Leder: En historisk hendelse

Denne uka har vi vært vitne til historie. Nå handler det om å la den leve framover.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Noen ganger vet man at man bivåner en hendelse som vil gå inn i verdenshistorien, som et felles minne på tvers av kontinentene.

Det kan sies å være tre slike globale fellesopplevelser de siste 20 årene. 9. november 1989 var en slik dag, da øst- og vesttyskere egenhendig rev ned Berlinmuren. 11. februar 1991 var en slik hendelse, da Nelson Mandela for første gang på 27 år kunne spasere fritt etter å ha vært fengslet for sin kamp mot apartheid-regimet. 11. september 2001 var en slik verdenshistorisk øyeblikk, da Al-Qaidas kaprede passasjerfly styrtet infernalsk inn i World Trade Center.

Nå kan vi føye en fjerde dato til denne listen: 4. november 2008, da Barack Hussein Obama (47) ble valgt til USAs 44. president. Som den første fargede statsleder i Nord-Amerika og Europa i moderne tid framstår han som et symbol på at selv en 500 år lang historie, som startet med kolonialisering og okkupasjon av Afrika og Amerika, kan overvinnes.

La oss ikke en gang håpe at Obama kan klare å oppfylle de enorme forhåpninger han selv har skapt gjennom sin to år lange valgkamp, eller gjennom sin retorisk fullendte tale natt til 5. november. Det står knapt i et menneskes makt å utføre den ti-punktslista han har lovet å oppfylle:

Redusere USAs CO2-utslipp med 80 prosent innen 2050 og skape en bindende, global avtale for tiden etter Kyoto-avtalen. Trekke alle styrker ut av Irak innen 16 måneder og ikke ha permanente baser der. Skape et klart mål om å fjerne alle atomvåpen på jorda. Stenge Guantanamo Bay. Doble USAs hjelp for å halvere fattigdommen. De-politisere USAs militære etterretning for å unngå en ny Irak-manipulering. Få slutt på Darfur-drapene. Investere 900 milliarder kroner til fornybar energi og ha én million elektriske biler på veiene innen 2015.

Intet mindre. Obama står i fare for å bli en nasjonal eller global utgave av Deval Patrick, den svarte Massachussetts som i 2006 guvernørvalget i den nesten helhvite staten takket være Obama-strateg David Axelrods PR-kampanje om «endring» og «håp». På flere områder kopierte Obama Patrick-strategien og -slagordene. Men Patricks utøvelse av embetet blir nok ikke kopiert, siden det er endt opp med anklager om kameraderi og pengesløsing.

Obamas største utfordring blir slik å leve opp til sine egne løfter. I en sådan stund blir det viktigste ikke å spørre hva Obama kan gjøre for oss, men hva vi kan gjøre for Obama. Det er nemlig en hel verden som nå bivåner at ikke bare USA får en ny start. Eller som Obama sa det i sin seierstale: «Til alle dere som ser på i kveld fra den andre siden av havet, fra parlamenter og palasser til de som krøller seg sammen rundt radioer i de glemte hjørnene av verden: Våre historier er individuelle, men vår framtid er delt. En ny begynnelse for amerikansk lederskap er her.»

Verden har reagert med glede og forventning. Indias statsminister Manmohan Singh sier at Obamas «utrolige reise til Det hvite hus vil inspirere folk ikke bare i ditt eget land, men rundt omkring i verden». Og heri ligger det viktigste budskapet fra tirsdagens Obama-seier: Det handler om å ta lærdom fra det amerikanernes valg, la seg personlig inspirere og selv skape positiv endring i samfunnet. Kan Obama, kan vi. Yes, we can.

Den overveldende seieren til Obama – med 52 mot 46 prosent, med antagelig 364 mot John McCains 174 valgmannsstemmer – gjorde de siste månedenes spekulasjoner og skepsis i norsk presse til skamme. Meningsmålingene var riktige, slik de var da Obama vant mot Clinton i våres.

Likevel har norske medier vært fulle av påstander om en Bradley-effekt, at hvite ikke stemmer på svarte – selv om de sier så. Mytene om Bradleys nederlag fra California i 1982 levder, trass i at han ikke ble rammet av en slik påstått hvit diskriminering. Målingene var riktige også da. Obamas knusende seier blir slik mange mediesynseres nederlag etter de mange gale spådommene.

Men det er viktigst å se framover. Spesielt de unge i USA – dette valget har mest vært et generasjonsoppgjør – har vist en radikal tro på endring. 40 år etter 1968-opprøret står unge amerikanere nå bak en revolusjon som er demokratisk og globalt samlende. Måtte det gå som med det amerikanske ungdomsopprøret på 60-tallet: At ideene og handlingene krysser Atlanterhavet og når også Norge.

Feige ytringer

Den siste uka har flere medier tatt opp problemene med FNs menneskerettighetsråds nye, bekymringsfulle instruks for sin spesialrapportør for ytringsfrihet. Også misbruket av det frie ord skal nå vurderes.

Det alvorlige heri til tross: Det er ikke FN eller utenlandske krefter som i dagens Norge mest truer det frie ord. Det er ikke majoriteten av nordmenn som hindres mest i å komme til orde, snarere minoriteter og deres mulighet til å ytre seg som andre, spesielt når meningene er opposisjonelle og politisk ukorrekte.

Ali Farahs tekst i Ny Tid er blitt debattert, og Ny Tid har forklart hvorfor også offeret bør få komme til orde mot angrep i andre medier. Morgenbladets redaktør Alf van der Hagen velger en annen metode. I to uker har han nektet å ville forklare hans kommentar 17. 10. om at Farah er «den virkelige rasisten i Sofienbergparken». Og at «den rasjonelle responsen neste gang vi passerer en gjeng somaliske menn [vil] være å gå i en bue utenom».

Når Dagbladet spør om en forklaring, opplyser van der Hagen at han er «opptatt i møter» og «ikke har tid til å kommentere saken». Det er nok mediemessig lurt å tie i hjel kritiske spørsmål, men det er også feigt å slenge ut udokumenterte rasismeanklager mot enkeltpersoner for så og nekte å begrunne dem etterpå. Slik står frimodige minoritetsstemmer i fare for å bli kneblet framover, siden alle nå ser hvilket raseri majoriteten og de med definisjonsmakt besitter.

Det betviles ikke at man øker opplaget ved at akademiske majoritetsnordmenn får omtale muslimer som «glinsende, kampdyktige menn». Men inntil videre skylder van der Hagen somaliske menn en forklaring. En unnskyldning er for mye forlangt.

---
DEL