Leder: Ruset på olje

Denne uka burde ha vist at det ikke er brygge, bredbånd eller stabbur som er Åslaug Hagas problem, men det at heller ikke hun får oss vekk fra oljeavhengigheten.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Dette har vært uka der olje- og energiminister Åslaug Haga (sp) er blitt satt under lupen. Det startet med at VG, Norges største avis, tirsdag kunne fortelle at ministeren og hennes ektemann, UD-ansatte Bård Hopland, hadde satt opp en liten brygge ved landstedet i Nordfjord. Det fikk de så samme dag 7500 kroner i bot for av bygningsrådet i Stryn. Men de fikk vel å merke godkjent søknaden om å bygge ny og større brygge, med dispensasjon fra strandsonebestemmelsene.

Men en ulykke kommer som kjent sjelden alene. Ei heller de dårlige nyhetene, de har det med å komme i stim. Eller så henger det vel sammen med at bekjente, uvenner og mediefolk værer blod, slik at det meldes fra om den ene vederheftigheten etter den andre. Dynamikken blir slik at det blir en «ta Haga-uke».

Onsdag kunne vi slik bli opplyst om på førstesidene at Haga er «AVSLØRT IGJEN». Hun bygde nemlig i 1996 et stabbur uten tillatelse, for så å leie det ut uten formell godkjenning – noe hennes tidligere leietager velvilligst ville være med på å fortelle til Dagbladet. Samme dag ble det også en mediesak at ministeren og Senterparti-lederen skal ha fått dekket en kvartalsregning på 1900 kroner, fra departementet, for å ha bredbånd på hytta. Fremskrittsparti-leder Siv Jensen, fra populistpartiet med den verste moralen, «stiller seg tvilende til» om det er nødvendig at en oljeminister er tilgjengelig med bredbånd.

Og slik har vi det gående. Følger Haga-saken den naturlige dynamikken, vil mer grums bli spadd opp. Ikke nødvendigvis fordi det er så mye mer grums hos henne enn hos andre statsråder, men fordi det ligger i sakens natur, så å si. Alt kan og vil bli brukt mot henne etter at hun viste de første tegn på svakhet i møtet med offentlighetens kritiske blikk i våres: Som da hun i april ble avslørt som involvert i å ha ansatt partikollega Marit Arnstads tvillingsøster Eli Arnstad, avgått Enova-direktør, som konsulent for departementet, i strid med lov om offentlige anskaffelser – noe hun først hadde benektet på en lite tillitsvekkende måte. Og så da det kom fram i mai at hun ga ulike forklaringer på hennes Tromsø OL-lobbyisme overfor resten av regjeringen.

I sum gir dette langt mer alvorlige overtramp enn de bagatellene som gjorde at Manuela Ramin-Osmundsen ble fjernet som statsråd i vinter. Forskjellen er at Haga ikke kommer til å få sparken.

Men det er ikke disse, enn så lenge lite vesentlige, detaljene i Hagas husholdningsøkonomi som er det hun virkelig burde stilles til ansvar for. Den store skandalen ligger i tilfelle i det at hun, til tross for en påfallende miljøvennlig start på jobben i høst, ennå ikke har klart å peke ut veien til et mindre oljeavhengig Norge. Enn så lenge har Haga vist seg mer som oljeminister enn energiminister, tross lovet satsing på vindmøller. Snarere deler hun ut oljekonsesjoner og åpner for oljeleting i Lofoten. Dette er den virkelige skandalen i Norge av i dag, spesielt med tanke på alt det vi nå vet om klimatrusselen fra nobelprisvinnere og FNs klimapanel. Koblingen mellom miljøretorikk og oljeproduksjon henger ikke lenger på greip.

Mens selv oljesjeikene i De arabiske emirater bruker oljepengene på å bygge nullutslippsbyer og universiteter, fortsetter olje-Norge som før, tydeligvis inntil krampa tar oss. Vi er ikke bare blitt oljeavhengige, med halvparten av eksporten dedikert olje og gass. For Norge er oljen blitt et narkotikum. Utfordringen blir å gjøre oss rusfrie.

Det er derfor prisverdig at krefter i regjeringspartiet SV forsøker å stagge den oljemanien som både Arbeiderpartiet og Senterpartiet står for. Slik er dagens rødgrønne regjering ennå langt å foretrekke framfor alternativet, som med dagens meningsmålinger vil involvere landets største parti, bensinpopulistene i Fr.p.

Det virkelige store tabutemaet i Norge i dag, mens vi tjener oss søkkrike på rekordhøye oljepriser som så syltes ned i nasjonale og statlige pensjonsfond, er hvor lenge vi kan livnære oss på en ressursutnyttelse som ikke bare skaper økt armod i oljefattige land. Vår maniske oljepumping, og mangel på satsing på alternative energiformer, gjør også gjør at andre land settes under vann.
Det er dette som er bakteppet for ukas hovedsak i Ny Tid. Og for ukas essay av Cyril Obi, programkoordinator ved Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala. «Som en ledende oljeprodusent har Norge et særlig ansvar for å motvirke den globale oppvarmingen som særlig rammer verdens fattigste,» skriver han. Og: «Norge både profitterer på, og styrker, avhengigheten av klimaskadelig energi». Vel verdt å merke seg.

Oljeinntektene gir nemlig Norge en unik økonomiske mulighet til å satse på utvikling av renere energi som vindkraft. Men som Ny Tids gjennomgang denne uka viser, er Norges vindkraftsatsning elendig, på Europa-bunnen og dårligere enn Moldovas – trass i at kysten gjør Norge til kontinentets mest forblåste land.

En viktig årsak til dette «systemproblemet» – og det er her kritikken mot Haga og hennes politikerkolleger bør rettes – er antakelig den tette sammenvevingen mellom oljeindustrien og oljepolitikerne, som har tett kontakt og etter hvert utvikler et felles tankesett.

«Oljeselskapenes inntekter gir dem betydelig innflytelse over myndighetene,» forklarer Obi. Oljelobbyistene er med på å grave en grav vi ikke bør være oss bekjent.

Det er på tide med avvenning fra oljen som narkotikum.

---
DEL