Lenge leve filmdronningene

Filmindustrien har vendt prosjektørlyset mot kvinners erfaringer, og enhver filmfestival med respekt for seg selv sørger for kjønnsbalanse. Så også CinéfestOZ, som bød på flere nye filmperler.

Young er fast kritiker for Modern Times Review

After the Facts/ The Beeman

Karen Pearlman/Frances Elliot og Samantha Marlowe

Australia/Australia

Den australske filmfestivalen CinéfestOZ ble startet i 2007, inspirert av et tilsvarende arrangement i Saint-Tropez (derav det påfallende akutt-tegnet over e-en). I løpet av det påfølgende tiåret ble festivalen raskt et folkelig arrangement, med lokalt publikum og folk fra den nasjonale filmindustrien i skjønn forening. Programmet er kompakt, men eklektisk, og har hovedvekt på et variert utvalg av australske produksjoner. Selv om CinéfestOZ finner sted i en relativt liten kystby (Busselton, med 36 000 innbyggere), har den et markant rød-
løper-element, der nye australske filmer presenteres på prangende premiere-vis og konkurrerer om en av de største pengepremiene i filmverdenen, på 100 000 amerikanske dollar.

I den andre enden av skalaen har vi kortfilmer som Karen Pearlmans After the Facts og The Beeman av Frances Elliot og Samantha Marlowe, som begge var store publikumsfavoritter, og den sublime, hjerteskjærende 8-minutters animasjonsfilmen Lost & Found av Andrew Goldsmith og Bradley Slabe – som, uavhengig av kategori, uten tvil er den mest bemerkelsesverdige filmen i 2018.

Kjønnsbalanse

I kjølvannet av den verdensomspennende #MeToo-kampanjen har den globale filmindustrien så avgjort vendt prosjektørlyset mot kvinners erfaringer. «Kjønnsbalanse» er nå blitt stikkordet, og da filmfestivalen i Venezia offentliggjorde sin nyeste priskategori med kun én film laget av en kvinnelig regissør (Jennifer Kents The Nightingale) på nominasjonslisten, tilsa de sterke reaksjonene at det fremdeles er en lang vei å gå – og at det er slutt på tålmodigheten overfor gamle dagers gutteklubb-sjåvinisme.

After the Facts er en hommage til «virkelige kvinner og virkelig arbeid».

Betydningen av Oscar-tildelingene i den globale filmhistorien kan ikke overvurderes, og nominasjonen av Rachel Morrison (Mudbound) for beste foto i år utmerket seg noe som virkelig fortjente å bli feiret. For dette var første gang en kvinne ble nominert i en priskategori som har vært med helt siden den første Academy Award-seremonien i 1929. Enda mer bemerkelsesverdig blir det når man  tar i betraktning at før 1967, da kategorien omfattet både farge- og svarthvitt-produksjoner, var antallet nominasjoner til foto-prisen alltid tosifret. Som rekord for institusjonalisert sexisme, er dette enda mer skremmende enn de diskriminerende nominasjonene (og tildelingene) i kategorien «beste regissør» – der en kvinne ble nominert først i 1977, og bare fem kvinner er blitt nominert i løpet av prisens historie. Det er én nominasjon mindre enn den stort sett glemte mannlige regissøren Clarence Brown (1890–1987) klarte å få i løpet av sitt virke.

Det hederlige unntaket er Oscar for beste klipping, som ble instituert i 1934: Den første nominasjonsprosessen inkluderte Anne Bauchens, for klipping av Cleopatra (av Cecil B. DeMilles). Seks år senere vant hun faktisk den etterlengtede statuetten, for en annen DeMille-produksjon, North West Mounted Police. På dette tidspunktet hadde klipperen Barbara McLean allerede blitt nominert – og tapt – en rekke ganger, i 1935, 36, 38 og 39. McLean, som døde i 1996, er fortsatt «den nest mest nominerte klipperen» i Akademiets historie.

Filmjournalistikken og -kritikken har opp gjennom historien vært så oppslukt av regissørenes rolle – stort sett bekledd av menn – at svært få av dem som befinner seg bak kameraet, har blitt trukket frem i rampelyset. Men det er både mulig og ønskelig å se for seg en annen tilnærming, preget av et videre og mer kollegieorientert perspektiv, hvor kvinnenes rolle kan bli betydelig oppvurdert. Klippejobben – som i Hollywood tradisjonelt blir assosiert med kvinnehender, vante som de er med å klippe og sy stoffer – er én kraftfull nøkkel til dette alternative universet.

Hommage

Det er nettopp denne typen forestillingssprang som gir energi til den Sydney-baserte akademikeren og filmskaperen Karen Pearlmans forsøk på å ny-tolke og å omdanne vår forståelse av mediet. Dette har hun gjort gjennom både forskning og tekster – og i filmer, som den 15 minutter lange fiksjonsfilmen Women With an Editing Bench.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.