Asger Jorn:
Estetikkens ekstreme fenomenologi
Pax forlag, 2017
Hva er estetikk? Det er en stund siden begrepet var synonymt med læren om det skjønne, slik retorikk for lengst har mistet sin status som veiledning i veltalenhet. Estetikk er en noe løs disiplin innenfor akademia – for selv om det finnes gode lærebøker og antologier, er estetikken på mange vis utsatt. Analytisk filosofi ødelegger den (som alt annet), den slukes fort av kommersielle eller institusjonelle interesser, den finner liksom ikke sin frihetlige plass noe sted, selv om den i likhet med mye annen humaniora får en viss oppmerksomhet som et slags underholdningsmoment. På den andre siden er det ingen tvil om at estetikk som disiplin, fagtilbud og refleksjonsrom gir en sjelden mulighet til å diskutere tverrfaglige, eksistensielle, radikale og kreative problemstillinger. En som visste å ta fatt i estetikkbegrepets mange muligheter og å ta det innover seg, var den danske multikunstneren Asger Jorn (1914–1973).
Fiduskunst og trivialiteter. I takt med den økende interessen for Asger Jorn som billedkunstner, i Europa såvel som i USA og eksemplifisert med fjorårets utstilling «The Open Hide» i New York og «Jorn + Munch» i Oslo nå nylig, øker også interessen for hans skriftlige arbeider. I den imponerende serien Palimpsest på Pax Forlag er det nå duket for et utvalg av Jorns kunstteori, kalt Estetikkens ekstreme fenomenologi. Mesteparten er hentet fra hovedverket Hell og hasard, dolk og gitar (1952), og hele 36 av de åttitalls fabelaktige, små linoleumssnittene fra originalutgaven av verket er her respektfullt gjengitt, i klare farger og på godt papir. Det gir en nærhet til stoffet som ingen skjerm kan erstatte. Samtidig er formatet i Palimpsest-serien omtrent det samme som for pocketutgaven av Hell og hasard fra 1963 – og som utgivelsene Naturens orden, Verdi og økonomi og Ting og polis, også de representert i tekstutvalget.
Estetikkens ekstreme fenomenologi åpner med manifestet «Intime banaliteter». Det ble publisert 1941 i kunsttidsskriftet Helhesten, som utkom med ni numre i løpet av de første krigsårene i Danmark. Det er et velskrevet og velinformert manifest, fullt av strålende paradokser og slående utsagn: «Et stort kunstverk er den fullkomne banalitet, og mangelen ved de fleste banaliteter er at de ikke er banale nok.» Som tittelen sier er det ikke intimiteten som er banal, som hos Freud – men banaliteten som er intim. Det banale står oss nærmere enn vi kanskje ønsker, men den er avgjørende for kunsten, ifølge Jorn. Holdningen er stikk motsatt av den vi finner i amerikaneren Clement Greenbergs berømte artikkel fra 1939 om avantgarden. Jorn hyller amatørorkestre, rimsmeder, tatoveringer, trivielle glansbilder og fiduskunst i sin søken etter det basale og det urkraftige, fremfor det kultiverte og forutsigbare. Det er i denne sammenhengen og i tråd med datidens interesse for «primitiv» kunst vi må se Jorns prosjekt om å fremheve nordisk folkelig estetikk fremfor den forfinede søreuropeiske.
Forkaster Kant. Ved en glipp er et ofte sitert avsnitt fra «Intime banaliteter» uteglemt i det norske utvalget. Det skal inn før passasjen om barns forbilledlige glede over glansbilder, og lyder slik (klipp det ut og bruk det som bokmerke på side 13 i Pak-utgaven):
«De som søker å motarbeide produksjonen av loppemarkedsbilder, er fiender av vår tids beste kunst. Disse skogsinnsjøene i tusener av stuer med gulbrun tapet tilhører kunstens dypeste inspirasjoner. Det oppleves alltid tragisk å se folk bestrebe seg på å sage av den grenen de sitter på.»
Men glippen åpner en glipe inn i Jorns verden. Loppemarkedsbilder, eller mer presist fiduskunst, kitschmalerier, smørerier, banale skildringer av elg i solnedgang og så videre er hva Jorn på dansk kaller «trommesalbilleder» (oppkalt etter gaten Trommesalen i København, der man solgte mye trivialkunst). Det er nettopp slike bilder Jorn tyve år senere selv benytter seg av i to viktige avantgardehistoriske maleriserier, med overmalte fidusbilder kalt «modifikasjoner» og «disfigurasjoner», utstilt i Galerie Rive Gauche i Paris i henholdsvis 1959 og 1962. Blant de mest kjente og nå uvurderlige kunstverkene er Le canard inquiétant og L’avant garde ne se rend jamais («Den foruroligende anden» og «Avantgarden overgir seg aldri»), begge gjengitt i bokens bildeappendiks.
