Ledet mot lyset av den blinde

Yan Lianke skriver bøker som krysser landegrenser og språkskiller og kvalifiserer til å bli omtalt som verdenslitteratur. Men i hjemlandet er bøkene hans forbudt.

Kurt Sweeney
Novelist & book reviewer.
Email: gregnidaros@hotmail.com
Publisert: 03.12.2018

The Day the Sun Died

Yan Lianke

Chatto & Windus

England

Yan Lianke er en stigende stjerne på bokhimmelen her i Vesten. Men i Kina får han ikke publisere – de kinesiske utgavene av bøkene hans er forbudt på fastlandet og kommer bare ut på Taiwan. Han kunne gjort det samme som forfatterne Ma Jian og Xiaolu Guo: dratt ut av landet og publisert bøkene sine i oversettelser i Europa og USA. Men da hadde han mistet kontakten med hjemprovinsen Henan, og som han ofte gjentar i intervjuer, er Henan fundamentet for alt han skriver – både persongalleri, miljø, landskap og ikke minst språket han bruker, som visstnok er godt krydret med den lokale Henan-dialekten. Og likevel er romanen The Day the Sun Died den mest universelle Yan Lianke har skrevet så langt, og på mange måter også den sterkeste og dypeste.

Grunnleggende gripende

Rammen for romanen er slående enkel: Den fjorten år gamle gutten Ninnian forteller om dagen da folk begynte å gå i søvne i hjembyen hans, Gaotian. Samtidig forsvinner også solen, og byen og landskapet rundt legges i totalt mørke. Ganske raskt begynner ting å skje: Butikker og hjem blir plyndret av både søvngjengere og våkne folk, de eldre vandrer ned til elven som renner gjennom byen og hiver seg uti – og drukner. Utover natten begynner det også å dukke opp bander fra fattige landsbyer utenfor byen – de kommer for å plyndre og drepe de velstående som bor i egne lukkede, bevoktede nabolag. Det likner sterkt på marxismens klassiske krig mellom kapitalister og proletarer, mellom utbyttere og slavearbeidere, og man forstår fort hvorfor denne romanen – som foregår i nåtidens Kina – ikke slipper gjennom sensuren. Yan Lianke nører opp under forbudte følelser – oppsamlet hat og hevnlyst slippes frem hos søvngjengerne som vandrer rundt i sin egen drømmetilstand, blinde for hverandre, og lever ut alle sine trivielle fantasier og begjær.

Det er marxismens klassiske krig mellom kapitalister og proletarer.

Gutten Ninnian beskriver nokså rett frem det som skjer: Hvordan folk – også hans egne foreldre – pendler frem og tilbake mellom sovende og våken tilstand, mellom blinde drifter og innlærte sosiale koder og konvensjoner. Det er noe grunnleggende gripende Yan Lianke graver frem i slike kaotiske situasjoner, noe som hever skriften og fortellingen hans opp til et høyere nivå. Det skjer i overgangen mellom kaos og klarhet som treffer en åre som ligger latent hos alle, og det gir også romanen en sterk universell og allmenngyldig karakter – allmenngyldig fordi det er uunngåelig. Søvngjengerne i Gaotian minner på mange måter om et norsk julebord etter midnatt. Langt etter midnatt.

Demokratisk underskudd

Yan Lianke reagerte på at mange i Vesten leste romanen som en allegori over dagens Kina – han var i utgangspunktet mest opptatt av bokens universelle og allmenne sider, som krysser landegrenser og språkskiller og kvalifiserer den til å bli omtalt som verdenslitteratur. Men han kaller seg også «en blind som går med hodelykt og lyser opp for de seende i mørket». Her hinter han mot majoritetens Kina, den blinde materialismens Kina, nasjonen som ifølge ham balanserer på kanten av katastrofen på grunn av kronisk mangel på åpenhet og transparens. Eller det man i Vesten ville kalle et demokratisk underskudd.

I boken skildrer unggutten Ninnian en stygg og knallhard praksis: For å sikre hardt tiltrengt jordbruksmark bestemmer kommunistpartiet at alle lik skal kremeres. Dette bryter med de lokale tradisjonene, og familiene begynner å begrave sine døde på hemmelige steder utenfor byen. Ninnians far, Tianbao, rapporterer dette til svogeren, som eier og driver det lokale krematoriet. Svogeren betaler Tianbao for informasjonen og sender menn til gravstedene. Der sprenger de gravene og setter fyr på likrestene – og straffer med det familiene som bryter kremasjonspåbudet. Etter denne hendelsen leverer folk alle sine døde på krematoriet, og svogeren tjener store penger. Han utvinner også olje fra likene og planlegger å selge det til høystbydende. Tianbao har derimot fått dårlig samvittighet – han kjøper all likoljen og stuer den vekk inni en hule. Det likner på en slags botshandling, et forsøk på å rette opp det utilgivelige, det umenneskelige, ja, det rent ufattelige.

Søvngjengerne i Gaotian minner om et norsk julebord etter midnatt.

Midt oppi dette groteske scenariet plasserer Yan Lianke også seg selv, som en bifigur. Ninnian kaller ham «onkel Yan» og beskriver ham som «en som dro ut og erobret verden, men som kom hjem igjen som en utbrent litterat, helt tom for ideer». Enkelte kritikere tolker dette som et postmoderne metagrep der forfatteren agerer inne i sin egen roman. Men egentlig minner det mer om et rop om hjelp. Det er som om Yan Lianke prøver å si at det han skriver om Kinas ufattelige virkelighet, hjelper lite eller ingenting, alt forblir som før, eller det blir enda verre, kanskje først og fremst for litteraturens del. Han sier i et intervju at han har gitt opp det kinesiske bokmarkedet og hensynet til sensuren. Heretter skriver han hjemme i Beijing, og sender sine manus ut av landet.

Kommentarer