Leder: Frihetens rammer

Er Jan Egeland en trussel mot den frie forskningen?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Da Terje Tvedt tirsdag mottok Fritt Ord-prisen, var takketalen et sterkt bevis på at han fortjente den. Professoren, dissidenten og formidleren er mest kjent for sin kritikk av norsk bistandspolitikk. Tvedt lyktes i å illustrere store deler av sitt prosjekt ved å peke på én person som eksempel på kjernen i problemene ved norsk bistandspolitikk.

Han ble ikke utenriksminister denne gang, men har vært statssekretær gjennom mesteparten av 1990-tallet. Som FN-topp har han lenge vært blant verdens mektigste menn, og som generalsekretær i Norges Røde Kors var han en av de viktigste premissleverandørene for og utøverne av norsk bistandspolitikk. Jan Egeland er blant de ganske få nordmenn som er overkvalifisert til nesten enhver jobb. Som ny direktør for Norsk utenrikspolitisk institutt, Nupi, framstår han som et varp.

Men alle som hørte Terje Tvedts tale, forsto at de burde tenkt lenger. Som uredd kritiker av «det nasjonale godhetsregimet» har Tvedt viet sin tid til å grave fram mest mulig empiri om hvordan det sørpolitiske systemet fungerer. Han har funnet et system ute av stand til å kritisere seg selv. Når båndene mellom politikk, forskning, byråkrati og organisasjonsliv er så tette at de samme personene går igjen i toppfunksjoner på de ulike arenaene, blir ingen egentlig uavhengige. De samme personene lager politikken, fordeler pengene, utøver bistanden og evaluerer den selv.

Jan Egeland har som uttalt prosjekt for Nupi å ha et kritisk forhold til enhver regjering. Han vil «foreslå hvordan politikken kan bli bedre, og hvordan den kan realiseres». Slik framstiller Egeland et prosjekt om fri og uavhengig, kritisk forskning. Men slik illustreres også problemet ved at Nupi kan bli politisk ansvarlig for norsk utenrikspolitikk. Egeland fortsetter som spesialrådgiver for FNs generalsekretær, og han fortsetter sine politiske ambisjoner gjennom jobben i Nupi. Spørsmålet Tvedt stiller, er om Nupi i det hele tatt kan drive kritisk forskning på norsk utenrikspolitikk, når de så uttrykt skal levere premisser for den samme politikken.

Tvedt mener selvsagt ikke at problemet er Egeland selv. Som enkeltperson kan han ikke klandres for systemet, og det er meningsløst å moralisere over individene som veksler mellom disse jobbene.

Men styreleder Francis Sejersted oppsummerte Tvedts etikk enkelt: Mindre sinnelagsetikk og mer konsekvensetikk. Det er ikke nok at en handling er velment, hvis den fører til skade og ikke til bedring. Derfor er det kanskje heller ikke nok at Egeland er både dyktig og velmenende.

---
DEL

Legg igjen et svar