Leder: Norges demokratiske problem

Den siste uka har vist at Norge ikke har et demokrati tilpasset det 21. århundre. På tide med endring.

OSLO 20070419: Ap landsm¿te pŒ Folkets hus i Oslo. Sera Khan [sekk navn] vil kriminalisere horekunder. Foto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Onsdag kom bekreftelsen: Arbeiderpartiets wonderboy, utenriksminister Jonas Gahr Støre, bekreftet overfor Dagsavisen at han har sagt ja til nominasjonskomiteen i Oslo Ap.

Altså at han bekreftet det alle har visst, at toppdiplomaten for første gang ønsker å stille til valg for Stortinget. De siste tre månedene har det vært drevet en intens kampanje fra Ap.-ledelsen, Støre-venner og store deler av pressen for å få ham inn på såkalt sikker plass foran stortingsvalget om ett år. Hensikten har vært å sikre regjeringens mest populære politiker parlamentarisk erfaring i tilfelle de rødgrønne skulle tape regjeringsmakten.

Slik skal man igjen sikre at han kan ta over som partileder når Jens Stoltenberg gir seg. Og i tilfelle et valgnederlag neste år, Støre da være er Aps statsministerkandidat i 2013.

Den siste tidens Støre-kampanje har muligens et edelt mål, altså å få sikret partiets stjerne den rette statsministerbakgrunnen. «Alle liker jo Jonas,» synes å være omkvedet. Til og med den såkalte venstrefløyen i partiet – representert ved Kleiv Fiskvik, Britt Hildeng og Trond Jensrud – var usedvanlige spake i uttalelsene onsdag.

– Det er veldig fint at Støre kommer inn på Stortinget. Jeg har hele tiden ønsket ham sikker plass, uttalte Hildeng.

Det samme sa de andre. Partipisken virker tydeligvis ennå. Det er skuffende at kritikerne så lett lar seg presse inn i folden, istedenfor å protestere mot den udemokratiske prosessen som her har vært fulgt.

Det er nemlig ikke bare en demokratisk nominasjonsprosess som her ofres, noe som gjøres ved at «noen snakker sammen på bakrommet» – og i dette tilfellet kan det virke som om selv Støre og Oslo Ap-leder Jan Bøhler har er blitt enige. Selv før nominasjonskomiteen har begynt sitt arbeid, er alle klar over at det blir Stoltenberg, Marit Nybakk, Bøhler og Støre på de fire første plassene.

Og her er vi ved problemet. Istedenfor at Marianne Marthinsen eller Saera Khan rykket opp på fjerdeplassen etter Britt Hildengs fratreden, kommer en superdiplomat og holder to unge kvinner, hvorav en svært framtredende med minoritetsbakgrunn, nede. Det er ikke bare kvoteringsreglene med hensyn til kjønn som ofres med den nye såkalte «liberale» fortolkningen som Aps ledelse har banket igjennom. Det er også nok en dyktig politiker med minoritetsbakgrunn som risikerer å stenges ute fra Stortinget. Og dét er langt mer problematisk enn at Støre skulle finne seg et annet fylkeslag for å komme inn på Stortinget.

Forrige uke meldte NRK at de 169 representantene også fra 2009 ligger an til å bli blendahvite, uten den mangfoldige bakgrunnen som nå nærmere hver tiende innbygger har. Dette er et betydelig demokratisk problem, slik OMOD-leder Akhenaton de Leon påpeker i denne ukas Ny Tid. Den manglende flerkulturelle bakgrunnen i Norges parlament gjør ikke bare at landet ligger på jumboplass i Europa, for ikke å si verden – der land som India leder an med ulik religionsbakgrunn for både president, statsminister og opposisjonsleder.

Enfoldet gjør også at tilliten til Stortingets kvalifikasjoner for å fatte viktige beslutninger i vår globaliserte tid, kan svekkes.

Derfor er det på høy tid at det nå kommer reformer og endringer i partienes utvelgelser. «Operasjon Jonas», og de andre nominasjonskampanjene som nå pågår, viser at det er den patriarkalske majoritetsmakten som vinner på de lukkede prosessene. Erfaringene med både Hillary Clinton og Barack Obama i USA, for ikke å si De Grønnes Cynthia McKinney, viser at velgerne har større tro på og ønske om endring enn det gamle partiapparatet har.

Med en ny debatt om nominasjonsprosessene kan muligens også samene en gang få den rettmessige maktposisjonen de fortjener: Altså at samene får et garantert antall plasser på Stortinget, slik som maoriene på New Zealand har hatt siden slutten av 1800-tallet.

Dagens kampanjer på bakrommene er ikke et moderne demokrati verdig. Norge fortjener bedre.

---
DEL