Deretter følger utdrag fra Hell og hasard, dolk og gitar, som er av en noe annen støpning. Prestsæters utgivelse henter sin tittel herfra, og det er et godt valg han her har gjort: «Estetikkens ekstreme fenomenologi» er en vending som åpner forordet til 1952-utgaven av verket. Mye dreier seg om estetikken forstått som det ukjente, også i disputtene Jorn fører med Kant (som han tar et oppgjør med) og Hume (som han med sin vektlegging av erfaring nok er mest på linje med). Jorn mener Kants definisjon av det skjønne som «det allmenne, interesseløse og nødvendige behag» må forkastes, ettersom behag «egentlig ikke er noe annet enn en slags interesse». Estetikk er interessen for det nye og ukjente, og subjektet en interessesfære, i god lacaniansk forstand: Subjektet er «sammensatt av flere jeg, som igjen er bunter eller grupperinger av subjektivitet». Nei, man er aldri ensom hos Jorn. Han inviterer til et fellsskap.
Det banale står oss nærmere enn vi kanskje ønsker, men den er avgjørende for kunsten, ifølge Jorn.
Sentral aktør. Som Adorno har Jorn setninger som i seg selv er innholdsrike tankekors. Han skriver i en saftig, nietzscheansk og kierkegaardsk stil, der presise drøftninger krydres med skrudde versjoner av ordtak, læresetninger og kjente doktriner, og der det som kan synes motsigelsesfullt, naturligvis og helt bevisst er nettopp dét. Dette gjelder også motsigelsenes motsigelser i en slags flerleddet dialektikk – en «triolektikk», som han selv kalte det. Jorn opererer slik med et utall ekstremfenomenologiske definisjoner, med estetikk som alt fra meningsløshet og kynisme til forbrytelse og mulighet; fra fanatisme, luksus og hasard til beruselse, frigjøring og eksperiment; fra sensualitet og lidenskap til sykdom og nevrose – for å nevne noe.
I kapittelet «Jeg er bare et menneske på leirføtter» lyder det oppsummerende:
«La oss slå fast at estetikken er en sykdom i universet, i naturen og blant menneskene, men ikke en dødelig sykdom, ikke en alderdomsdekadanse, men en fødselssykdom, en livsrisiko, en livssykdom som føles som en evig lengsel, og derfor aldri kan utryddes, men alltid og uavbrutt må helbredes, slik vi stiller sult og tørst.»
Kan det sies klarere? I et velopplagt og mediepolitisk farlig aktuelt kapittel i Verdi og økonomi har Jorn en trøst til de som går ledige: «Lediggang er roten til all kunst.» I Ting og polis legger han ut om vandalismens historie, og i Naturens orden om triolektikk og om Niels Bohrs kvantefysikk (Jorns kritikk av Bohr har forøvrig høstet anerkjennelse hos fremstående amerikanske fysikere).
At Jorn var sentral i etableringen av blant annet kunstnergruppen Cobra, Den Situasjonisistiske Internasjonale, Den Internasjonale Bevegelsen for et Imaginistisk Bauhaus og til sist Skandinavisk Institutt for Sammenlignende Vandalisme, understreker hans viktige rolle i vår nære kunsthistorie. Denne tekstsamlingen viser hvordan Jorns tanker har fungert som et lim for hans kreative nettverk.
Sprengstoff. Ellef Prestsæter har gjort en fin innsats med sitt utvalg og sitt kompetente etterord. Oversetteren Agnete Øye har stort sett lykkes; innledningsvis kun noen få skjønnhetsfeil (men hvor stammer oversettelsene av Baudelaire og Rimbaud fra?).
Andre Jorn-tekster kunne naturligvis vært med, som «Tale for pingvinene» (1949), «Det fordreide maleri» (1959), utdrag fra Alfa og omega, Signes gravés, Om formen eller Guldhorn og lykkehjul, programtekster fra Internationale Situationiste, artikler om arkitektur, urbanisme, kunsthåndverk, form og design og så videre – men som Prestsæter sier: Dette er stort sett tilgjengelig annetsteds.
Selv er vi veldig glad for å ha fått dette fremdeles aktuelle, estetisk-teoretiske, kaosmotiske og eksistensielt fargerike sprengstoffet tilgjengelig på norsk.
