Leiesoldater tar over

Leiesoldater tar over i amerikanske krigsteatre. Mange er bekymret.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fire lik slepes gjennom gatene i Fallujah. Ofrene: ansatte i Blackwater.

Noen uker seinere: det er harde kamper i Najaf. En marinesoldat ligger såret på et tak, men den amerikanske hæren glimrer med sitt fravær. Noen helikoptre kommer brølende til redning. Soldatene ombord passer på å pepre noen bevæpnede shiagrupper på sin vei.

Marinesoldaten blir reddet ut mens kampene fortsetter. Soldatene ombord i helikopteret: ansatte i Blackwater.

Plutselig er Blackwater; et litt diffust selskap som «utfører tjenester for den amerikanske hæren i noen av verdens verste krigsteatre,» på alles lepper. Men Blackwater er bare ett av mange. USA er i ferd med å privatisere hæren sin, og mange er bekymret. En kilde til bekymring: private kontraktører har i dag ansvaret for vedlikeholdet av avansert militært utstyr. De rigger opp B-2-bombefly, F-117 «stealth» jagerfly, Apache-helikoptre, U-2 overvåkningsfly og det ubemannede Global Hawk etterretningsfly.

Hvis de private kontraktørene skulle finne på å stikke av fra farlige kriger, ja, da ville ikke hæren lenger sitte på den nødvendige kompetansen for å få flyene sine på vingene. Et mareritt av en tanke for alle som mener at selve definisjonen på en vellykket stat er at den har kontroll over de væpnede styrker.

Diffuse grenser

De heter ting som DynCorp, Aviation Development Corp, Military Professional Resources Inc og altså Blackwater. Men i floraen av private kontraktører finner man selvfølgelig også et selskap som Halliburton; med tråder inn til selve edderkoppen i det militær-industrielle kompleks: visepresident Dick Cheney.

De utfører alle slags militære operasjoner og tjenester. Noen slåss mot geriljaen og coca-mafiaen i Colombia. Andre vokter den afghanske presidenten Hamid Karzai, eller Paul Bremer og interimrådet i Irak. De driver fangeleiren i Guantanamo Bay, og flyr etterretningstokt på vegne av CIA i Sør-Amerika. De slåss sammen med og/eller trener lokale hærer i Nigeria, Bulgaria, Taiwan og Guinea. De har ansvaret for vaktholdet av amerikanske baser i Golfen, og sørger for forsyninger, mat og drivstoff til hæren i Irak.

Når de da ikke reparerer avanserte jager- og bombefly.

I tillegg trener de framtidige elitesoldater og anti-terror-grupper i den profesjonelle, statlige hæren. Det siste skjer ikke minst i regi av Blackwater. Hver dag sender den amerikanske marinen («navy;» ikke å forveksle med «marines») busslaster med rekrutter fra Naval Station Norfolk til Blackwaters tyve tusen mål svære sumpområde i Moyock, North Carolina. Her møter de tidligere elitesoldater fra Navy Seals, Green Berets og Army Rangers som har forlatt hæren til fordel for en mer innbringende karriere – målt i dollar – i de private selskapene.

Treningsleiren til Blackwater er så moderne og velutstyrt at den overgår alt annet som finnes i USA – og resten av verden for den del. Dens viktigste funksjon er likevel ikke å trene andres soldater, men å skape en pool av profesjonelle leiesoldater som kan hyres ut til den amerikanske hæren. Blackwater skryter av å ha over ti tusen soldater i Irak, godt supplert av engelske Global Risks Strategies og flere selskaper fra Sør-Afrika. Det som begynte som en privatisering av militære marginalfunksjoner har i økende grad tatt form av fullblods leiehærer som opererer ved siden av US Army – med stadig mer diffuse grenser for hvem som gjør hva.

Private kontraktører nøyer seg ikke lenger med å bygge flyene, sier kritikerne. De flyr dem også; i Irak og i andre krigsområder.

Det er en bransje i vekst, med beregnede inntekter i 2010 på 200 milliarder dollar – opp fra ett hundre milliarder i år. De lobber aktivt for å involvere USA i stadig flere «hot spots» over hele kloden, og klarer det også – som da de etter mye om og men fikk grønt lys for å trene hæren i Guinea; et regime med så mange brudd på menneskerettighetene at president Bill Clinton først sa nei.

