Leder: Nederlag for norsk Israel-syn

Denne uka har Haakon Lie satt ord på et tabutema innen norsk politikk de siste 60 år: Norges Israel-holdning har ofte gjort vondt verre.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Mandag lanserte Haakon Lie sin bok Slik jeg ser det nå, på sin egen 103-årsdag. Det er knapt til å tro, men den tidligere så mektige partisekretæren i Arbeiderpartiet (fra 1945 til 1969) tar et både ungdommelige og selvkritisk blikk på hva han selv har vært med på å bygge opp og støtte gjennom sitt lange virke.
Spesielt gjelder det synet på Israel. Landet som i år feirer sitt 60-årsjubileum, samtidig som palestinerne markerer sitt Al-Nakba. Begrepet beskriver «katastrofen» som inntraff da hundretusener av palestinere måtte flykte som en følge av at staten Israel i praksis ble opprettet i Vest-Asia som følge av jødeutryddelsene i Nord-Europa. Hvordan kunne en slik problematisk statsopprettelse – en ganske unik hendelse i verdenshistorien, og med svært begrenset støtte i både FN og i verdensbefolkningen – inntreffe? Noe av svaret gir Haakon Lie i sin bok, som presentert allerede i Aftenposten lørdag:

«Jeg vet hva dere vil ha svar på: Hva med palestinerne? Jeg skal innrømme at de i mange år aldri var i våre tanker. Vår sympati lå udelt hos dem som skulle bygge en ny og bedre verden for det folket som hadde lidd mest. »

Den mektige partisekretæren innrømmer for første gang at seierherrene etter andre verdenskrig i praksis rettet opp urett ved å gjøre andre urett. Og Norge, som under krigen var åsted for en skremmende høy jødeutryddelse bedervet av norske statstjenestemenn, ble fra første stund etter krigen «Israels beste venn», slik forskeren Hilde Henriksen Waage har vist.

«Jeg og andre venner av Israel glemte altfor lenge at palestinerne også var mennesker. Det tenker jeg ofte på, når jeg sitter her og ser bildene av død og ulykke,» forteller 103-åringen i boka.

Denne innrømmelsen kan forklare hvordan statsopprettelsen i 1948 og den langvarige aktive støtten til Israel, hvori inkludert tungtvannssamarbeid, var mulig. De 800.000 palestinske flyktningene ble ikke sett på som mennesker. Pussig nok omtrent man slik hadde sett på jødene ett tiår tidligere, da de ble nektet adgang til riket fra nazistenes forfølgelser.

Det er modige uttalelser Lie kommer med. Eller som SVs Ågot Valle kommenterte: «Glad for den innrømmelsen.»

Problemet er selvfølgelig at innsikten kommer 60 år for sent, slik Ny Tids journalist rapporterer fra Gaza-stripen denne uka (s. 29). Men samtidig har den palestinske journalisten Fatih Sabbah noen innspill til ettertanke: « Det er fint at samvittigheten omsider har kommet til ham… Politikerne må nå fortelle åpent om det som blir sagt i lukkede fora. Jeg håper Lies ord vil nå fram til det 63. møtet i FNs generalforsamling denne måneden.»

Heri ligger nok problemet. Det er gått så mye prestisje i staten Israel gjennom de siste 60 år at gammel vane blir vond å vende også her. Sabbahs håp om en radikal ny, åpenhjertig og Lie-aktig Midtøsten-retorikk fra Norge eller verdenssamfunnet under denne ukas generalforsamling i FN, New York, blir nok ikke realisert. Til det er maktforholdene i FN fremdeles for udemokratisk fordelt, basert som Sikkerhetsrådet er på den andre verdenskrigs seierherrer, fra den tiden da de færreste eller afrikanske eller asiatiske landene var frie fra kolonialismens og okkupasjonens åk.

Like fullt må vi aldri gi opp håpet og kravet om en rettferdig løsning for både jøder og palestinere, all den stund det er nettopp Israel-striden som er den grunnleggende konflikten som preger Midtøsten og dermed store deler av verden. Når en 103-årig partikjempe kan være så radikaltenkende, er det på tide at også en større debatt reises om norsk Israel-politikk siden 1948. Og det gjelder da også den famøse og tidligere så oppskrytte Oslo-avtalen fra 1993, som knapt kan sies å ha gjort situasjonen bedre. Årsaken kan ligge i at man nettopp ikke har sett det grunnleggende problemet, det problematiske med statsopprettelsen og de senere års usvikelige tro på en tostatsløsning. Det er på tide at ideen om en felles énstatsløsning igjen blir drøftet, slik Gandhi og Einstein i sin tid argumenterte for.

---
DEL