Legg ned HRS

Lørdag stod innvandrerjentene Kadra, Nadia og Saynab fram i Verdens Gang med sine opplevelser med organisasjonen Human Rights Service (HRS) og freelancejournalist og aktivist Hege Storhaug. Storhaug har framstilt seg selv som en velgjører som ikke har «gjort annet enn å bære disse små, skjøre fugleungene rundt så ingen skal komme å ta dem». Jentene […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Lørdag stod innvandrerjentene Kadra, Nadia og Saynab fram i Verdens Gang med sine opplevelser med organisasjonen Human Rights Service (HRS) og freelancejournalist og aktivist Hege Storhaug. Storhaug har framstilt seg selv som en velgjører som ikke har «gjort annet enn å bære disse små, skjøre fugleungene rundt så ingen skal komme å ta dem». Jentene selv har en helt annen opplevelse.

Storhaug og HRS møter jentenes beskrivelser med voldsom arroganse og manglende solidaritet. Kadra, Saynab og Nadia er tre av få jenter som har stått fram, og de har gjort det i nær forståelse med Hege Storhaug. Når jentene gir uttrykk for at de har vært presset av Storhaug, svarer HRS med tilnærmet taushet. Da er det plutselig jentene som er eller har et problem – ikke Storhaug og HRS.

Man må være mer enn følelsesmessig amputeret dersom man ikke tar inn over seg at disse unge jentene er utsatt for et dobbelt overgrep: Først fra de familiemedlemmer som har forsøkt å tvinge dem til ekteskap eller kjønnslemlestelse. Dernest av politiske ekstremister som vil bruke jentenes personlige historie i et skittent korstog. Ikke skittent på grunn av målet, men på grunn av metodene. Prisen har jentene selv fått betale.

Vi har ment det lenge, og med jentenes egne uttalelser, er det mer enn noen gang klart for oss at Human Rights Service er en organisasjon som gjør mer skade enn gavn. De evner ikke å skille mellom tenketankrollen og hjelperrollen, og stiller dermed de utsatte jentene i en umulig situasjon. Dermed skader de både jentene og samfunnsdebatten. At det finnes flere innvandrerjenter som offentlig har sagt at de føler seg misbrukt av HRS, enn som føler seg hjulpet av dem, sier sitt.

Human Rights Service og Hege Storhaug har i sitt virke framvist en ekstrem evne til rolleblanding og manglende finfølelse for kildenes egne opplevelser. Det er en brutal framgangsmåte for å fremme egen prestisje og egne standpunkter. Dessverre har de to ganger blitt belønnet økonomisk av flertallet i Stortingets kommunalkomité, etter press på Høyre og KrF fra Fremskrittspartiet.

Vi vil på ingen måte anklage HRS for å løpe Frps ærende i økonomisk øyemed. Men vi konstaterer at Frp i to budsjettbehandlinger har gått utenfor enhver praksis når de har krevd øremerkede bevilgninger til HRS. Det er i seg selv så oppsiktsvekkende, at det er nærliggende å sette spørsmålstegn om bindingene mellom Frp som parti og HRS som stiftelse.

Human Rights Service framstår mer og mer som et privat korstog, og mindre og mindre som en interesseorganisasjon eller som en ivaretaker av utsatte gutter og jenter. Hadde organisasjonens ledere Hege Storhaug og Rita Karlsen eid skam i livet, hadde de lagt ned driften og overlatt integrerings- og likestillingsarbeidet til andre. Så høye tanker har vi dog ikke om dem. Dermed blir det opp til rikspolitikerne å sette foten ned for den økonomiske støtten.

Barne- og familieminister Laila Dåvøy stilte seg i sin tid bak jentene som oppsøkte Likestillingssenteret med sine sjokkerende historier, og beskrev fortellingene som svært troverdige. Hun bør dermed også sette foten ned for de krav som måtte komme fra Frps evige korsfarer om pengebevilgninger til HRS. De pengene bidrar nemlig mer til ondt enn til godt.

---
DEL

Legg igjen et svar