksjon i Europa.

Verden er i dag mer revolusjonær enn i 1919.

Historisk forgrunnsfigur

Vladimir Iljitsj, lille far, hvorfor gråter du? Millioner spurte og gråt i 1924. Kanskje fikk de større grunn til å gråte etter hvert, under Stalin og Hitler. Men det er en annen historie, og dessuten er den ikke vår, men russernes. For oss sosialister etter 1945 er Lenin på én gang levende og død: En 100-årig mumie, et monument over de revolusjonære tanker som fødtes midt i 1800-tallets Europa, og som ble til kjøtt og blod i et perifert, halvføydalt land, denne mumie er i dag historisk forgrunnsfigur for opprørske mennesker enda fjernere ut, i verdens fattigste bondeland. Verden er i dag mer revolusjonær enn i 1919. Den har vel aldri vært så revolusjonær som nå. Europa, dette morkne teknologiske drivhus, er en revolusjonær periferi, et sted hvor en håndfull studenter kan dyrke «leninismen» som politisk underholdning for andre. Men utenfor denne vesle verden er det mennesker som leser Lenins skrifter om parti, taktikk, disiplin og imperialisme med praktisk revolusjonær nytte, og de er flere i dag enn noen gang før.

Noen bedre jubileumssituasjon kunne kan vanskelig ønske seg, revolusjonens arkitekt og imperialismens avslører. Selv om det altså var en annen revolusjon og en annen imperialisme, som hørte hans virkelighet til.

 

Hans Fredrik Dahl (historiker, 1939-).