På den måten bidrar de til å endre kursen i den amerikanske utenrikspolitikken. Det skjer ved hjelp av mektige venner i og knyttet til administrasjonen, som for eksempel Linda Daschle, kona til senator Tom Daschle.

Det var Linda Daschle og et titalls andre lobbyister som lokket fram 1.7 milliarder dollar til Military Professional Resources Inc i 2001, et selskap som skryter av å kunne mobilisere 12.500 elitesoldater og som i dag driver flere av hærens treningssentre, forsyner den samme hæren med fullt ferdige stabsoffiserer og har ansvaret for sikkerheten til amerikanske baser i Sør-Korea.

MPRI trener utenlandske soldater over hele verden, blant annet i Kuwait og Sør-Afrika. Selskapet er ledet av den pensjonerte generalen Carl Vuono som var hærsjef under Golfkrigen og under invasjonen av Panama. Hans tre nestsjefer er henholdsvis tidligere sjef for US Army i Europa, tidligere leder av Defense Intelligence Agency og tidligere vise-hærsjef.

Ingen smågutter, med andre ord.

Politiske gevinster

På kort sikt er det en rekke fordeler knyttet til bruken av private leiesoldater. En er åpenbar: Penger. Private kontraktører koster mindre, og er mer effektive. Dessuten er det politiske gevinster å hente. Leiesoldatene er ikke underlagt offentlig gransking, og kan derfor sendes ut i verden uten Kongressens godkjennelse og viten. De kan dø uten oppstyr, i motsetning til ordinære soldater, og de gir USA anledning til å fraskrive seg ansvar og benekte deltakelse.

De kan dessuten brukes for å omgå politisk satte «tak» på styrker i utlandet. Offisielt har USA 130.000 soldater i Irak. Uoffisielt er det mange flere.

Det er en symbiose som sender penger begge veier i systemet. Fete kontrakter går den ene veien. Støtte til politiske partier går den andre. Summa summarum: alle tjener fett, og skandalene og tapene blir hysjet ned.

Det fins flust av begge deler. Ett av selskapene skal i 2001 ha gitt peruanske myndigheter informasjon som førte til at de skjøt ned et fly med en amerikansk misjonær og hennes syv måneder gamle datter. Saken ble forsøkt etterforsket av Kongressen, men den eneste beskjeden de fikk var at de i så fall «måtte ringe selskapet.»

I 1992 mistet DynCorp tre av sine ansatte da flyet de satt i ble skutt ned i Peru. Samme år ble tre ansatte i Northrop Grumman tatt som gisler i Colombia. På 90-tallet ble det avslørt at leiesoldater knyttet til DynCorp drev en sex-ring i Bosnia med kjøp og salg av jenter helt ned i 13-årsalderen. Soldatene ble sendt hjem, men fikk ingen straff. Derimot ble de to som «blåste» saken avskjediget.

I 1993 fantes Halliburton i kulissene i Somalia, men uten at de klarte å forhindre drapene på og lemlestingen av 18 amerikanske soldater. I 1994, midt under Bosnia-krigen, trente MPRI den kroatiske hæren med så vellykket resultat at Franjo Tudjman både kunne fordrive serberne i Krajina og gjennomføre en militær offensiv i Bosnia. I 1996 rømte sjefene i DynCorp Liberia da opprørere inntok hovedstaden Monrovia. Soldatene ble overlatt til seg selv.

Likevel påstår Gary Jackson i Blackwater at selskapet aldri ville finne på å forlate et krigsteater. Men politikere og militære er ikke beroliget.

Det er ikke bare de private kontraktørenes leiesoldat-dimensjon som bekymrer dem. For politikere av alle avskygninger er det mer et spørsmål om manglende straffeansvar og ditto offentlig overoppsyn, det være seg militært eller sivilt. For de militære er det utslusingen av basis-kompetanse som uroer.

Ideologien bak privatiseringen av hæren er at amerikanske soldater skal slippe å gjøre ting som ikke er direkte knyttet til selve krigen; som distribusjon, vokting av sivile institusjoner, og matlaging. For Pentagon og Det Hvite Hus gir det mening å sette ut slike oppgaver i en situasjon hvor USAs stående hær har krympet fra 2.1 millioner mann i 1989 til 1.4 millioner i dag.

Det er dette hullet som fylles opp av private soldater. Og det er denne massive øksingen som gjør at elitesoldater gjør seg fete på de markedene som er villig til å ta imot dem – nemlig Blackwater og de andre private kontraktørene.

---
DEL

Legg igjen et svar