Leder: Veien ut av krigen

Den siste uka har vist at Norges deltagelse i Afghanistan-krigen blir stadig vanskeligere å forsvare. 2009 blir et skjebneår for landets internasjonale krigsdeltagelse.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Onsdagen kan på sikt vise seg å bli et vendepunkt i samfunnsdebatten om Norges deltagelse i de stadig mer kontroversielle militæroperasjonene, nærmest på dagen sju år etter at de USA-ledede gikk inn og styrtet Taliban-regimet i 2001.

Interessen var nemlig påfallende stor da SVs nestleder Audun Lysbakken, som leder av programkomiteen, onsdag gikk på talerstolen og la ut om partiets forslag til arbeidsprogram for stortingsperioden 2009 til 2013. Og da spesielt med hensyn til Afghanistan-politikken, der norske styrker er underlagt den Nato-ledede International Security Assistance Force (ISAF): «SV mener det norske militære engasjementet i ISAF-styrkene i Afghanistan må avvikles. Slikk kan Norge konsentrere sin innsats på det sivile området og styrke mulighetene for en politisk løsning som gjør at FN overtar ansvaret for støte til sikkerhet og stabilisering. SV er imot bidrag til ISAF i stortingsperioden.»

Med tanke på de siste månedenes sikkerhetspolitiske forverring, ligger det en stadig økende realpolitisk tyngde bak dette forslaget. Den militære løsningen, og det påståtte gode samarbeidet med sivile krefter, har vist seg ikke å fungere. Denne uka er det kommet rapporter om at afghanske politifolk lar seg lokke over til de såkalte Taliban-gruppene, i frustrasjon over manglende framgang og i fortvilelse over de mange sivile livene som går tapt på grunn av Natos uvørne operasjoner.

Og økende tvil om prosjektet melder seg i flere Nato-land, som nå står i fare for å tape rent militært. Tirsdag uttalte USAs general John Craddock at det er hele Natos eksistensberettigelse og relevans som nå avgjøres, etter at oppslutningen om ISAF-operasjonene nå synker i takt med suksessen.

Nye bøker reiser spørsmål om hva norske soldater er og har vært med på. Tom Bakkelis bok Ett skudd, én død får fram at også norske soldater dreper. Mens Fredrik Græsviks Skuddene på Serena Hotel avslører det politiske spillet som foregår rundt Afghanistan-deltagelsen. Det viktigste i norsk politikk synes ikke alltid å være hva som er best for afghanere flest, men hva som tjener de ulike partiene best i kampen om makt på Stortinget.

Den nye boka Mellom maktene. Norske strategiske interesser (Res Publica) legger også et fundament for en mer selvstendig og mindre ukritisk krigføring fra norske myndigheter. Tvilen om dagens deltagelse i Afghanistan sprer seg sakte, men sikkert.
Med tanke på dagens utvikling ligger stortingsvalgåret 2009 an til å bli et skjebneår for hvilken retning norsk krigsdeltagelse skal ta framover i det 21. århundre.

Morgenbladet i slett lune

Egentlig hadde vi ikke trengt også denne uka å omtale de mange emosjonelle utbruddene mot at Ny Tid etter overveielse og redigering 10. oktober valgt å trykke en kronikk av Ali Farah, det fysiske offeret fra Sofienbergparken 6. august 2007. For første gang fikk han da selv komme skriftlig til orde.

Siden sist har Fagbladet Journalisten konkludert med at «tanken om at dramaets hovedperson burde skjermes mot seg selv, er både meningsløs og nedlatende. Mediene skal ikke sensurere offerets versjon». Dette som et svar til de som ønsket å forby teksten fordi den ikke var politisk korrekt og akademisk nok formulert for majoriteten av lesere i Norge.

Det overrasker ikke at teksten provoserer. De siste dagene har vi likevel sett at enkelte nettopp klarer å lese teksten på dens egne premisser, og ser hva som faktisk står der. Redaktør Helge Øgrim i Journalisten konkluderer eksempelvis slik:

«A-magasinet og Østli, Ny Tid og Farah har gjort oss alle en tjeneste. Hvis vi skal dra nytte av den, må vi både gå nærmere inn i Ali Farahs anklager om systemisk rasisme og holdbarheten i agitasjonen fra antirasismens aktivister.»

Der kunne vi stoppet. Men så går ukeavisa Morgenbladet (MB) på redaksjonell plass 10.10. ut med et angrep mot hele teksten på Ny Tids debattsider. Under tittelen «Finn rasisten» påstår en kommentator at «Farah med denne kronikken står frem som den virkelige rasisten…» (sic!)

En slik fordømmende personstempling, uten sitatbelegg, ville blitt refusert på Ny Tids redaksjonelle sider. Ny Tid bruker ikke R-ordet for å benevne Schjenken, Farah eller andre. Vi har kritisert maktutøvelsen fra norske myndigheter i denne saken, ikke enkeltpersonene.

Redaktør Alf van der Hagen lar imidlertid på redaksjonell plass framstå påstand om at «Farahs ytring kvalifiserer for merkelappen rasistisk…» Ny Tid anklages da, i samsvar med Norgespatriotenes politianmeldelse, for å ha brutt straffelovens paragraf 135a.
Hvis van der Hagen mener dette, kan han politianmelde oss – i det minste hvis ordene skal ha noen verdi.

Men det blir verre. Uten sitater eller belegg konkluderer MB slik: «Skal vi ta det Ali Farah skriver alvorlig, vil den rasjonelle responsen neste gang vi passerer en gjeng somaliske menn være å gå i en bue utenom» (sic!).

En slik generell advarsel mot somaliske menn, på grunn av Farahs ene ytring, er ikke bare skremmende med tanke på Morgenbladets fortid. Ironisk nok har van der Hagen da på egne redaksjonelle sider trykket påstander som er mer fordømmende enn det Ny Tid har hatt på debattplass.

Det blir da ikke lenger Farahs tekst som er hovedproblemet, men de grunnløse fortolkningene og de kategoriske påstandene om den. Og Farahs innlegg er uansett ikke på et lavere nivå enn de siste års stereotype anklager fra flere akademikere på redaksjonell plass.

I en bokanmeldelse i Morgenbladet får professor Trond Berg Eriksen påstå dette: «Står man utenfor en moské og betrakter klientellet, er det glinsende, kampdyktige menn i sin beste alder.» Og nå i 2008 konkluderer Morgenbladet med at Obamas valgkamp er del av «Den nye rasekrigen». Uten at det blir reaksjoner.

Slik ser vi at majoritetsnordmenn får lov til å bruke sin ytringsfrihet på en helt annen måte enn somaliske menn. Klassejustisen rår. Men om ikke annet er dobbeltmoralen nå avslørt.

---
DEL