Legger barna i skuffen

Norge har tatt et alvorlig skritt tilbake når det gjelder barns rettigheter, og vi beveger oss faretruende mot å være med på et «race to the bottom». Det er på tide å ta ansvar.

I 2011 forhandlet FN ferdig et tillegg til barnekonvensjonen som gir barn mulighet til å påklage brudd på deres egne rettigheter – både til norske myndigheter og til FNs barnekomité i Genève. 29 land har så langt sagt ja til at barna skal ha denne muligheten, deriblant Danmark, Tyskland, Spania, Irland og Finland. Men Norge forblir tause og feige. Regjeringen har sagt nei, og legger nå denne muligheten i skuffen.

Hovedårsaken til at Regjeringen ikke vil fremme forslag om norsk tilslutning til klageordningen, er «at det er knyttet betydelig usikkerhet til hvilke konsekvenser ordningene kan få for Norges politiske handlingsrom, og en mulig rettsliggjøring av politiske spørsmål». Dette er hårreisende tankegang som burde sjokkert en hel befolkning. Barna våre er de som bør ha det sterkeste rettighetsverne, men vi svikter – og det fordi vi ønsker oss et politisk handlingsrom til å bryte barns rettigheter.

Under FN-forhandlingene om protokollen ga Norge uttrykk for prinsipielle betenkeligheter ved en individklageordning for barns rettigheter. Hvordan kunne alt dette gå oss hus forbi? Har virkelig dagens regjering mandat til å svekke barns rettigheter både nasjonalt og internasjonalt, slik de har gjort det siste året?

Flaut. Slik fremstiller Utenriksdepartementet mulige uheldige konsekvenser av Barnekomiteens tillegg: «Barnekomiteen kan tillegge hensynet til barnets beste mer vekt enn hva som vil kunne være politisk ønskelig, og dersom komiteen i større grad skal legge premissene for tolkningen av barnekonvensjonen, vil dette innskrenke de politiske mulighetene til å legge vekt på innvandringsregulerende og samfunnsøkonomiske hensyn, og å gjøre ressursprioriteringer ut fra et bredere flyktningpolitisk perspektiv.»

Det er ubehagelig bemerkelsesverdig at landet vårt er så feigt og tilbakeholdent hva gjelder menneskerettigheter.

Men si meg: Hva menes med at man ikke ønsker å ha en streng tolkning av barnets beste i saker der barnet selv opplever brudd på sine rettigheter?

Jeg er flau over Utenriksdepartementet. Jeg er pinlig berørt over deres fremstilling av saken og av en klagemekanisme for barn. Det er ubehagelig bemerkelsesverdig at landet vårt er så feigt og tilbakeholdent hva gjelder menneskerettigheter. Med en manglende klagemekanisme for alle under 18 år undergraver vi barns rett til å bli hørt og få si sin mening – et prinsipp som er en av barnekonvensjonens bærebjelker. Et slik grovt brudd på barns rettigheter burde være et åpenbart feilsteg, men gjemmes heller bort i et embetsverk som styres med politisk jernhånd.

Ta ansvar. Denne protokollen ikke vil gi barn nye rettigheter, men effektivisere håndhevelsen av de rettighetene som allerede er gjort gjeldende for norsk lov. Det vil i praksis bety at man får en korreksjon når man har gjort noe feil. Skulle tilfellet være at konsekvensen er et innskrenket politisk handlingsrom, er dette i så fall en pekepinn på at Norges politikk ikke er barnevennlig. Heldigvis kan ikke dette forslaget vedtas av en regjering ene og alene. Stortinget har nå et ansvar for at vi sikrer barna våre rettighetene de har krav på. Det er på tide å ta Norges brudd på barns rettigheter personlig!


Steen Nylander er leder i PRESS – Redd Barna Ungdom.
karoline@press.no

---
DEL