Leder: På vei mot én løsning

60 år etter Israels opprettelse er det tid for Einsteins, Gandhis og Bubers tanker: Vi trenger én stat, ikke to.
Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

14. mai kan staten Israel feire 60 år. Jødene fikk sitt «nasjonalhjem» i Vest-Asia i etterkant av Holocaust, eller Shoah, jødeutryddelsene i nord-Europa.

15. mai kan palestinerne så markere at det er gått seks tiår siden deres Al-Nakba, «katastrofen», inntraff. 800.000 av de palestinske innbyggerne ble drevet på flukt. De har ennå ikke kunnet vende tilbake.

Den enes død er den andres brød. Slik også med dagens Israel og Palestina.

Sterke følelser settes i sving når Israel og Palestina drøftes. Ikke minst her i Norge.

På 1950- og 1960-tallet var Norge «Israels beste venn», slik den banebrytende forskeren Hilde Henriksen Waage har fått fram i sine bøker. Med den rødgrønne regjeringen fra 2005 kan Norge synes å ha blitt «palestinernes beste venn», i det minste med tanke på slikt som den pionéraktige kontakten med den omstridte og folkevalgte Hamas-regjeringen.

Sier du hva du mener om israelere og palestinere, sier du også hvem du er. Og du antyder da fort hvem du stemmer på innenfor den norske partifloraen.

Seks tiår etter Israels statserklæring har vi opplevd en håndfull kriger, noen titalls mislykkede fredsforhandlinger og titusenvis av tapte menneskeliv. Det er på tide å stille de ubehagelige spørsmålene: Som om hvorvidt er Israel var en legitim statsopprettelse i 1948? Om staten som sådan har livets rett? Eller om vi bør tenke mest mulig nytt om hele det israelsk-palestinske komplekset?

Einsteins ønske

Disse ubehagelig spørsmålene handler selvfølgelig ikke om å nekte jøder de samme rettigheter som alle andre på jorda. Men det handler om i fellesskap å kunne komme fram til en best mulig løsning for verdenssamfunnet som sådan når «fakta på bakken» taler for det. For hver dag som går med dagens to-statsløsning, dør eller skades nye sivile israelere og palestinere. Og internasjonal terrorisme rettferdiggjøres ved å vise til denne tilsynelatende uløselige konflikten.

Spørsmålet er derfor om vi har råd til å la være å drøfte de mest grunnleggende og ubehagelige temaene i vår tid.

La oss derfor prøve noen nye innfallsvinkler. Det ene kan være å se på hva verdens fremste fredsdisipler i sin tid mente om løsningen for Det britiske mandatområdet Palestina. Den jødiske nobelprisvinneren Albert Einstein (1879-1955) uttalte seg mot at arabere og jøder skulle deles i to land. Allerede i en tale i 1938 advarte Einstein mot at han var «redd for den indre skade jødedommen vil bære, spesielt fra utviklingen av en trang nasjonalisme…». I 1952 takket han nei til å bli Israels andre president.

Einstein hadde sympati for den store jødiske filosofen Martin Bubers (1878-1965) ønske om en bi-nasjonal stat for araber og jøder i Palestina. Dette ville bedre passe hans dialogiske «jeg og du»-filosofi enn en ren jødisk stat.

Også Mahatma Gandhi (1869-1948) hadde sterke motforestillinger mot en stat lik den som ble opprettet i 1948. Ti år tidligere skrev Gandhi i avisa Harijan at han absolutt hadde sympati med jødene, «kristendommens urørbare [kasteløse]». Men: «Palestina tilhører araberne på samme måte som England tilhører engelskmennene og Frankrike franskmennene. Det er feil og umenneskelig å tvinge jødene på araberne. Det som skjer i Palestina i dag kan ikke bli rettferdiggjort av noen moralkodeks.»

Det er lett i dag å glemme hvor kontroversiell Israels opprettelse var allerede i 1948. Selv Balfour-erklæringen fra 1917 hadde som betingelse at et «nasjonalhjem» for jødene skulle sikre at «ingenting skulle bli gjort for å støte de sivile og religiøse rettigheter til de eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina».

Og selv FNs omstridte delingsplan av 29. november 1947 ble bare vedtatt med 33 av 56 land: 13 stemte mot, 10 lot være å stemme. De som stemte for var mest europeiske og amerikanske land. I Asia stemte kun Filippinene for, fra Afrika fikk nyopprettelsen kun aktiv støtte fra apartheid-staten Sør-Afrika, samt Liberia.

Land som India, Hellas og Kuba stemte imot – inkludert de arabiske land og et belte fra Egypt til India. Mens land som Storbritannia, Argentina, Kina, Mexico og Jugoslavia avsto fra å stemme. Dersom man ser på andel av jordas befolkning, hadde altså selv FNs delingsplan begrenset støtte.

Det transkontinentale forslaget fra India, Iran og Jugoslavia – om en felles føderal stat for både arabere og jøder – falt i 1948. Men dermed ikke sagt at en god idé bør gravlegges for alltid.

Det er viktig å huske at flere jødiske grupper er imot dagens israelske statsløsning. Ikke da bare minoritetsgrupper som Satmar og Neturei Karta, som ser på Israel som anti-religiøs sionisme som er et brudd med Talmud.

Det er verdt å merke seg at 29. november 2007, på 60-årsdagens for FNs delingsplan, gikk ledende israelske og palestinske intellektuelle ut og lanserte «The One State Declaration». Blant dem den palestinske forfatteren Ali Abunimah og den palestinske advokaten Michael Tarazi, samt den israelske forfatteren Dan Gavron og den israelske ny-historikeren Ilan Pappé, som i 2006 ga ut den moderne klassikeren The Ethnic Cleansing of Palestine.

I fellesskap oppfordrer de nå til «en demokratisk løsning som vil gi en rettferdig, og dermed varig, fred i én singel stat». Meningsmålinger viser da også at et betydelig mindretall allerede er åpne for en slik løsning.

Det er på tide å tenke radikalt nytt. Og her kan Norge gå foran, selv om det nok vil ta flere år før slikt kan lanseres. En en-statsløsning vil kunne sikre en Oslo-avtale som blir varig.

---
DEL