Lenge leve filmdronningene

Filmindustrien har vendt prosjektørlyset mot kvinners erfaringer, og enhver filmfestival med respekt for seg selv sørger for kjønnsbalanse. Så også CinéfestOZ, som bød på flere nye filmperler.

Neil Young
Young er fast filmkritiker for Modern Times Review.
Email: neilyounggb@gmail.com
Publisert: 01.11.2018
After the Facts, The Beeman

Karen Pearlman Frances Elliot Samantha Marlowe (Australia, Australia)

Den australske filmfestivalen CinéfestOZ ble startet i 2007, inspirert av et tilsvarende arrangement i Saint-Tropez (derav det påfallende akutt-tegnet over e-en). I løpet av det påfølgende tiåret ble festivalen raskt et folkelig arrangement, med lokalt publikum og folk fra den nasjonale filmindustrien i skjønn forening. Programmet er kompakt, men eklektisk, og har hovedvekt på et variert utvalg av australske produksjoner. Selv om CinéfestOZ finner sted i en relativt liten kystby (Busselton, med 36 000 innbyggere), har den et markant rød-
løper-element, der nye australske filmer presenteres på prangende premiere-vis og konkurrerer om en av de største pengepremiene i filmverdenen, på 100 000 amerikanske dollar.

I den andre enden av skalaen har vi kortfilmer som Karen Pearlmans After the Facts og The Beeman av Frances Elliot og Samantha Marlowe, som begge var store publikumsfavoritter, og den sublime, hjerteskjærende 8-minutters animasjonsfilmen Lost & Found av Andrew Goldsmith og Bradley Slabe – som, uavhengig av kategori, uten tvil er den mest bemerkelsesverdige filmen i 2018.

Kjønnsbalanse

I kjølvannet av den verdensomspennende #MeToo-kampanjen har den globale filmindustrien så avgjort vendt prosjektørlyset mot kvinners erfaringer. «Kjønnsbalanse» er nå blitt stikkordet, og da filmfestivalen i Venezia offentliggjorde sin nyeste priskategori med kun én film laget av en kvinnelig regissør (Jennifer Kents The Nightingale) på nominasjonslisten, tilsa de sterke reaksjonene at det fremdeles er en lang vei å gå – og at det er slutt på tålmodigheten overfor gamle dagers gutteklubb-sjåvinisme.

After the Facts er en hommage til «virkelige kvinner og virkelig arbeid».

Betydningen av Oscar-tildelingene i den globale filmhistorien kan ikke overvurderes, og nominasjonen av Rachel Morrison (Mudbound) for beste foto i år utmerket seg noe som virkelig fortjente å bli feiret. For dette var første gang en kvinne ble nominert i en priskategori som har vært med helt siden den første Academy Award-seremonien i 1929. Enda mer bemerkelsesverdig blir det når man  tar i betraktning at før 1967, da kategorien omfattet både farge- og svarthvitt-produksjoner, var antallet nominasjoner til foto-prisen alltid tosifret. Som rekord for institusjonalisert sexisme, er dette enda mer skremmende enn de diskriminerende nominasjonene (og tildelingene) i kategorien «beste regissør» – der en kvinne ble nominert først i 1977, og bare fem kvinner er blitt nominert i løpet av prisens historie. Det er én nominasjon mindre enn den stort sett glemte mannlige regissøren Clarence Brown (1890–1987) klarte å få i løpet av sitt virke.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer