Lenge leve filmdronningene

Filmindustrien har vendt prosjektørlyset mot kvinners erfaringer, og enhver filmfestival med respekt for seg selv sørger for kjønnsbalanse. Så også CinéfestOZ, som bød på flere nye filmperler.
Neil Young
Young er fast filmkritiker for Modern Times Review.
Email: neilyounggb@gmail.com
Publisert: 01.11.2018
film:

After the Facts, The Beeman

Karen PearlmanFrances ElliotSamantha Marlowe

Australia, Australia

Den australske filmfestivalen CinéfestOZ ble startet i 2007, inspirert av et tilsvarende arrangement i Saint-Tropez (derav det påfallende akutt-tegnet over e-en). I løpet av det påfølgende tiåret ble festivalen raskt et folkelig arrangement, med lokalt publikum og folk fra den nasjonale filmindustrien i skjønn forening. Programmet er kompakt, men eklektisk, og har hovedvekt på et variert utvalg av australske produksjoner. Selv om CinéfestOZ finner sted i en relativt liten kystby (Busselton, med 36 000 innbyggere), har den et markant rød-
løper-element, der nye australske filmer presenteres på prangende premiere-vis og konkurrerer om en av de største pengepremiene i filmverdenen, på 100 000 amerikanske dollar.

I den andre enden av skalaen har vi kortfilmer som Karen Pearlmans After the Facts og The Beeman av Frances Elliot og Samantha Marlowe, som begge var store publikumsfavoritter, og den sublime, hjerteskjærende 8-minutters animasjonsfilmen Lost & Found av Andrew Goldsmith og Bradley Slabe – som, uavhengig av kategori, uten tvil er den mest bemerkelsesverdige filmen i 2018.

Kjønnsbalanse

I kjølvannet av den verdensomspennende #MeToo-kampanjen har den globale filmindustrien så avgjort vendt prosjektørlyset mot kvinners erfaringer. «Kjønnsbalanse» er nå blitt stikkordet, og da filmfestivalen i Venezia offentliggjorde sin nyeste priskategori med kun én film laget av en kvinnelig regissør (Jennifer Kents The Nightingale) på nominasjonslisten, tilsa de sterke reaksjonene at det fremdeles er en lang vei å gå – og at det er slutt på tålmodigheten overfor gamle dagers gutteklubb-sjåvinisme.

After the Facts er en hommage til «virkelige kvinner og virkelig arbeid».

Betydningen av Oscar-tildelingene i den globale filmhistorien kan ikke overvurderes, og nominasjonen av Rachel Morrison (Mudbound) for beste foto i år utmerket seg noe som virkelig fortjente å bli feiret. For dette var første gang en kvinne ble nominert i en priskategori som har vært med helt siden den første Academy Award-seremonien i 1929. Enda mer bemerkelsesverdig blir det når man  tar i betraktning at før 1967, da kategorien omfattet både farge- og svarthvitt-produksjoner, var antallet nominasjoner til foto-prisen alltid tosifret. Som rekord for institusjonalisert sexisme, er dette enda mer skremmende enn de diskriminerende nominasjonene (og tildelingene) i kategorien «beste regissør» – der en kvinne ble nominert først i 1977, og bare fem kvinner er blitt nominert i løpet av prisens historie. Det er én nominasjon mindre enn den stort sett glemte mannlige regissøren Clarence Brown (1890–1987) klarte å få i løpet av sitt virke.

Det hederlige unntaket er Oscar for beste klipping, som ble instituert i 1934: Den første nominasjonsprosessen inkluderte Anne Bauchens, for klipping av Cleopatra (av Cecil B. DeMilles). Seks år senere vant hun faktisk den etterlengtede statuetten, for en annen DeMille-produksjon, North West Mounted Police. På dette tidspunktet hadde klipperen Barbara McLean allerede blitt nominert – og tapt – en rekke ganger, i 1935, 36, 38 og 39. McLean, som døde i 1996, er fortsatt «den nest mest nominerte klipperen» i Akademiets historie.

Filmjournalistikken og -kritikken har opp gjennom historien vært så oppslukt av regissørenes rolle – stort sett bekledd av menn – at svært få av dem som befinner seg bak kameraet, har blitt trukket frem i rampelyset. Men det er både mulig og ønskelig å se for seg en annen tilnærming, preget av et videre og mer kollegieorientert perspektiv, hvor kvinnenes rolle kan bli betydelig oppvurdert. Klippejobben – som i Hollywood tradisjonelt blir assosiert med kvinnehender, vante som de er med å klippe og sy stoffer – er én kraftfull nøkkel til dette alternative universet.

Hommage

Det er nettopp denne typen forestillingssprang som gir energi til den Sydney-baserte akademikeren og filmskaperen Karen Pearlmans forsøk på å ny-tolke og å omdanne vår forståelse av mediet. Dette har hun gjort gjennom både forskning og tekster – og i filmer, som den 15 minutter lange fiksjonsfilmen Women With an Editing Bench.

Hennes siste arbeid, After the Facts, går inn i Sovjetunionen på 1920- og -30-tallet – og pakker store mengder innsikt inn i de kjappe, få minuttene filmen varer.

I kortfilmenes verden betyr økonomi alt, og når det gjelder det vi kan kalle kort-kortfilm (under 10 minutter), har hvert bilde og hvert klipp en avgjørende betydning. Om kortfilmer er som dikt, er kort-korte filmer haiku dikt og kan ødelegges av én eneste feilplassert stavelse. Klippets avgjørende betydning er kjernepunktet i After the Facts – et kort og skarpt sjokk av en film, som sender en laserstråle av rampelys på den halvveis glemte, men virkelig nyskapende sovjetiske klipperen og regissøren Esfir Shub (1894–1959).

Shub var en vel ansett klipper fra tidlig på 1920-tallet, da hun samarbeidet med den store Sergej Eisenstein i det statlige filmselskapet Goskino, men er nå best kjent som regissør for den strålende helaftens spillefilmen The Fall of the Romanov Dynasty (1927), som består av reportasje-sekvenser. Karrieren hennes strakk seg inn i 50-tallet, men ble kompromittert av Stalins mishag. Pearlmans film synliggjør kontrasten mellom det hun med skjelmsk aktualitet kaller «Stalins sans for alternative fakta», og de journalistiske og objektive ambisjonene («virkelige bilder av virkelige mennesker») til Shub og hennes nærmeste medarbeidere, Jelisaveta Svilova og den berømte Dziga Vertov. Vertovs Man with a Movie Camera (1929), virtuost klippet av Svilova, har sin faste plass på listen over de fremste dokumentarfilmene og største stumfilmene som noen gang er laget.

After the Facts gir et livfullt øyeblikksbilde av Shubs radikale holdning til montasje i en tid da filmen som kunstform fremdeles var i sin mest labile og uferdige fase. Morsom og innsiktsfull, med et kvasi-industrielt lydspor av Caitlin Yeo, er den en hommage til «virkelige kvinner og virkelig arbeid», som på inspirerende vis nekter å følge den konvensjonelle, overleverte visdommen om levende bilders kanon.

Enkelhetens kraft

En av de andre store publikumsfavorittene blant kortfilmene ved CinéfestOZ var The Beeman av regissørene Frances Elliott og Samantha Marlowe (klippet av sistnevnte). Filmen er en lur og absolutt herlig miniatyr om Carl Maxwell fra Perth, som er ekspert på bier. Maxwell er en godlynt, lubben fyr med en snodig (muligens nederlandsk?) aksent, i slutten tredveårene eller begynnelsen av førtiårene, som kommuniserer på nesten mystisk vis med bier – jobben hans er å bevare arten, gjennom å redde én truet sverm om gangen. «Se hvordan de holder seg til hverandre og hjelper hverandre,» sier han med undring, mens han blid og fornøyd fikler med en vokskake dekt av bier, og skravler overbevisende om «uskyldens kraft, enkelhetens kraft».

Den globale nedgangen i antall insekter har lenge bekymret økologer verden over, men Australia har så langt vist seg gledelig immun mot katastrofen. Når man ser The Beeman, kan man få inntrykk av at dette skyldes gemyttlige Carl Maxwell, som lykkelig saumfarer de solfylte vestaustralske forstedene, på jakt etter sitt neste bi-reddende oppdrag.

Filmen er laget som del av et initiativ støttet av City of Vincent, et område med lokalt selvstyre i Perth. Området er allikevel tydelig australsk; den tilbakelente og sorg-
løse holdningen til livet som skinner igjennom, samsvarer med det David Thompson kalte «den episke gåten» som Australia er.

«Hver eneste lille detalj av jorden er absolutt praktfull,» utbryter Maxwell på slutten av filmen mens han tar en luftferd ved hjelp av en snurrig teknisk innretning som tillater ham å nyte det grenseløst majestetiske landet sitt. Hans avvisning av tyngdekraften er uimotståelig fornøyelig: Mine damer og herrer, vi svever av gårde i rommet.

Kommentarer