Leder: Ideologienes død

Den siste uka har vist at vi står overfor en helt ny tenkning om verdensøkonomien. 20 år etter kommunismens død, er tiden nå kommet for ekstremkapitalismens.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Tirsdag kunne den rødgrønne regjeringen, Stoltenberg II, legge fram sitt siste budsjettforslag før valget, det såkalte valgkampbudsjettet.

Og det er et budsjettforslag som, spesielt innenfor det tradisjonelle nasjonalstatlige fokuset, bør sies både å oppfylle løfter og gi en positiv retning framover. Fattigdomstiltak i Norge får den største satsingen noensinne, en bevilgningsøkning på 1,25 milliarder kroner i 2009. Forskjellene i levekår skal utjevnes gjennom øke minstepensjoner, utvidet bostøtteordning og innsats for arbeidsledige, som finansminister Kristin Halvorsen påpekte.

I tillegg blir det en historisk satsing på miljø og utvikling. Med en bistandsbevilgning på 26,2 milliarder kroner skal målet om én prosent av bruttonasjonalinntekten være nådd. Klima- og skogsatsing i utviklingsland på tre milliarder kroner er også blant det som burde sikre oppslutning i det enn så rike Norge.

Som ved en skjebnens ironi legges budsjettforslaget fram samme uke som store deler av Europa går inn i sin verste økonomiske krise på flere tiår. De enorme statsredningene som nå må til for å redde finansinstitusjonene – det være seg på Island, i Storbritannia eller i Tyskland, slik det er kommet fram den siste uka – har gitt økt tyngde til Halvorsens budskap om en styrende statlig hånd over økonomien. Det er hele det rødgrønne prosjektet som nå har fått økt legitimitet. Mens Fremskrittspartiets forførende liberalistiske kapitalfokus står tilbake med ribbet troverdighet.

Det er intet mindre enn en ideologis død vi nå ser gå til grunne, med de statlige oppkjøpene eller sikringene av storbanker og finansinstitusjoner verden over. Etter Berlinmurens fall 9. november 1989, og med den Sovjetunionens påfølgende fall, kunne vi med rette snakke om ideologienes død: I det minste kommunismens død som et reelt, troverdig demokratisk alternativ. Det ble vel å merke ikke noen «end of history», spesielt siden nettopp den ekstreme finanskapitalismen, eller kapitalindustrien, utover på 1990- og 2000-tallet fikk et enormt oppsving.

Solidarisk politikk

Men etter at selv Bush-regjeringen måtte bite i det sure eplet og gripe inn for å redde det tidligere så oppskrytte frie markedet, er pendelen i ferd med å snu. Ideologien om det frie markedet velsignelse er død. Den gikk i graven med den egoistiske grådighetskulturen som nå er avslørt i USA. Symbolisert med Lehman Brother-sjefen Richard Fuld, som siden 2000 tok ut ufattelige tre milliarder kroner fra det nå konkurskjørte selskapet.

I land etter land sprer det seg nå en erkjennelse om at vi trenger mindre økonomisk egoisme. Og økt global og kosmopolitisk solidaritet. I en liten avis som Arizona Daily Wildcat, i John McCains hjemstat, skrives det nå om «The Death of the free market». Mens professor Layne Hartsell på det sør-koreanske nettstedet Ohmynews konkluderer:

«Den pågående verdensomspennende bevegelsen for lokalisering, grønn business og sosiale forretningsmodeller, opptatt av åpenhet og ansvar, er begynnelsen på et bedre system og en ny dag i verdens finanssystem. Det er til og med snakk om et sosialt ansvarlig aksjemarked. Alle disse forslagene er verdt vår støtte.»

Nettopp. Aldri så ille at det er godt for noe. Kanskje det i det lange løp nettopp er en fordel at dagens globale finanskrise skjer akkurat nå. Demokratene kan slik lettere slå Republikanerne i USA-valget 4. november. Mens Fr.p.s retorikk lettere kan avsløres i Norge.
Slik blir det også fokus og troverdighet til de grunnleggende tankene bak den norske trepartiregjeringen.

Onsdag la den fram sin status etter tre års samarbeid. «Vi vil fortsatt ha styring og kontroll med penge- og finansmarkedet. Vi vil bruke pengene på de store oppgavene, på helse, omsorg, skole, vei og bane, og ikke på kutt i skattene,» sa statsminister Stoltenberg.

De siste fire årene har norsk økonomi vært inne i den sterkeste konjunkturoppgangen siden 1950-tallet. Nå synes den økonomiske toppen nådd. Men ideen om en mer solidarisk politikk har bedre muligheter enn på lenge for å nå nye høyder.

---
DEL