Leder: Tid for intervensjon

Den siste uka har vist det legitime i burmesernes ønske om intervensjon for å redde liv. Spørsmålet er om det også bør føre til regimeskifte.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Det har vært hjerteskjærende scener en hel verden har vært vitne til i Burma og Kina de siste dagene.

Først ankom syklonen Nargis og rammet det sørlige Burma med full styrke 3. mai, slik at mer enn 100.000 mennesker enten er døde eller savnet. Så, 12. mai, rammet et jordskjelv med en Richter-styrke på 7,8 Sichuan-provinsen midt i Kina. Over 16.000 er allerede bekreftet omkommet. Flere vil det bli.

Det er i kriser at både mennesker og stater viser sitt sanne ansikt. Og kontrasten er slående mellom hvordan Rangoon-regimet og Beijing-regjeringen har håndtert disse katastrofene. Militærjuntaen i Burma, under ledelse av general Than Shwe, informerte først ikke befolkningen sin om den forestående syklonen, tross klare advarsler fra indiske meteorologer. Og så nektet regimet nødhjelpsarbeidere full adgang til landet.

I kontrast ble titusener av soldater og frivillige satt inn hjelpearbeidet i Kina. «Så lenge det er det minste lille håp, vil vi øke innsatsen vår 100 ganger, og vi vil aldri slappe av i arbeidet,» lovte statsminister Wen Jiabao til fortvilte pårørende. Man kan si mye om kommunistpartiet i dagens Kina, men det er i det minste ikke hjerteløst slik som Burma.-juntaen. Hjelpeorganisasjoner har da også rost Kina for sin innsats. Kinesiske politikerne synes i det minste å erkjenne at de formelt skal stå til ansvar over for sitt folk.

Kyis rop

Det er mer enn hva man kan si om Burmas militærregime, som på forunderlig vis har fått holde seg ved makten siden 1962. Samtidig har juntaen siden 1990 holdt verdens fremste demokratiforkjemper og heltinne, nobelprisvinner Aung San Suu Kyi (62), fengslet – eller i «husarrest». Det skjedde etter at hun soleklart vant valget samme år. Suu Kyi har ofret alt – familien, livet, friheten – for å stå for de demokratiske prinsipper som andre tar som en selvfølge.

Dessverre førte ikke høstens protester fra munkene til at regimet falt. Isteden holdt generalene en hel verden for narr. De hadde møte eller møte, eller løfte om sådanne, med FNs spesialutsending Ibrahim Gambari, uten at noe skjedde. Så døde oppmerksomheten hen.

Nå er en ny anledning her. Regimet har vist sitt sanne ansikt for en hel verden ved å nekte eller forsinke livsnødvendig hjelp til titusener av mennesker.

Denne uka gikk Frankrikes utenriksminister ut og mente at FN burde ta i bruk avtalen om «responsibility to protect» (R2P), som 191 land undertegnet i 2005. Også Oxfam åpner nå for å levere nødhjelp til burmeserne om nødvendig mot regimets vilje.

Og enda viktigere: Det samme gjør den Oslo-baserte opposisjonsavisa Democratic Voice of Burma. Redaktør Khin Maung Win uttaler at FNs Sikkerhetsråd bør vurdere en slik resolusjon for å få inn nødhjelp. Også Kyis parti i Burma etterlyser nå en internasjonal intervensjon for å redde menneskeliv. Nasjonale grenser er underordnet vårt internasjonale ansvar for våre medmennesker.

Intervensjon

Spørsmålet er om ikke en intervensjon i Burma nå også burde gå lenger enn til kun å gjelde nødhjelp. Bør en humanitær intervensjon også utføres for å kaste den åpenbart illegitime og diktatoriske militærjuntaen, slik at den folkevalgte nobelprisvinneren Kyi kan innta sin rettmessige plass som statsleder – i likhet med eksempelvis Jens Stoltenberg?

Selve begrepet «humanitær intervensjon» har kommet i miskreditt de senere år. Og med god grunn, siden den fatale og USA-ledede invasjonen i Irak i 2003 manglet både moralsk, juridisk og folkelig støtte. Men den akutte situasjonen i Burma gjør at vi ikke lenger bør unngå å drøfte hvilke alternativer man har overfor et regime som ikke respekterer sine egne landsmenns liv og demokratiske rettigheter.

Disse tankene drøftes ikke minst i eksilburmesernes Thailand-baserte magasin Irrawaddy, som denne uka etterlyste nettopp en slik debatt. «Av alle de humanitære kriser verden har sett gjennom årene, er unektelig Burma det beste eksemplet på en mulighet for humanitær intervensjon. FN vil vanskelig finne et bedre eksempel på rett tid og sted for en humanitær intervensjon uten en regjerings godkjenning,» skriver de burmesiske opposisjonelle på lederplass.

Den burmesiske professoren Kanbawza Win gikk onsdag også ut i Asian Tribune og etterlyste en lignende bruk av FNs R2P-doktrine.

Dette er ikke noe lett valg. Alle advarer de mot at generalene kan gjøre motstand, selv om de også kan vise seg å være såkalte papirtigre. En intervensjon er dog ikke det samme som en invasjon. Ideelt burde det være mulig for verdenssamfunnet å komme til enighet om en løsning uten å gripe til vold. Tiår med studier av Gandhis teorier kunne kanskje brukes for en fredelig og ikke-voldelig intervensjon for å sikre demokratiets gjenoppstandelse i Burma.

Tilfellet Burma er et eksempel på at det verken finnes enkle eller ideelle løsninger. Men for hver dag som går, øker burmesernes og Aung San Suu Kyis lidelse. Samt vårt medansvar.

---
DEL